Leder

Selvkritikk? Neppe

Etter at Erna Solbergs Høyre-styrte regjering liberaliserte drosjemarkedet i 2020, føyk både antall løyver og prisen på en taxitur i været. Høyre mente selv at liberaliseringen bare hadde positive effekter, til tross for advarsler fra næring og fagbevegelse. På partiets hjemmeside skriver Høyre at økt konkurranse ville skape mer valgfrihet for sjåfører, nye arbeidsplasser og mer innovasjon og fornyelse – og det uten at det ville gå utover arbeidsforhold og priser. Spol noen år fram i tid, og fasiten viser noe ganske annet. Antall løyver gikk på et par år fra 8000 til 18.000. Praiing av drosjer har blitt risikosport: En tur som tidligere ville kostet et par hundrelapper, kan i dag koste både det dobbelte og det tredobbelte. Useriøse selskaper og sjåfører uten lokalkunnskap florerer.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Leder

Pilskudd mot evigheten

Ibsen, Munch – Solstad. Det er få norske kunstnere som kan måle seg med mannen som gikk ut av verden fredag kveld. Med sine eksistensielle fabler har Dag Solstad (1941–2025) skrevet norske småsteder som Larvik, Lillehammer og Kongsberg inn i verdenslitteraturen. I en æra da både forfatteren og poetokratiet var dødserklært, klarte han gang på gang å sette dagsorden med offentlige intervensjoner om temaer som ytringsfrihet, dannelse og kunstnerisk kvalitet. Selv forfatterskapets marginalia – tekster om fotball, travsport eller norske matvaner – ble tatt imot som litterære begivenheter. Scener og motiver fra bøkene hans – gymnaslærer Pedersens sykkeltur på vannet, Elias Ruklas paraply-nedsmelting, den amerikanske ambassadøren med grisehode – er for lengst blitt en del av det norske kollektive (u-)bevisste. I en scene i «Ellevte roman, bok atten» (1992) – den første av Solstads tre romaner om Bjørn Hansen – nevnes det i forbifarten at Camilo José Cela er blitt tildelt nobelprisen i litteratur.

Et annet USA

Den kinoaktuelle filmen «A Complete Unknown», om Bob Dylans formative år som låtskriver og artist, er en påminnelse om at verken trusselen om atomkrig, internering av utlendinger eller forfølgelse av opposisjonelle er nye problemstillinger i USA. Filmens andre hovedperson er aktivisten, låtskriveren og folkesangeren Pete Seeger, som hjalp den unge Dylan opp og fram. Seeger kom i FBIs søkelys da han i et brev i 1942 protesterte mot et forslag om å utvise alle japansk-amerikanere ved krigens slutt. Hans mappe hos det føderale byrået skulle til slutt ende på over 1800 sider. Under den republikanske senatoren Joseph McCharthys kommunistjakt på 1950-tallet åpnet Kongressen en egen granskingskommisjon for å røyke ut folk med angivelig antiamerikanske meninger. En av dem som ble innkalt for å forklare seg, var Pete Seeger.

Kinderegg for Teater-Norge

Det trenger ikke koste ti milliarder kroner og ta 18 år å rehabilitere Nationaltheatret. I går presenterte en arbeidsgruppe med tidligere teatersjef Ellen Horn i spissen et forslag til rehabilitering og utbygging av teaterbygget på Johanne Dybwads plass i Oslo. Hele forslaget skal la seg realisere på seks år og til betydelig lavere pris. Gruppa har bestått av flere prominente navn fra kultur- og byutviklingssektoren, som tidligere Fritt ord-direktør Erik Rudeng, arkitektene Eirik Collett og Peter Butenschøn, samt sivilingeniør Eilif Holte, en nestor innen kvalitetssikring av store offentlige utbygginger. Sammen med arkitektene Alexander Tunby Rosseland og Lars Haukeland i arkitektkontoret LPO har de utformet et forslag som umiddelbart framstår som et kinderegg: Det løser teaterets mest presserende behov, bygger videre på byggets arkitektoniske og historiske idé og tilfører nye kvaliteter til byrommet rundt teateret. Utgangspunktet er arkitekt Henrik Bulls opprinnelige vinnerforslag fra slutten på 1800-tallet. Av eldre tegninger framgår det at planen opprinnelig var å bygge enda en fløy mot vest, slik at bygget får symmetri.