Et israelsk angrep med en amerikanskprodusert rakett.
Det ble slutten på livet til Ahmed Abu Artemas tolv år gamle sønn, Abdullah, 24. oktober i fjor.
Fem andre slektninger og familiemedlemmer mistet livet i angrepet mot familiehjemmet på Gazastripa, mens Artema og hans to andre barn slapp unna med skader.
Midt i sorgen gikk Artema til søksmål – men ikke mot Israel.
Familiefaren saksøker USAs president Joe Biden, utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin for medvirkning til det han kaller Israels folkemord.
– Den beste måten å få slutt på dette folkemordet er å kutte bensintilførselen, sier Artema, som er journalist, poet og aktivist, i en talemelding fra Khan Younis sør på Gazastripa.
Politisk spørsmål?
Da Klassekampen snakker med Artema, er han i godt selskap i Khan Younis. Hundretusener søkte tilflukt i den ruinerte byen etter at det israelske militæret invaderte den tidligere trygge sonen i Rafah, på grensa til Egypt.
Nå er mange av dem igjen sendt på flukt etter nye israelske evakueringsordre og påfølgende angrep.
Artema gikk til søksmål blant annet sammen med de palestinske organisasjonene Al Haq og Defense for Children International – Palestine. De mener at de amerikanske lederne bryter sin juridiske plikt til å forhindre, og at de til og med medvirker, til det Den internasjonale domstolen (ICJ) behandler som et mulig folkemord.
Søksmålet ble avvist i januar, da en amerikansk domstol anså spørsmålet som politisk. Nå anker de saken. Saksøkerne hevder at den såkalte politisk spørsmål-doktrinen ikke lenger er gyldig når det gjelder politiske avgjørelser som kan innebære lovbrudd.
Israel er avhengig av USAs støtte for å utføre folkemord, argumenterte gruppas advokater da ankesaken var oppe 10. juni.
Denne uka fikk de støtte fra en gruppe tidligere tjenestepersoner i Biden-administrasjonen. Avhopperne mener at USA «unektelig» er «medskyldige i drap og utsulting av en beleiret palestinsk befolkning på Gazastripa».
Individer vs. stater
Når blir man egentlig medskyldig i et annet lands folkemord?
Folkemordkonvensjonen pålegger både stater og individer ansvar for å forhindre og straffe folkemord – forbrytelsen over aller forbrytelser.
– Da er spørsmålet: Gjør man alt man kan for å forhindre at dette skjer? sier William Worster, førsteamanuensis i folkerett ved The Hague University of Applied Sciences, på telefon fra Haag i Nederland.
Han peker på et eksempel fra eget land: Der har organisasjoner tatt staten til retten for å kreve stans i eksport av F-35-deler til USA, der de brukes til å bygge kampfly til det israelske militæret. En ankedomstol beordret eksportstans i februar, og en tungtveiende årsak var at Israel trenger delene for å utføre krigsforbrytelser.
Å unnlate å forhindre er imidlertid ikke det samme som å medvirke – altså å oppmuntre, muliggjøre, lette eller intensivere et folkemord. Enkeltpersoner kan straffes for medvirkning dersom de bevisst har bidratt til folkemord og har samme intensjon som aktøren som utfører det, ifølge folkerettsprofessor Vladyslav Lanovoy ved Université Laval i Québec.
Det har vist seg vanskelig å stille stater til ansvar for medvirkning. Lanovoy peker på ICJ-dommen i 2007 etter Bosnia-krigen. Bosnia argumenterte for at Serbia medvirket til folkemord i Srebrenica. Selv om domstolen hadde rikelig med bevis for at serbiske myndigheter finansierte bosnisk-serbiske styrker og var involvert i beslutninger, konkluderte den med at myndighetene i Serbia ikke med sikkerhet kunne vite at et folkemord skulle finne sted.
– Du kan se ut fra dette hvor høy terskel det er, sier Lanovoy.
Ber Norge deinvestere
Ahmed Abu Artema tar enkeltpersonene Biden, Blinken og Austin til retten, men han mener også at USA, Israels største militære bidragsyter, som stat har krysset grensa for lenge siden.
