«Regjeringen vil i høst godta Brussels krav om å ta EUs fornybardirektiv inn i norsk lov. Svært mye tyder på at Ap velger å overkjøre regjeringspartner Sp», skrev Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv i forrige uke. EUs fjerde energimarkedspakke, som fornybardirektivet er en del av, er en gordisk knute for Ap og Sp. Det er som Nationens Eva Nordlund skriver: «Sp er riktignok et hestehandler-parti som er villig til å svelge kameler for å beholde regjeringsmakt. Men når det gjelder EU kontra folkestyre, har partiet tradisjon for å ta en kamp». Det skjedde da Borten-regjeringen gikk i oppløsning i 1971 og Sp brøt ut av Syse-regjeringen i 1990.
I utgangspunktet ønsker Sp å nedlegge veto mot EUs fjerde energimarkedspakke. Men et slik krav vil i praksis bety at regjeringen går i oppløsning, fordi Ap ikke kan akseptere det. Det samme er tilfellet motsatt vei. Hvis pakka innføres bit for bit, vil også regjeringen bryte sammen, fordi Sp ikke kan leve med det. Det er eksistensielle spørsmål for begge partier. Begge utgangene har en krise i seg. Sps Marit Arnstad har tidligere antydet at fornybardirektivet kanskje kunne innføres aleine, men Trygve Slagsvold Vedum har nå slått fast at pakka må ses som en helhet. Fire av direktivene er totalt uakseptable for Sp: Acer- og elmarkedsdirektivet og el- og forsyningssikkerhetsforordningen. Hvis disse vedtas, er Norge fullt integrert i EUs kraftmarked – en gang for alle.
Viktige deler av fagbevegelsen er også mot EU-direktivene. Å legge seg ut med Fellesforbundets Jørn Eggum og Sp bare et knapt år før valget er høyrisikopolitikk. Det eneste nye som har skjedd i norsk politikk siden EUs tredje energimarkedspakke ble vedtatt, er at Frp har snudd. Hvis Sp gir etter, står Sylvi Listhaug klar til å hente enda flere velgere over til høyresida. Det tragiske med striden er at det også er en forspilt mulighet. I stedet for en grundig drøfting av norsk kraftpolitikk ender vi opp med et ja eller nei til Brussel – løsrevet fra de reelle utfordringene vi står overfor. Å ukritisk knytte seg til EUs dysfunksjonelle energimarked kan være fatalt for vannkraftnasjonen Norge. Hvis ingen klarer å kutte over den gordiske knuten, ligger det en regjeringskrise i lufta.