Leder

Norge er ikke USAs eskorte

USAs forsvarsminister Pete Hegseth deltok sist helg på den asiatiske forsvars- og sikkerhetskonferansen Shangri-La Dialogue i Singapore. Der manet han USAs allierte til å motarbeide Kinas voksende makt. USA bygger seg opp militært i Stillehavsregionen, samtidig som Pentagon forbereder en betydelig nedskalering i Europa. Der Spiegel og Welt am Sonntag har meldt at USA nå planlegger en betydelig raskere uttrekking av Europa enn tidligere antatt. De nye planene kom etter at Washington i mai kunngjorde at 5000 amerikanske soldater skulle trekkes ut av Tyskland.

«Pentagon har hastverk.»

Pentagon varsler nå en omfattende reduksjon i antallet kampfly, krigsfartøy, tankfly og tropper som er øremerket for innsats i Europa. Dette er i tråd med den nasjonale forsvarsstrategien som prioriterer Kina og Stillehavsområdet. Europa må derfor klare seg selv. Europeerne har satset på at tilbaketrekningen ville skje gradvis og koordinert, men nå ser det ut til at Pentagon har hastverk – kanskje oppildnet av Europas lunkne holdning til USA og Israels angrepskrig mot Iran.

For Europa er dette sannhetens time. Europeiske land må sørge for sitt eget forsvar – noe som på ingen måte er en umulig oppgave. Russland sliter i den mangeårige angrepskrigen mot Ukraina og utgjør ikke noen overhengende militær trussel. Likevel er det klart at Norge må bygge et sterkere nasjonalt forsvar. I denne situasjonen velger Tore O. Sandvik (Ap) som første norske forsvarsminister å delta på forsvars- og sikkerhetskonferansen Shangri-La Dialogue sammen med Pete Hegseth. Ifølge NTBs referat hevder Sandvik at Europa må engasjere seg mer i Stillehavet, i en tid der Kina blir stadig sterkere. Norge må vise overfor USA at vi «forstår deres behov for å strekke seg til Stillehavet». Det er den gamle devisen om at vi må følge USA i tykt og tynt for å sikre at amerikanerne kommer oss til unnsetning. Denne strategien har alltid vært tvilsom, men er nå mer dødfødt enn noensinne. Vi må basere vårt forsvar på egne ressurser og i allianse med nærstående nasjoner. Det er virkelig ikke tida for å engasjere seg i Stillehavsregionen som et eskortefartøy for amerikanerne i deres supermaktsrivalisering med Kina.

Leder

Mer ulikhet er feil medisin

Arbeiderpartiets valgkampanje fra i fjor med budskapet «Rentekutt for alle – eller skattekutt for noen få?» har endt opp som et problem for de to profilene som lånte ansikt til plakatene: statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg. Som Torbjørn Røe Isaksen skriver i en kommentar på E24 ga kampanjen «inntrykk av at hvis de fikk fortsette å styre, ville renta gå ned. Mens hvis Frp kom til makta, ble det skattelette bare for noen få». Nå går renta opp samtidig som Ap ligger an til å forlike med høyresida om å redusere formuesskatten, skal vi tro lekkasjene fra Skattekommisjonen. At det gikk den veien, lå i kortene allerede i mandatet, som åpnet for netto skattelettelser. I går sa statsminister Støre dessuten at Ap «alltid er pragmatisk når det gjelder skatt og innretning». Det går et skille i norsk politikk midt i Arbeiderpartiet.

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.

En nødvendig helom­vending

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.