– USAs betingelsesløse militære, økonomiske og politiske støtte oppmuntrer Israel i denne folkemordkrigen, sier han.
Men heller ikke Norge går fri.
FN-eksperter navnga nylig Norges Bank Investment Management (Oljefondet) som 1 av 22 finansaktører som risikerer å medvirke til alvorlige folkerettsbrudd gjennom investering i selskaper som forsyner Israel med våpen.
Blant våpenselskapene på FNs liste er Caterpillar, General Dynamics, RTX, Oshkosh Corp og ThyssenKrupp som Oljefondet er investert i.
Ahmed Abu Artema mener det er på høy tid at Norge trekker investeringene.
– Det kan bidra til å presse Israel til å stanse politikken som baserer seg på folkemord, rasisme og apartheid, sier han.
Håper stater gjør leksa si
Den norske regjeringen konkluderte nylig i et notat at Norge oppfyller forpliktelsene sine etter Folkemordkonvensjonen. Regjeringen begrunner det med at det ikke nødvendigvis foreligger alvorlig risiko for folkemord i Gaza, at Norge ikke er underlagt «streng aktsomhetsnorm» overfor Israel, og at Norge motvirker aktiviteter som tilrettelegger for det mulige folkemordet.
– Jeg mener at det er et risikabelt resonnement, sier Vladyslav Lanovoy.
Han påpeker at tiltaksordre fra FN-domstolen ICJ ikke er «en lett sak». ICJ har tilstrekkelig bevis til å fastslå at det er «klar risiko for at folkemord blir begått», sier han og legger til:
– Mitt håp er at statene gjør leksene sine grundig.
Det håper også William Worster. Han påpeker at kjennelsene fra ICJ har blitt strengere og strengere gjennom våren.
– Jeg vil tro at risikoen er ganske høy, sier Worster.
– Jeg mener at resonnementet heller må snus, at vi bør identifisere hvilken innflytelse vi har, uansett hvor liten den er, og utøve den.
«Den beste måten å få slutt på dette folkemordet er å kutte bensintilførselen.»
— Ahmed Abu Artema
Regjeringens notat gikk ikke inn på Oljefondets investeringer, selv om retningslinjene til fondets etikkråd bestemmes politisk.
Dersom Norge er investert i selskaper som leverer våpen til Israels krig, får det neppe direkte konsekvenser, mener Worster, men heller indirekte følger for diplomati og handel.
Nasjonale domstoler
Artemas sak mot deler av Biden-administrasjonen er langt fra den eneste Gaza-relaterte saken som for tida pågår i nasjonale domstoler. Det finnes lignende saker i Tyskland, Storbritannia, Canada og andre land.
Vladyslav Lanovoy mener at utbredelsen av slike saker i forbindelse med samme krig, er noe ganske nytt – og av stor betydning.
– Jeg tror at hjemlige domstoler kan spille en veldig viktig rolle, sier han.
Lanovoy påpeker at nasjonale domstoler ofte har bedre tilgang på informasjon som gjør saksbehandlingen både bedre og raskere enn i internasjonale domstoler. I Nederland brukte lagmannsretten to dager på å beordre stans i eksport av F-35-deler.
I noen tilfeller går nasjonal lovgivning dessuten lenger enn folkeretten, påpeker Lanovoy.
William Worster slår likevel et slag for internasjonale domstoler.
– Til sjuende og sist overholder stater folkeretten fordi det er i deres interesse å gjøre det. Spørsmålet er om stater mener det er i deres interesse i dette tilfellet og om de er villige til å håndheve folkeretten.
Oppfordring til Norge
Tilbake i Khan Younis venter Ahmed Abu Artema på svar fra ankedomstolen.
Artema sier han setter pris på norske tiltak som støtter palestinske rettigheter.
– Inkludert å anerkjenne Palestina som stat, sier han, med henvisning til anerkjennelsesbeslutningen i mai.
Men, legger han til, norske investeringer kan samtidig fungere som drivstoff for Israels folkerettsbrudd.
– All støtte Israel får, sender et budskap om at de kan fortsette sin folkemorderiske politikk. Selv taushet – jeg mener at taushet gir en form for ansvar.