#fff

#000

Det siste stoppet for årets tokt med Klassekampens sommerbåt er Kristiansand. SS Svanhild legger til kai rett utenfor byens nye praktbygg, museet Kunstsilo, delvis til frustrasjon for skutas skipper Rune Vikse. Det nye kaianlegget er ikke godt utrustet for galeaser, eller andre skip for den del, men vi får fortøyd til slutt.

Bak oss ligger to uker til sjøs, med arrangementer på et nytt sted hver kveld. Det er alltid en viss spenning om bord før vi kommer til et nytt sted: Hvordan ser det ut der vi legger til? Kommer det noen? En stor skute som Svanhild krever sitt av kaia, og noen steder fortøyer vi ved større industrikaier. Likevel kommer folk: abonnenter, lokale aktivister og andre interesserte.

 er det et kyndig publikum som setter seg på kasser og langs båtripa for å få med seg rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde trekke linjer fra kristenretten, via Magnus Lagabøtes landslov og til i dag. Spørsmålene etter foredraget er presise og velinformerte. Sunde er en fantastisk formidler, og han svarer utfyllende på alle spørsmål – om landsloven satte avtrykk i andre land i Middelalder-Europa, om Lagabøtes oppvekst blant fransiskanerne.

Magnus Lagabøte var kjent som en svært lærd konge, og grunnen, ­forteller Sunde, er at han ikke var tiltenkt jobben i det hele tatt. Faren hans, Håkon 4. Håkonsson, hadde ­håndtert borgerkrig og kniving om makta i sin periode og ville unngå gjentakelse. Derfor var det Magnus sin store­bror som var tiltenkt tronen, mens Magnus fikk opplæring i teologi hos fransiskanerne i Bergen. Utdanningen har satt sitt preg på landsloven, forteller Sunde. Det er særlig synlig i ­omsorgen for fattige,­ ­tydelig inspirert av ordenens grunnlegger Frans av Assisi.

Svanhild rolig gjennom ­Ny-Hellesund, et svært trangt sund med nydelige sørlandshus langs kaiene på begge sider. Det er åpenbart ikke hver dag en galeas seiler forbi, så mange beboere trosser regnet i ­morgentimene og kommer ut og tar bilder og vinker. «Den beste avisa», roper et par som ser Klassekampen-banneret mellom mastene.

Er det noe jeg virkelig kommer til å huske fra sommerens seilas, er det møtene med abonnenter. Denne avisa betyr noe for leserne og knytter dem sammen i et kulturelt fellesskap på tvers av kommune- og fylkes­grenser.

Siste reis

Martine Kierulf Narum peker på det røde huset hun vokste opp i. Det ligger litt opp i bakken ovenfor Sodevika i skjærgården utenfor Mandal. Her har Lindesnes kommune kastet seg inn i kampen om å lokke til seg framtidas lukrative næringer. Metoden er enkel nok: Ved å sprenge vekk store områder i Mandals idylliske skjærgård tror kommunen at framtidas industri og næringsliv vil se at her er det muligheter. Akkurat hva som skal etablere seg på den flatsprengte tomta, vet ikke kommunen ennå. Kanskje kan det bli et ilandføringsanlegg for havvind eller montering av understell for turbiner. Eller noe annet. Det gjelder å gjøre seg lekker, så Lindesnes kommer tidlig å køen når storselskapene snuser på muligheter langs kysten.

For Martine og sønnen Gabriel, som snart blir fem, betyr det at huset besteforeldrene bor i, snart vil ligge på kanten av et goldt stup.

 med på et lite tokt rundt i området de har engasjert seg for å bevare. Med seg har de folk fra Naturvernforbundet, aksjonen La Sodevika leve og lokale politikere. De peker og forteller om lokale firmaer som har funnet en fantastisk måte å tjene penger på: De sprenger vekk fjellet, tjener godt på å selge steinen, og så skylder kommunen dem penger for arbeidet med å tilrettelegge områdene for næringsvirksomhet etterpå. Innerst i havna ligger en utskipingshavn for steinen, hvor lastebiler går i skytteltrafikk til store skip klare til å frakte stein og grus til kontinentet. Støvskya står opp kontinuerlig. Fjorden under dekkes av støv fra sprengstoff og grus; havbunnen er som dekket av sement. Dette er stein fra allerede påbegynte prosjekter lenger inne på land. Får de sprenge ut Sodevika også, har selskapene arbeid og gode inntjening i årevis framover, på kommunens regning og innbyggernes bekostning.

