Leder

Brottsjø

Den norske mediebransjen sliter i brottsjø. Det viser opplagstallene som Mediebedriftenes Landsforening (MBL) presenterte i går. De tre siste årene har det vært nedgang for en samlet mediebransje. Det er fremdeles digital vekst, men den kompenserer ikke for nedgangen på papir og såkalt komplett, abonnenter som har både papir og nett. Mye av nedgangen på papir skyldes ikke etterspørselssvikt, men bransjeaktørenes egne disposisjoner og slaktingen av Posten som nasjonal distribusjonskanal. Den daglige avisdistribusjonen er betydelig svekket de siste årene. Det bidrar i sin tur til å forsterke tilbakegangen.

«Det er som om Moder Teresa var avhengig av Djevelen for å få spredd budskapet.»

Å basere seg på digitale inntekter er en skjør og lunefull strategi for mediehusene, så lenge de globale tek-selskapene har fullstendig kontroll over det digitale rommet. Først tok de avisenes annonseinntekter og sendte pengene til USA, før de også tok over distribusjonsplattformene. Mediene har nå endt opp i et parasittisk avhengighetsforhold til utenlandske plattformer både for å få spredd sakene sine og hente inn nye abonnenter. Det har skjedd til tross for at redaktørstyrte medier og tek-selskapenes medieplattformer må ses på som bitre fiender. Det er som om Moder Teresa var avhengig av Djevelen for å få spredd budskapet sitt.

Flere mellomstore aviser har betydelig nedgang i år, mens Fædrelandsvennen, Dagens Næringsliv og Adresseavisen er blant vinnerne. Ukeavisa Dag og Tid er også inne i en fin utvikling. De nasjonale nisjeavisene sliter derimot tyngre. Vårt Land og Nationen går tilbake, mens Dagsavisen mister hele 20 prosent av opplaget. Motsatt vei går det med kristne Dagen, som øker med 10 prosent. Klassekampen gjør det også sterkt, med en vekst på nesten tusen abonnenter til et opplag på 34.603 – det høyeste noensinne. Den norske avisbransjen som helhet er likevel inne i en dyp strukturell krise. Redaktørstyrte medier svekkes til fordel for sosiale plattformer eid og styrt av kinesisk og amerikansk storkapital. Situasjonen krever derfor en helt annen og dyptgående motstrategi enn dagens overfor aktører som har helt andre mål enn å bidra til å styrke demokratiet og den norske samfunnsdebatten.

Leder

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.

Hvem har ansvaret?

Siden sosiale medier først så dagens lys på begynnelsen av 2000-tallet, har det vært uklart akkurat hva det var vi hadde med å gjøre. Var dette bare plattformer for brukerdrevet innhold, eller lå det en større vilje bak hva som ble vist og dermed også et større ansvar? I dag er firmaene bak de største sosiale medier-plattformene blant de største og rikeste i verden. De tjener gode penger på at det er uklart hvilket ansvar de har for innholdet som distribueres til milliarder av mennesker døgnet rundt. At selskaper som Facebook, Instagram og Youtube ikke ønsker å avklare dette, går tydelig fram av summene de er villige til å bruke for å unngå rettssaker om deres ansvar for avhengighet og eksponering for negativt materiale. De kan likevel ikke holde rettssaker unna for alltid, og nye saker venter i det amerikanske rettsvesenet. Får eierne av sosiale medier ansvaret for brukeres avhengighet og andre negative sosiale konsekvenser, kan det skape rettslig presedens for krav om endring av medienes funksjoner. Selskapene gjør allerede en del for å hindre skadelig innhold.