Anmeldelse

Anmeldelse

Julie

My Anti-Aircraft Friend

Album

Atlantic/Warner

Når band som Julie har platekontrakt med selskaper som Atlantic Records, så tyder det på at noen mener at shoegazen har et betydelig kommersielt potensial. Ja, kanskje på nivå med den gang den forvrengt søtlige feedback-rocken var ny og My Bloody Valentine var best i klassen. Men Julie er jo ikke der, selv om de skulle ønske at de levde på det tidlige nittitallet – med sine referanser til Nirvana, Sonic Youth, Slowdive osv. Riktignok er de en solid nok trio, men de har også misforstått kjernen i den alternative rocken – som ikke var å speile seg i fortida, men å knuse glasset, plukke opp bitene, sette dem sammen på nytt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.