Mandal hadde en gang en av Norges beste lakseelver. Bekkene hvor ørreten lever i dag, blir forurenset. Og ikke minst: Den unike skjærgården blir, bokstavelig talt, jevnet med jorda.

Det er mye historie mellom knausene som her strekker seg ut i Skagerrak. I Skjernøysund skal Håkon Håkonsen ha søkt ly og ventet på at vinden skulle snu i 1225. Her har både handelsfolk og sjørøvere lagt til havn, og unike skipsvrak er funnet, klare til utforskning. Kirsten Hemmer eier det nylig fredede gjestgiveriet i Skjernøysund, som fikk skjenkebevilling «til evig tid» fra danskekongen. De eldste delene av huset er datert til 1600.

 Eva Hinlo og Sølvi Gjerdal Thomassen meg rundt i Mandal og omland for å vise eksempler på både gode og dårlige beslutninger, men mest det siste. De to har vært folkevalgte for SV i mange tiår; Thomassen siden hun ble valgt inn i kommunestyret som 19-åring i 1979. De gir meg et krasjkurs i kommunal byplanlegging, hvor det ikke alltid er lett å se på planene hvordan resultatet blir til slutt. Vi kjører til et nytt byggefelt på en bakketopp. I stedet for å bygge i terrenget slik tradisjonen i området er, har hele toppen av fjellet blitt sprengt vekk. Her skal boligene ligge på rekke og rad på et paddeflatt platå. Og steinen som er sprengt vekk? Den er allerede på vei til kontinentet.

Gull av gråstein

Jeg vil verken være snobb eller påtatt folkelig og rope etter kjøttkaker, så jeg tar meg en bit av kuskjellet når jeg får det servert på sommer­båtens tilstelning i Farsund. Ifølge Andreas Viestad, ­matskribent og primus motor på Geitmyra matkultursenter, skal smaken være «destillert sjø». Først og fremst syns jeg biten er oppsiktsvekkende hard. Hard og seig.

På Torvets taverna samtaler Viestad med Mímir Kristjánsson om mat og klasse, om fordommer og frykter, og om Farsunds kulinariske særmerke: snadderloffen. Stedet er fylt til randen av folk som ler og klapper til fine ­formuleringer om likheten mellom en fotballkamp og et Maemo-besøk. Viestad kjenner mange her etter 20 år som sommergjest og interessert matmenneske. Ifølge en av grunnleggerne av den undersjøiske restauranten Under ved Lindesnes, Gaute Ubostad, betyr han mye for det lokale matnæringslivet.

serverer de seige kuskjellene til nysgjerrige oppmøtte. Tidligere ville ingen røre skjellene, som det fins rikelig av i fjorden utenfor. Bare de aller fattigste hentet dem opp for å bruke dem – som agn. I dag serveres de på de fineste restauranter.

Ubostad står også bak high end-versjonen av snadderloffen, en slags taco-bagett farsundere spiser til nattmat. Sammen med kokkene på Torvets har Ubostad fylt spesialbakte brød med henholdsvis oksekjake og en blanding av hummer og fisk. Riktig godt er det. Viestad prøver å vise at også vanlig norsk gatemat kan bli gode matopplevelser, bare vi legger til litt mer kreativitet.

, er at båtlivet på Svanhild nettopp har fått en gastronomisk oppsving. Kvelden før mønstret Karianne Torvanger på, en av de frivillige fra Florø som jobber på båten. Torvanger er i dag sjukepleier og fylkespolitiker for Arbeiderpartiet, men før det var hun kokk, og det merkes godt når hun står over grytene.

Selv om Svanhild har mistet tillatelsen til å varme mat under dekk, får Torvanger ut det beste av to glassbuss under åpen himmel. Snadderloffen var god den, men det er også grytene og svelene som Klassekampens lett-lett-lettmatroser får nyte de siste dagene ombord på Svanhild.

Farsunds fristelser

Flekkefjords hvitmalte og vakre hollenderby vitner om utstrakt kontakt med kontinentet over flere hundre år. Handel med eik og granitt førte til at mange nederlendere bosatte seg i området fra 1500-tallet, mens unge, norske jenter søkte tjeneste i Nederland. Mange bygg i Amsterdam er reist på materialer skipet ut fra Flekkefjords trygge havn.

