Da Karim Khan, sjefaktor i Den internasjonale straffedomstolen (ICC), i mai ba om at arrestordre skulle utstedes mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu og forsvarsminister Yoav Gallant, ante han nok at kampen bare så vidt hadde begynt.
Siden har rundt 70 stater, jurister og organisasjoner levert sine kommentarer til begjæringen – flere av dem til støtte for Netanyahu.
En påstand som går igjen, og som Norge har fått refs for å motsi, er at den såkalte Oslo II-avtalen hindrer ICCs jurisdiksjon i Israel og Palestina. Det har blant andre Storbritannia og USA hevdet.
Men stemmer det egentlig?
Oslo er underordnet
Nei, mener Terje Einarsen i ICJ Norge. Hans organisasjon er sammen med Forsvar Folkeretten blant de mange som har bidratt med innlegg til ICC i spørsmålet.
Det er flere grunner til at Oslo-avtalen ikke kan forstås på den måten, påpeker Einarsen, blant annet at staten Palestina, som anerkjennes av ICC, formelt sett ikke er part i den. Det var Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) på vegne av det palestinske folk som inngikk avtalen fordi Israel ikke anerkjente staten Palestina.
– Allerede der kan man si at Oslo-avtalene er irrelevante, sier Einarsen på telefon fra Arendalsuka.
Men enten Oslo-avtalen er relevant eller ei, så er Roma-vedtektene, som ICC bygger på, utvetydige: Roma-vedtektene kan ikke underordnes nasjonale lover eller internasjonale avtaler. Det gjelder på samme måte for alle statsparter, påpeker Einarsen.
– Hvis ikke det var sånn, så ville man få et helt uhåndterlig system der kompetansen til domstolen blir avhengig av hva som skjer internt i de forskjellige statene, hva som er gjeldende der og hvilke avtaler de har med andre stater. Det ville undergrave hele systemet, sier Einarsen.
ICC besluttet allerede i 2021 at den har jurisdiksjon i Israel og Palestina. Straffedomstolen tok imidlertid ikke stilling til hvordan Oslo-avtalen spiller inn. ICC vil neppe gjenoppta spørsmålet nå, sier Einarsen, og påpeker at dersom de skulle gjøre det, vil de trolig lande på at Oslo-avtalen er irrelevant.
Forsinker prosessen
Det var Storbritannia som åpnet innleggsballet. Daværende statsminister Rishi Sunaks regjering var den første til å be om og få tillatelse til å komme med skriftlig innspill til ICC, da om ICCs jurisdiksjon. Innlegget kom aldri fram – det ble trukket tilbake av Labour og Keir Starmer som tiltrådte i juli. Diskusjonen i form av innlegg til ICC, raser likevel videre.
Einarsen var forberedt på at Israels støttespillere ville komme Netanyahu til unnsetning.
– Vi visste at det ville komme innlegg fra stater som ikke ønsker at det skal skje noen straffeforfølging og som er veldig kritiske og til dels utfører helt utilbørlig press på domstolen, da særlig USA, sier han.
Men også en rekke folkerettsjurister og FN-eksperter har levert innlegg der de avviser jurisdiksjonsspørsmålet.
Folkerettsekspert Owiso Owiso sier til nyhetsbyrået AP at problemstillingen rundt Oslo-avtalen i beste fall er en «akademisk øvelse, og i verste fall enorm sløsing med tid og ressurser», siden jurisdiksjonsspørsmålet allerede ble avgjort i 2021.
Adil Haque ved Rutgers Law School er enig.
«Uansett hvordan Oslo II forstås, kan den ikke begrense domstolens jurisdiksjon eller hindre dens utøvelse», skriver han i sitt innlegg.
Konsekvenser for Norge
5. august kom også det norske utenriksdepartementet på banen med et innlegg til ICC. Der avviser de at Oslo-avtalene har noe med ICCs jurisdiksjon å gjøre.
Utenriksminister Espen Barth Eide lenket til UDs innlegg på X. I kommentarfeltet blir han omtalt som en «blodig antisemitt» og «Hamas-elsker» av rasende Israel-venner. To dager seinere trakk Israel den diplomatiske statusen til norske representanter i palestinske områder.
Eide uttalte på mandag at han tror at årsaken til opptrappingen i konflikten med Israel er nettopp UDs kommentar til ICC.
«Uansett hvordan Oslo II forstås, kan den ikke begrense domstolens jurisdiksjon.»
— Adil Haque, Rutgers Law School
– Jeg mener det var helt riktig av oss å gjøre dette, sa Eide likevel til NRK.
Det gode argumentet
Poenget rundt Oslo-avtalen er kanskje fåfengt, men langt fra det eneste argumentet til Netanyahus støttespillere.
Det beste av argumentene, mener Einarsen, er et som USA og Tyskland vektlegger, nemlig at ICCs påtalemyndighet i henhold til Roma-vedtektene burde ha varslet partene om etterforskningen på ny etter 7. oktober, som de mener endret situasjonen. Det til tross for at etterforskningen av Israel og Palestina som startet opp og ble varslet om i 2021, også omfattet framtidige forbrytelser.
Innen en måned etter en formell underretning skal det være mulig for en stat å be om at ICCs prosess stanses fordi staten selv etterforsker.
– Argumentet er at Israel ikke fikk anledning til det, forklarer Einarsen.
Men også her er finnes motargumenter:
– Selv om 7. oktober var en viktig hendelse, så er det ikke en ny situasjon i den betydningen som man har operert med i Haag, sier Einarsen.
Unormal prosess
Einarsen mener det er grunn til å tro at Storbritannias varslede innlegg var et forsøk på å forsinke ICCs prosess. Men, påpeker han: Grunnen til at det i det hele tatt ble mulig for Storbritannia, var at aktoratet offentliggjorde at de hadde bedt om arrestordre.
– Det er ikke vanlig, sier Einarsen og peker på at arrestordren mot Vladimir Putin først ble kunngjort etter at den var godkjent.
– Det er mye som er unormalt med denne prosessen?
– Ja, og det har sikkert sammenheng med at det er så veldig politisk betent. Det betyr ikke at dommerne vil ta hensyn til det i avgjørelsen, men det kan være at påtalemyndigheten er litt ekstra følsomme på å gjøre tingene riktig og ikke bli kritisert, sier han.
Faren ved å imøtekomme parter på denne måten er at ICC selv kan bidra til å forsinke prosessen, påpeker juristen.
Fristene er imidlertid korte nå. Allerede på fredag må forsvarerinstitusjonen i Haag ha levert sitt innspill, mens aktoratet må kommentere alle de rundt 70 innleggene samlet innen 26. august.
– Det tyder på at domstolen ikke vil forlenge prosessen, avslutter Einarsen.
