Ifølge USAs utenriksminister Antony Blinken kan denne ukas forhandlinger i Midtøsten være «siste sjanse» til å få på plass en våpenhvile i Gaza-krigen.
Samtidig roper den nederlandsk-palestinske Midtøsten-analytikeren Mouin Rabbani varsko fra Canada.
Rabbani mener at Gaza-forhandlingene er et destruktivt spill for galleriet.
Tre tiår etter Oslo-avtalene kan Israel igjen være i ferd med å skape en «evig» prosess, ifølge ham – en prosess som sprer håp, men trekker ut og avleder oppmerksomhet fra Israels folkerettsbrudd som herjer videre i bakgrunnen.
– Jeg mener at disse forhandlingene ikke er seriøse i den forstand at jeg tror ikke at de proklamerte målene er de virkelige målene, sier Rabbani til Klassekampen på telefon fra Montreal.
Falske mål
Det proklamerte målet er å dra i land en sårt tiltrengt våpenhvileavtale etter ti måneder med blodig krig, der over 40.200 palestinere er drept av israelske styrker.
Hamas har siden juli godkjent et amerikansk forslag som ifølge FNs sikkerhetsråd også var godkjent av Israel.
Nå har Israel imidlertid kommet med nye krav, og USA har implementert deler av disse i et nytt kompromissforslag.
At USA og Israel velger å fundamentalt endre sitt eget forslag, er en bemerkelsesverdig manøver, mener Rabbani. Han tror at de gjør det for å hindre at forhandlingene lykkes.
– Dersom Hamas betingelsesløst skulle akseptere alt i det nye initiativet, så ville de ha endret det igjen. Jeg tror at hensikten er prosess – ikke enighet.
Nytt Oslo?
Også andre analytikere, deriblant Mairav Zonszein i Crisis Group, påpeker at forhandlingene begynner å ligne en evig prosess, ikke ulikt Oslo-prosessen som skulle føre til en tostatsløsning.
Over 30 år seinere forblir prosessens mål det samme, selv om en tostatsløsning aldri har vært lenger unna.
Også den britisk-palestinske skribenten Hamza Yusuf mener at «‘umiddelbar våpenhvile’ har blitt den nye ‘tostatsløsningen’».
Det skriver han på X.
«I tre tiår hørte vi politikere verden rundt gi robotgjengivelser om en tostatsløsning mens de så med likegyldighet på at Israel rev hjem, reiste ulovlige bosettinger og stjal palestinsk land», skriver Yusuf og legger til:
«Nå fortsetter Israel å pulverisere Gaza, utslette samfunn og opprettholde sin brutale beleiring og okkupasjon uten ende i sikte, mens politikere beroliger kritikere ved å hevde ‘vi ønsker en umiddelbar våpenhvile …’»
Mouin Rabbai mener at Oslo-prosessens formål var å gi Israel muligheten til å fortsette bosettingsutvidelsen og annekteringspolitikken. For hver ugjerning fra Israels side kunne USA begrunne den manglende reaksjonen med faren for å avspore videre forhandlinger om en tostatsløsning. Ikke minst kunne USA gi lovnader om at den framtidige tostatsløsningen en dag kom til å løse alle problemene som palestinerne og deres støttespillere pekte på.
– Med all respekt for norske følelser, så tror jeg at Oslo-prosessen aldri var ment å ta slutt, sier Rabbani.
Han mener at også hensikten med Gaza-forhandlingene fra starten av har vært å gi et dekke for Israels handlinger i krigen.
Israel bestemmer reglene
Professor i historie ved Universitetet i Oslo og seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (Prio) Hilde Henriksen Waage har forsket på Oslo-avtalene i en årrekke.
Ser hun også en likhet mellom denne prosessen og de pågående forhandlingene?
– Det er egentlig helt sammenlignbart og så ikke helt sammenlignbart, sier Waage.
Heller ikke hun tror at Netanyahu-regjeringen ønsker seg en avtale. Hun tror at de heller vil holde prosessen gående.
Samtidig peker Waage på at Oslo-prosessen var en hemmelig prosess der lille Norge så seg nødt til å spille på lag med den sterkeste parten, Israel. USA derimot har makt til å presse Israel til å inngå en avtale, men har «vondt i viljen» på grunn av det kommende amerikanske valget, ifølge professoren.
I begge tilfeller er det Israel som dominerer og bestemmer spillereglene og eksterne aktører som er villige til å følge disse spillereglene. Norge kunne ikke og USA vil ikke bruke musklene de har for å få på plass en avtale, forklarer Waage.
– Det betyr at det som er likt, er at disse forhandlingene dermed blir gående i ukevis og månedsvis, sier hun.
«Jeg tror ikke at de proklamerte målene er de virkelige målene.»
— Mouin Rabbani
Regional krise
Forhandlingene har pågått av og på i flere måneder, men denne runden skiller seg ut. Nå er det viktigste for USA å hindre regional eskalering etter Israels attentater på libanesisk og iransk jord i sommer.
Men Israel framstår ikke like bekymret, ifølge Waage.
– Det ser ut som om – og det er nesten ikke til å tro – at Israel snarere ønsker seg en krig på flere fronter: også en krig i nord med Hizbollah og Libanon og Iran, sånn at de kan få med seg USA, sier hun.
Iran har signalisert at de ikke vil gjengjelde dersom en Gaza-avtale kommer på plass, og så lenge Israel unnlater å hale ut prosessen.
Rabbani mener Blinken vet at det vil ta seg dårlig ut for iranerne å angripe og sabotere en reell sjanse til å få slutt på Gaza-krigen så lenge forhandlinger pågår.
– Det er hovedhensikten [for USA] nå – å fortsette å kjøpe seg tid og å utsette denne gjengjeldelsen, sier han og legger til et men: Kompromissforslaget gjør trolig at Iran og Hizbollah vurderer forhandlingene som useriøse.
– Jeg tror ikke at de lenger føler seg begrenset av denne prosessen, sier Rabbani.
To avgjørende forhold
Hamas var raske til å avvise det nye kompromissforslaget fordi det ikke er det samme som ble presentert i mai og godkjent av Sikkerhetsrådet.
Men at Hamas avviser det nå, mens det godkjennes av Netanyahu, kan være til Israels fordel.
Til kameraene etter at forhandlingene bryter sammen på ny, tror Rabbani at Blinken vil si: «Vi gjorde vårt beste for å avslutte denne forferdelige krigen, men Hamas har avvist det fordi de ikke bryr seg om sitt eget folk.»
– Hvor lenge mener du at Israel vil tjene på å forlenge prosessen, og når må de stoppe?
– Jeg tror at det bare er to forhold som vil få dem til å stoppe. Det første er et svært høyt nivå av innenlandsk press, sier han og legger til at nivået er høyt allerede, men ikke høyt nok til å presse regjeringen til å endre politikk.
– Det andre ville være eksternt press, og her mener jeg at Washington forteller Israel: Dette er initiativet som dere skal akseptere, ferdig snakket. Og det er absolutt ingen indikasjon på at det kommer til å skje.