Mot fjorden ligger områdets karakteristiske båtgarasjer. Jordas rotasjon og noen spesielle bølger gjør at det ikke er forskjell på flo og fjære i området, så båter kan kjøre rett inn i de spesielle husene i fjæra.

 det jernbane til byen, før denne ble nedlagt ved stortingsvedtak. Derfor nikkes det gjenkjennende når førsteamanuensis i fransk ved Universitetet i Oslo Kjerstin Aukrust forteller at gule vester-opprøret i Frankrike blant annet henger sammen med nedleggelsen av lokale jernbane­linjer. Uten jernbane ble bilen viktigere for innbyggerne i franske småbyer, og derfor rammet økningen i drivstoffavgifter hardt. Folk tok til gatene, men protestene ble brutalt slått ned etter ordre fra president Emmanuel Macron.

Siden har Macron økt pensjonsalderen. Franskmenn er også hardt rammet av avindustrialisering og prisstigning uten at Macron har gjort nevneverdig for å bøte på problemene vanlige folk opplever. Det var bakteppet da ytre høyre-partiet Nasjonal samling gjorde et brakvalg i EU-valget nylig.

 for hans egne, utlyste Macron raskt nyvalg til nasjonalforsamlingen. På kortest mulig varsel har franske partier rustet seg til valgkamp. Venstresidas partier har inngått et historisk samarbeid og gjør det godt. Samtidig har Nasjonal samling styrket seg nærmest dag for dag.

Etter samtalen med Kjerstin Aukrust begynte valgresultatene fra første runde å tikke inn. Nasjonal samling ligger an til å gjøre et brakvalg. Ettersom kandidatene kjemper i énmannskretser, ikke så ulikt et amerikansk presidentvalg, går bare én vinner fra hver av de 577 valgkretsene videre. Venstrealliansen ba søndag kveld sine listekandidater trekke seg dersom de etter første valgrunde ble nummer tre, for å svekke kandidaturet til personen fra Nasjonal samling. Spørsmålet er om Macron-fløyen vil be sine kandidater gjøre det samme.

De store sammenhengene 

Til Stavanger kom SS Svanhild med regnet. Himmelen åpnet seg over matfestivalen Gla’maten, hvor lokale produsenter og restauranter har satt opp telt rundt Vågen. Det dempet ikke stemningen på byens skjenkestuer, og vi som lå til kai, sovnet til allsang av Kaizers Orchestra og «Tore Tang». Men mye god fiskemat, det fikk vi!

Grytidlig morgenen etter la vi ut på storhavet med Egersund som mål. Det ble en ruskete ferd. Bølgene slo inn fra sida i samtlige de ni timene turen tok. Vi  fikk en lang og god påminnelse om hvor smertefullt sjøsyke er. Gla’maten fra dagen før fikk gjensyn med havet.

 enn en skjermet og trygg havn, og det har Egersund. På båten fortalte lokalhistoriker Sigmund Birkeland om havnas lange historie. Den nevnes allerede i Olav den helliges saga i Heimskringla, hvor det står at hele sjøen var full av skip. I nyere tid er det fisket som har preget utviklingen av havna. På slutten av 1800-tallet ble USA et stort marked for makrellfisket i Egersund.

Sildefisket ga både mat til norske familier og ble eksportert utenlands i storhetstida på begynnelsen av 1900-tallet. På 1960-tallet begynte rekefisket, men folk i området var ikke vant til å spise reker, så det var stort overskudd. Lokalt ble det etablert rekeindustri hvor flere hundre kvinner var sysselsatt for å skrelle og hermetisere reker.

 krigen kom også østtyske fiskebåter til Egersund. Og selv om byen er kjent for å være tørr, var det en og annen som fikk smake tysk øl ombord på båtene fra DDR. Brygga de la til ved, blir kalt Tyskerbrygga den dag i dag.

I sesongen fyltes Egersund med flere tusen fiskere, men byen hadde bare to politifolk. Byen skal visstnok også ha vært nummer to i landet til å få diskotek, etter Bodø.

