Nylig utkom Johan Harstads «Under brosteinen, stranden!”. Det har vært knyttet stor spenning til romanen: Harstad er en høyt ansett norsk forfatter, og det er seks år siden forrige bok.
Boka har fått brei omtale. I flere anmeldelser har kritikere pekt på noe bemerkelsesverdig: at deler av den 976 sider lange mursteinen egentlig er litt kjedelig. Noen mener det er et litterært grep fra Harstads side, som ikke rokker ved kvaliteten. Andre er ikke fullt så rause.
– Jeg mener at håndverket i denne romanen svikter. Det nytter ikke å vise til en romanestetikk for å unnskylde dårlig skriving, sier professor og Morgenbladet-kritiker Frode Helmich Pedersen til Klassekampen.
– Det treige gir mening
Han kan styre sin begeistring for Harstads murstein, som – kort fortalt – handler om en gjeng ungdommer i Stavanger på 1990-tallet, som finner en helt spesiell murstein. Derfra går fortellingen i et mylder av retninger.
I sin anmeldelse i Morgenbladet skriver Pedersen at romanen skjemmes av «narrativt flesk», og oppleves som tidvis «drøvtyggende».
På Facebook uttrykker han forundring over kritikere som gir romanen en positiv vurdering – til tross for at de selv innrømmer å ha kjedet seg underveis i lesningen.
Han sikter mellom andre til Klassekampens kritiker Eirik Riis Mossefinn, hvis anmeldelse er full av entusiasme for Harstads prosjekt.
Noen deler er «kjedsommelige og seige», innrømmer Mossefinn, men han skriver også at det er i den uttværende hverdagsligheten at «romanens tankeverden finnes».
– Det jeg prøver å få fram, er at disse partiene hvor man opplever at det er litt treigt og hverdagslig, gir mening utover i romanen, sier Mossefinn til Klassekampen.
– Det får et tematisk poeng underveis, og handler om at det finnes så mye oppdaget i verden, som vi ikke får øye på her vi går rundt og lever våre små liv. Man får kun øye på det i retrospekt.
Slik funker også det å lese bøker, mener Mossefinn: Man leser noe, leser videre, og tenker tilbake på det foregående på en ny måte.
– Man kan ikke se på litteratur som kun en suksessiv opplevelse. Det handler om totalitet.
Mangler estetisk gevinst
I lanseringsintervjuer har Harstad selv snakket om kjedsomhet som et tema i romanen. At det kjedelige kan være et poeng fra Harstads side hva leseropplevelsen angår, er ikke en forklaring Pedersen slår seg til ro med.
– Harstads digresjoner framstår for meg ofte som poengløse, og han gir oss forhistorien til alle slags bipersoner på en måte som for meg framstår triviell, sier Pedersen.
– Gir ikke disse kjedelige partiene mening etter hvert?
– Noen ting blir jo klarere når man har lest hele romanen. Det skulle bare mangle. Men jeg synes ikke han får samlet alle trådene sine på en måte som er estetisk vellykket, sier Pedersen.
– Så finnes det ulike former for kjedsomhet. Jeg tror det var Milan Kundera som brukte begrepet sublim kjedsomhet om Thomas Mann. Sånn er det noen ganger; at teksten tar seg veldig god tid med å gjøre rede for ting. Men det fordrer at man som leser får en estetisk gevinst, legger han til.
– Burde vært 350 sider
En slik gevinst uteblir hos Harstad, mener Pedersen, som hevder at det også skorter på språklig finesse.
Han mener at boka ikke kan forsvare sine 976 sider.
– Tendensen i den norske bokheimen synes å være romaner på rundt 200 sider med et «pitchifiserbart» plott. Er det ikke forfriskende med noen som gønner på over tusen sider, da?
– Jo, og derfor var jeg også klar for å like denne romanen. Men det må jo være bra. Sikter du høyt, faller du desto dypere, sier Pedersen.
– Jeg skjønner at forlaget ville gi ham det armslaget, men om jeg var redaktør ville jeg bedt ham kutte, dyrke essensen. Hovedideen er god. Dette kunne vært en flott roman på 350 sider.
At høy litteratur slipper unna kravet om å underholde leseren, er Pedersen uenig i.
– Alle store verker er underholdende, ned på setningsnivå. Skal man skrive en bok som denne, må man skrive fett.
– Tror du Harstads status som forfatter gjør at han slipper litt for lett unna?
– Jeg vil ikke spekulere i andre kritikeres motiver, men jeg blir alltid skeptisk når positive anmeldelser inneholder innvendinger som egentlig er veldig drepende.
– Har verdi å kjede seg
En som har luftet sin beundring for Harstads prestasjon, er VGs kritiker Sindre Hovdenakk, som i sin anmeldelse betegner romanen som et «litterært mesterstykke».
«Skal man skrive en bok som denne, må man skrive fett.»
— Frode Helmich Pedersen
I likhet med Mossefinn anser han romanens treigere deler som en vesentlig del av det litterære prosjektet.
– Jeg leser en fascinasjon for den konkrete verden hos Harstad, sier Hovdenakk.
Han viser til hvordan de helt konkrete tingene vi omgir oss med i hverdagen, infrastrukturen rundt oss – for eksempel stabling av konteinere – blir et tema for diktning hos Harstad.
– Har det å kjede seg i møte med en slik roman også en verdi?
– Det handler om konsentrasjon og å være til stede i en tekst, som har en verdi i seg selv. Som en del av helhetsopplevelsen er det lov å kjede seg, sier Hovdenakk.
Vil ikke gi fripass
Eirik Riis Mossefinn holder i all hovedsak fast på sin vurdering av Harstad, forteller han.
– Kan denne boka virkelig forsvare sine 976 sider?
– Det er alltid et spørsmål. Om jeg hadde vært bokas redaktør, kan det jo hende jeg hadde foreslått noen kutt. Men jeg synes likevel at boka forsvarer sin lengde, fordi den klarer å favne et veldig bredt tankeinnhold, sier Mossefinn og legger til:
– Så er det også et kritikkfaglig spørsmål: Jeg fant det litt uinteressant å skrive at ‘fra side 200 til 300 burde han ha kuttet litt’.
Én ting er han imidlertid tydelig på:
– Det betyr ikke at jeg gir norske forfattere frikort til å skrive kjedelige bøker.
– Nei, man kan ikke maskere sin tilkortkommenhet med at det ‘er meningen at det er sånn’?
– Nei. Det skrives masse kjedelig i norske bøker, og da er det kritikerens oppgave å påpeke om det er kjedelig på en interessant måte eller ikke. Det finnes jo kjedelige partier i storslått, kanonisk litteratur også, så det blir kunstig med absolutte regler her.