Leder

Handelskrig

Biden-administrasjonen vil nå forby all kinesisk programvare og maskinvare i kjøretøy som selges i USA. Tiltaket er i praksis et forbud mot alt salg av kinesiske biler, busser og lastebiler på det amerikanske markedet. Bilprodusenter fra andre land kan heller ikke bruke kinesisk maskinvare i kjøretøy brukt på amerikanske veier. Begrunnelsen er hensynet til den nasjonale sikkerheten. Forslaget er en ekstrem opptrapping av Washingtons handelskrig overfor Beijing, som allerede er intens, med 100 prosent avgift på kinesiske elektriske biler, uavhengig av hvor de er produsert.

«Kina skal gjøres til en paria i verden.»

Moderne biler har en rekke sensorer som videresender opplysninger til datasentraler. Det er en legitim sikkerhetsinteresse å påse at slike data blir lagret lokalt og ikke sendes til andre land. I EU er det slått fast at persondata for europeiske innbyggere skal lagres på servere innenfor unionen. MG Motor, som eies av Shanghai-baserte SAIC, har i likhet med andre kinesiske selskaper, forpliktet seg til ikke å sende persondata, for eksempel GPS-posisjoner eller e-postadresser, til servere i Kina. Og kinesiske myndigheter har selv pålagt selskaper som selger biler på det kinesiske markedet å lagre data lokalt i Kina. Ethvert land må sikre sin egen infrastruktur.

Tiltakene USA nå iverksetter, handler ikke primært om nasjonal sikkerhet, men er en del av en større strategi for å hindre Kinas økonomiske vekst og gjøre landet til en paria i verdenssamfunnet. Dette er ikke bare et problem for Kinas eksportindustri, men også for land som følger USAs eksempel, fordi det vil forhindre dem fra å ta i bruk den mest avanserte teknologien og svekke produktiviteten. Kinesiske leverandører tilbyr nå mange av de beste og billigste elektriske kjøretøyene i verden, til gode for forbrukere i land som Norge. Spesielt for Norge, som ikke har egen bilindustri, ville det vært fullstendig meningsløst å legge ekstratoll på kinesiske biler eller utestenge dem fra markedet på andre måter. Å hindre at personopplysninger og andre data misbrukes eller kommer på avveie, er viktig for alle land, men å utestenge kinesiske produkter bare fordi de er kinesiske, er uttrykk for en ekstrem militaristisk og krigsforberedende amerikansk isolasjonspolitikk, som ikke bør etterfølges av andre.

Leder

Staten taper i retten

Forrige uke gikk staten på et tap i Høyesterett. Utslippstillatelsen Klima- og miljødepartementet ga selskapet Nordic Mining i 2015, er kjent ugyldig. Dermed er dumpingen av gruveavfall i Førdefjorden ulovlig. Striden står om tolkningen av EUs vanndirektiv, som krever at tiltak som forringer kvaliteten av en vannforekomst, må være begrunnet i tvingende allmenne hensyn. Saken har gått sin gang i det norske rettssystemet etter at Naturvernforbundet og Natur og Ungdom saksøkte staten i 2022, hvor miljøorganisasjonene har fått medhold i Efta-domstolen, Borgarting lagmannsrett og nå til slutt Høyesterett. Saken har flere likheter med Fosen-dommen. Også den handlet om at en statlig myndighet hadde gitt tillatelse til utbygging i strid med internasjonale regler Norge har forpliktet seg til.

Mer ulikhet er feil medisin

Arbeiderpartiets valgkampanje fra i fjor med budskapet «Rentekutt for alle – eller skattekutt for noen få?» har endt opp som et problem for de to profilene som lånte ansikt til plakatene: statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg. Som Torbjørn Røe Isaksen skriver i en kommentar på E24 ga kampanjen «inntrykk av at hvis de fikk fortsette å styre, ville renta gå ned. Mens hvis Frp kom til makta, ble det skattelette bare for noen få». Nå går renta opp samtidig som Ap ligger an til å forlike med høyresida om å redusere formuesskatten, skal vi tro lekkasjene fra Skattekommisjonen. At det gikk den veien, lå i kortene allerede i mandatet, som åpnet for netto skattelettelser. I går sa statsminister Støre dessuten at Ap «alltid er pragmatisk når det gjelder skatt og innretning». Det går et skille i norsk politikk midt i Arbeiderpartiet.

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.