Havet gir, og havet tar

Livet på Klassekampens sommerbåt har etter en uke gått inn i sin egen, rotete rytme. Vi sover i samme rom, og en liten gardin foran egen køye utgjør privatlivet. Nattlige lyder deler vi i rikt monn med hverandre. De faste passasjerene er meg og organisator Ingvild Haraldsen, som sammen med mannskapet utgjør båtreisas faste kjerne. Skipper er Rune Vikse, som har god hjelp av Terje Hammarseth, Atle Joleik Kirkebø og Ragnhild Sunde Stokke. Å være flere hender til å manøvrere galeasen Svanhild kom ikke minst godt med da vi støtte på grunn i innløpet til Jørpeland i sterk vind.

 står skipshunden Yin for. Navnet stammer fra det kinesiske begrepsparet yin og yang, motsetningene som er opphav til kosmisk balanse og ofte avbildes i en sirkel hvor svart og hvitt veves sammen. Antakelig er det fargene som har gitt Yin navnet, men hun står også for en mild stabilitet om bord og er konstant på søk etter lek og kos. Det er noe helt eget å sitte på dekk i overfartene i selskap med henne.

Folk som mønstrer på båten for å delta i debatter, blir også ofte med på seilasen en natt eller to. Det gir trivelig avveksling for oss om bord.

 det folk! Ikke minst når vi tar opp temaer som engasjerer folk lokalt, slik vi gjorde i Ryfylke-byen Jørpeland. Allerede en time før annonsert oppstart stilte folk opp med plakater og delte ut buttons. De protesterer mot at tomta til stålverket skal bli overtatt av et datasenter. Firmaet som reiser rundt til kommunestyrer og lover arbeidsplasser og ny giv mot å få bruke kraftkonsesjoner på datalagring, heter Green Mountain. Det er eid at et israelsk eiendomsselskap med aktivitet i bosettinger på Vestbredden.

Ifølge Green Mountain har de allerede en plan for hvem sine data som skal lagres på Jørpeland om alt går som de ønsker, men hvem det er, vil de ikke si. Mye tyder likevel på at det ikke er norske data som skal lagres i bunn av norske kraftlinjer, men at den nye datasenterboomen er drevet av at internasjonale storkonsern ønsker et grønn energi-stempel.

 Høyre-representant i Strand kommunestyre Leif Ove Voster. Sammen med Erik R. Nyman-Apelset fra Venstre representerer han ja-sida i debatten på båten torsdag kveld. De styrer en kommune med presserende behov for blant annet ny vei, som Green Mountain lover å bygge. Løftene så ikke ut til å imponere de mange oppmøtte på og rundt båten. Den mest høylytte applausen tilfalt de tilreisende stortingsrepresentantene Ingrid Fiskaa (SV) og Mímir Kristjánsson (Rødt).

Balanse på båten

Sola skinner over hvitmalte hus i tettstedet Sand i Suldal kommune når Klassekampens sommerbåt legger til kai. Likevel er gatebelysningen slått på, og et skarpt lys er godt synlig når vi spaserer under dem på vei for å kjøpe lokale jordbær. Her spares det ikke på strømmen!

I Suldal er vi stolte kraftprodusenter, forteller ordfører Mads Drange fra Arbeiderpartiet. Han er med når Klassekampen arrangerer debatt om kraftpolitikk seinere på kvelden.

enorme anlegget Røldal-Suldal ferdig, et vannkraftsystem utbygd av Hydro for å få kraft til aluminiumsverftet på Karmøy. Utbyggingen av Røldal- og Suldalsvassdragene båndla et område på størrelse med Oslo og Trondheim. De enorme naturinngrepene påvirket andre næringer, som turisme og jordbruk. Likevel er suldalingene «stolte kraftprodusenter», ifølge ordføreren. Sammen med nabokommunen Ullensvang ventet Suldal på at kraftverkene skulle overføres til staten i 2022, slik lovene om hjemfall tilsier. I stedet inngikk regjeringen en avtale med Hydro og Lyse energi om at de tok over eierskapet.

