De intellektuelles århundre er forbi, hevdet den britiske kunstkritikeren og … ja, intellektuelle John Berger (1926–2017) på tampen av forrige århundre. I essayet «From ‘who governs’ to ‘how to survive’», trykket i New Statesman i 1988, påpekte han at begrepets framvekst på 1800-tallet sammenfalt med at aviser og bøker ble allemannseie. Der journalistene fortalte folket hva som foregikk, var de intellektuelles oppgave å mene noe om det. De skulle forsøke å besvare spørsmålet om hvem som styrte hvem – og med hvilken rett – i et urolig Europa.
At de intellektuelles århundre hadde kommet til sin ende, skyldes ikke at spørsmålet er besvart, hevdet Berger. Men ifølge kunsthistorikeren hadde det i ingenmannslandet som oppsto etter de intellektuelles avskjed, blitt bygget et supermarked der samtaler om sosiale og politiske spørsmål tilpasses tv-formatet – med alt det innebærer av manipulative reklamestrategier. Målet, påpeker Berger, er å simulere oppriktighet, slik at tilhøreren opplever forholdet til politikerne som intimt.
«Til en viss grad har den profesjonelle intervjueren som framkaller denne ‘intimiteten’, erstattet både den intellektuelle og journalisten», hevdet Berger.
Men Klassekampen har ikke tenkt å gi helt slipp på verken journalisten eller den intellektuelle riktig ennå. I sommer kårer vi landets ti fremste tenkere: dem som rydder i kaoset, skjerper tanken, avslører når særinteresser forkles som allmenninteresser og bidrar til å stake ut samfunnskursen.
Stjålet idé fra Dagbladet
I den intellektuelle etterrettelighetens navn kan vi først som sist innrømme at vi har stjålet ideen fra Dagbladet. Da avisa i 2005 gjorde en tilsvarende kåring, så lista slik ut:
- Rune Slagstad, professor i sosiologi og statsvitenskap
- Eva Joly, jurist og politiker
- Espen Søbye, forfatter og kritiker
- Nina Witoszek, professor i kulturhistorie og politisk filosofi
- Unni Wikan, professor i sosialantropologi
- Kjartan Fløgstad, forfatter
- Tor Erling Staff, jurist
- Cathrine Holst, professor i vitenskapsteori
- Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi
- