Martine Kierulf Narum peker på det røde huset hun vokste opp i. Det ligger litt opp i bakken ovenfor Sodevika i skjærgården utenfor Mandal. Her har Lindesnes kommune kastet seg inn i kampen om å lokke til seg framtidas lukrative næringer. Metoden er enkel nok: Ved å sprenge vekk store områder i Mandals idylliske skjærgård tror kommunen at framtidas industri og næringsliv vil se at her er det muligheter. Akkurat hva som skal etablere seg på den flatsprengte tomta, vet ikke kommunen ennå. Kanskje kan det bli et ilandføringsanlegg for havvind eller montering av understell for turbiner. Eller noe annet. Det gjelder å gjøre seg lekker, så Lindesnes kommer tidlig å køen når storselskapene snuser på muligheter langs kysten.
For Martine og sønnen Gabriel, som snart blir fem, betyr det at huset besteforeldrene bor i, snart vil ligge på kanten av et goldt stup.
Martine og Gabriel er med på et lite tokt rundt i området de har engasjert seg for å bevare. Med seg har de folk fra Naturvernforbundet, aksjonen La Sodevika leve og lokale politikere. De peker og forteller om lokale firmaer som har funnet en fantastisk måte å tjene penger på: De sprenger vekk fjellet, tjener godt på å selge steinen, og så skylder kommunen dem penger for arbeidet med å tilrettelegge områdene for næringsvirksomhet etterpå. Innerst i havna ligger en utskipingshavn for steinen, hvor lastebiler går i skytteltrafikk til store skip klare til å frakte stein og grus til kontinentet. Støvskya står opp kontinuerlig. Fjorden under dekkes av støv fra sprengstoff og grus; havbunnen er som dekket av sement. Dette er stein fra allerede påbegynte prosjekter lenger inne på land. Får de sprenge ut Sodevika også, har selskapene arbeid og gode inntjening i årevis framover, på kommunens regning og innbyggernes bekostning.
Men noe går tapt: Mandal hadde en gang en av Norges beste lakseelver. Bekkene hvor ørreten lever i dag, blir forurenset. Og ikke minst: Den unike skjærgården blir, bokstavelig talt, jevnet med jorda.
Det er mye historie mellom knausene som her strekker seg ut i Skagerrak. I Skjernøysund skal Håkon Håkonsen ha søkt ly og ventet på at vinden skulle snu i 1225. Her har både handelsfolk og sjørøvere lagt til havn, og unike skipsvrak er funnet, klare til utforskning. Kirsten Hemmer eier det nylig fredede gjestgiveriet i Skjernøysund, som fikk skjenkebevilling «til evig tid» fra danskekongen. De eldste delene av huset er datert til 1600.
Etter toktet kjører Eva Hinlo og Sølvi Gjerdal Thomassen meg rundt i Mandal og omland for å vise eksempler på både gode og dårlige beslutninger, men mest det siste. De to har vært folkevalgte for SV i mange tiår; Thomassen siden hun ble valgt inn i kommunestyret som 19-åring i 1979. De gir meg et krasjkurs i kommunal byplanlegging, hvor det ikke alltid er lett å se på planene hvordan resultatet blir til slutt. Vi kjører til et nytt byggefelt på en bakketopp. I stedet for å bygge i terrenget slik tradisjonen i området er, har hele toppen av fjellet blitt sprengt vekk. Her skal boligene ligge på rekke og rad på et paddeflatt platå. Og steinen som er sprengt vekk? Den er allerede på vei til kontinentet.
Lindesnes er blant kommunene som har bygd ned mest natur i landet. Det er godt synlig i vidstrakte næringsområder som får Alnabru i Oslo til å framstå som en smålåten lillebror.
Noen av dem som er med på toktet med Klassekampens sommerbåt, sier at de kan være villige til å diskutere saken når en realistisk plan for bruk blir lagt på bordet. Men sprenge i stykker Sodevika uten annet enn løse visjoner? Kommunen ser ut til å overvurdere mulighetene for industri og undervurdere inntjeningen på steinen.