Avtalen ble ikke godt mottatt lokalt. Bedre ble det ikke da det ble kjent at Erna Solberg gjennom sin mann eide aksjer i Hydro for 200.000 kroner da avtalen ble inngått. Statsministeren var inhabil. Kravene om et nytt vedtak falt likevel dødt til jorda. Konsernsjefen i Lyse Energi Eimund Nygaard er også med i Klassekampens debatt. Han har vært sjef i Lyse i 26 år og kjenner det norske kraftsystemet godt. Han ser gjerne at politikere organiserer skattesystem og avtaler slik at de som har kraftproduksjonen tett på seg, med de ulempene det medfører, får noe igjen for det. Han er også opptatt av at Østlandet må få egen kraftproduksjon på sikt – så mye folk og så store energibehov må hente kraft fra andre steder enn Vestlandet. Er det ikke en del skogsområder der det går an å sette opp noen vindturbiner? Må alle stå på fjell i vest?

av vindkraft er et godt eksempel på hvor galt det kan gå hvis spørsmål om eierskap og lokal verdiskaping ikke blir ivaretatt på skikkelig vis. Mange steder vet vi ikke engang hvem som eier turbinene, og store overskudd kommer i liten grad lokal befolkning til gode, selv om de avgir areal og får støyende turbiner som naboer. I dag er det store konflikter rundt enhver vindkraftplan.

Få vindkraftkommuner betegner seg i dag som stolte kraftprodusenter. Den er en kløktig politiker som klarer å snu det skipet.

Med kraft skal landet bygges

Rødt-nestleder Sofie Marhaug var eneste motstander av havvind i panelet da Klassekampen debatterte det som blir beskrevet vekselvis som Norges nye industrieventyr og del av løsningen på klimakrisa. Men Marhaug hadde Motvind, organisasjonen mot vindkraft, i ryggen. Bjarne Jensen, som leder havvindutvalget i Motvind, hilser hyggelig før debatten og stiller spørsmål til panelet når det åpnes for det. Langs kaikanten har aktivister satt opp plakater og deler ut buttons og klistremerker mot vindkraft.

Det viser seg at dette ikke er Motvind-folket, men en alternativ antivindkraftorganisajon som spesialiserer seg på å forvri motivene på eksisterende kommunevåpen. Det norske organisasjonslivet er omfangsrikt og mangefasettert.

hadde først og fremst et ankepunkt mot havvind: at det tar for lang tid å få prosjektene i gang. Jon Harald Log fra Source Galileo, et firma spesialisert på å prosjektere havvind, virket nesten motløs i møte med politisk seindrektighet. Høyres Lasse Fredheim var opptatt av at det var markedet, ikke dagens regjering, som hadde gjort prosjektene som nå er underveis mulig. Lars Haltbrekken (SV) kom rett fra forhandlingsbordet, hvor SV fikk gjennomslag for en storstilt utbygging av havvind for å elektrifisere eksisterende olje- og gassplattformer. Prislapp: 35 milliarder kroner.

På de få dagene som har gått siden revidert nasjonalbudsjett kom i havn, har han rukket å besøke Aker Verdal og Aker Stord. Tillitsvalgte og representanter for Industriaksjonen er godt fornøyd med muligheten til å bygge havvindunderstell. Bildene av en smilende Haltbrekken som tar industritillitsvalgte i neven smerter nok industri-Rødt langt inn i sjela.

 lå fortøyd over natta i Smedasundet, mellom spisesteder og gamle lagerbygg fra fordums tiders sildefiske. På kvelden fikk vi en omvisning på byens rådhus, kåret til Norges vakreste i 2010. Midler til bygget ble gitt i gave av skipsreder Knut Knutsen og hans kone Elisabeth i 1921. Arkitektene Herman Munthe-Kaas og Gudolf Blakstad så til Italia for inspirasjon. Resultatet ble et nydelig nyklassisistisk bygg, fylt med det fremste tida bød på av malerier, skulpturer og bildevev.

Inne er interiøret oppsiktsvekkende intakt, om enn noe slitt. Haugesund var en av kommunene som hadde investert lånte penger gjennom Terra Securities og dermed ble påført store tap under finanskrisa i 2007. I dag bor ikke de rike rederne i Haugesund. Penger til oppussing av byens vakre rådhus må haugesunderne skaffe selv.

Det blåser opp til nye stormer

Idet disse linjer skrives, seiler Klassekampens sommerbåt ut fra Leirvik på Stord på vei mot Haugesund for å debattere havvind. Like sør for oss ligger bygda Valevåg, stedet som etter lørdagens sommerbåt-arrangement for meg har fått en nærmest mytisk preg. Her har forfatter Einar Økland bodd siden 1974. For ni år siden flyttet forfatterkollega Agnes Ravatn inn på nabogården. Det som startet som et prosjekt i hennes første fødselspermisjon, ble et liv. Valget om å forlate storbyen til fordel for bygda var ikke upåvirket av å se på det livet Økland og kona Liv Marit levde, tett på dyr og natur. Oppdagelsene Ravatn gjorde seg, er skildra i boka «Verda er ein skandale. Ei bok om livet på landet».

