Forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) avsluttet mandag en halvannen uke lang rundreise i Asia og Indo-Stillehavet.
Han har vært i tre av Natos samarbeidsland i regionen – Australia, Sør-Korea og Japan – og har samtidig ført Norge ut i nytt farvann. I 2025 skal en norsk fregatt seile store deler av året i Indo-Stillehavet sammen med en britiskledet hangarskipsgruppe.
Det norske forsvaret skal i løpet av året også delta på en militær storøvelse utenfor Australia. Der vil, i tillegg til en fregatt, også norske fly og spesialstyrker delta.
– Å sende av gårde en fregatt i sju-åtte måneder til Indo-Stillehavet er en utfordring, for å si det slik. Vi har en samtidighetsproblematikk, bare fire fregatter, og store havområder å følge med på, sier professor Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier.
– Høres tynt ut
Samtidighetsproblematikken Tunsjø viser til, er Russlands krigføring i Ukraina. Videre viser han til at det er en stor, norsk kontingent som skal delta på øvelsen.
– For å si det litt flåsete: Da er halve det norske forsvaret i Stillehavet. For et lite land som Norge er det mye ressurser å sende til den andre siden av jordkloden.
Tunsjø stiller spørsmål ved om ikke utbyttet med å øve og trene med allierte kunne vært oppnådd gjennom øvelser i Atlanterhavet. Han peker også på at de fire norske fregattene sjelden er operative samtidig, grunnet vedlikehold og service.
Med én fregatt mindre i store deler av 2025, kan Sjøforsvaret til tider stå igjen med bare to, kanskje bare én, operativ fregatt.
– Det synes jeg høres tynt ut, sier han.
– Lokale overfor USA
Professor i militær strategi ved Forsvarets stabsskole Tormod Heier mener fregatten til Sør-Kinahavet tyder på at Norge er svært interesserte i framstå som lojale overfor USA.
– Det betyr at Norge har veldig få fregatter igjen. Når én forsvinner til Sør-Kinahavet, blir lille Norge satt i en skvis. På den ene sida må vi forsøke å opprettholde situasjonsforståelse i våre egne nærområder, men vi må også holde oss inne med den største støttemakta vår, USA, sier Heier og fortsetter:
– Dette synliggjør en grunnleggende sårbarhet i den norske forsvarsevnen, nemlig en sterk mangel på volum og fartøy.
Norge kunne avvist å delta, mener han.
– Vi kunne ha sagt at vi er Nato i nord, vi passer på nordområdene, og så får andre Nato-land vektlegge Sør-Kinahavet. Det hadde vært en naturlig arbeidsdeling. Men det må bety at andre interesser spiller inn her, nemlig dette med å holde seg inne med USA, sier Heier.
– Kan ikke isolere oss
Tunsjø mener på sin side at det norske initiativet er positivt. Det signaliserer til Kina at Norge misliker utviklingen der Kina tar seg stadig mer til rette i Sør-Kinahavet, inkludert truslene mot Taiwan. Det signaliserer også internt i Nato, og til USA, at vi står sammen med våre viktigste partnere og allierte, mener Tunsjø.
– Det man må legge til grunn her, er at USA, til tross for krigen i Europa, sier at Kina er hovedutfordringen. I det øyeblikk du tar USA ut av regnestykket, får vi et argument for at Europa og Norge må ta større ansvar for egen sikkerhet. Og det bør Norge gjøre i egne nærområder, men vi kan ikke isolere oss fra det som skjer i Sør-Kinahavet, sier han.
– Krigshissing
«Vi gjør dette for å styrke forsvaret av Norge», sa forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) til Aftenposten tirsdag.
– Den uttalelsen er like dum som da Kristin Krohn Devold sa at vår deltakelse i Afghanistan var et framskutt forsvar av Norge, sier Bjørnar Moxnes.
Han sitter i utenriks- og forsvarskomiteen for Rødt på Stortinget og ser ingenting positivt med regjeringens plan for det norske forsvaret i Kinas nærområder.
– Det å delta i USAs krigshissing overfor Kina ved å forsvare skjær og ubebodde småøyer i Indo-Stillehavet har ingen verdens ting med forsvaret av Norge å gjøre. Det handler om én ting: å demonstrere lojalitet til USA, sier Moxnes.