Hva er et godt liv? Når har vi det godt, og hva trenger vi egentlig for å ha det godt? De to forfatterne finner, slik forfattere gjør lurt i, gitt sitt yrke, stor glede i å være i sitt eget selskap. Økland kaller seg en unnasluntrer, en som sniker seg unna kravene i konkurransesamfunnet. Det å leve godt med seg selv blir som en motstandshandling mot samtidas økonomiske idealer. Den rette filosofiske betegnelsen på Øklands livsførsel, mener Ravatn, er likevel ikke forbundet med noe edelt – han er en hedonist. Han har funnet ut hva som gir ham glede: fiske makrell, gå i naturen, gi fritt rom til sinn indre liv og funderinger og stelle for familien. «Økland er Norges første tradwife», sier Ravatn.

 gir forfatterne tyggemotstand: Er nå livet på landet alltid så rosenrødt, og deltakelse i FAU og organisasjonsliv, skjer ikke det overalt? Ravatn medgir at bygdelivet har sine ulemper. Valevåg er for eksempel et sårbart samfunn, avhengig av at det kommer til nok unger til å opprettholde skole og barnehage. Hvert hus som blir omgjort til sommerhus, er en trussel. Det gode livet i Valevåg er avhengig av at bygdelag og aksjonskomiteer vinner kampene de altfor hyppig må stå i.

Mens Ravatn og Økland forteller om fordelen med aldersblandede klasser og hjemmebakst, legger bokbåten Epos til kai like ved Klassekampens skute. Den går ikke lenger som bokbåt med bibliotekbøker til hver bygd, men har blitt et omreisende litteraturhus med hjemmehavn i Rosendal i Hardanger. Denne helga er skipet lastet med unge kunststudenter på sommerakademi, som reiste fra Bergen fredag. Derfor fikk ikke Epos-sjef Maria Pile Svåsand med seg arrangementet på Svanhild i Rosendal den dagen.

 andre som gjorde. Da sola tittet fram bak et lett skydekke, stimlet folk sammen på kaia for å bivåne Herborg Kråkevik synge og underholde sammen med Rosendals to barnekor: et for de yngste og et for de som straks er tenåringer. Kråkevik er blant Norges store entertainere, og vi som var til stede fikk smake på både humoren og formidlingen av den norske sangtradisjonen. Kråkevik framførte et fiktivt brev fra Høyre-leder Erna Solberg og tok tilhørerne gjennom de norske landsdelenes særegenheter hoppende fra dialekt til dialekt. Hun hadde også tid til en prat med den lokale naturvern-høvdingen Sigurd Vikøren. Sammen kjemper de mot Statnetts planer om å legge ny høyspentmast over Baroniet Rosendals uendelig vakre hageanlegg.

dupper i motvinden på vei mot Haugesund. Iblant regner det lett på skipper, mannskap og de av oss som i beste fall kan kategoriseres som lett-lett-lett-matroser ombord. Jeg sender et bilde til min far jeg knipset i boka om bokbåten Epos kvelden før, da vi var innom og hilste på kunststudenter og båtsjefen sjøl: I oversikten over lokale kontaktpersoner for Epos i Ikjefjorden på 1960-tallet fant jeg hans onkel Einar. Det var før bygda fikk veiforbindelse, men likevel var de i jevnlig kontakt med omverdenen gjennom daglige båtavganger og tilreisende bibliotek.

Det gode liv i Valevåg

Den 135 år gamle furugaleasen «Svanhild» har allereie forlate heimehamna si i Florø og lånt kaia til Statsraad Lehmkuhl ved brygga i Bergen.

Det markerer første dag på den tradisjonsrike sommarbåten til Klassekampen.

Ferda starta i Finnmark i 2018, og ein dag skal ho ende inst inne i Oslofjorden, ikkje så langt frå redaksjonslokalene våre på Grønland.

Kvar dag kjem sommarbåten til ei ny bygd eller by, og kvar dag vert det arrangert debattar, kulturinnslag eller foredrag oppe på dekk.

– Sommarbåten er eit av årets høgdepunkt for ein avisredaktør med abonnentar rundt om i heile landet. Eg gler meg, seier redaktør Mari Skurdal.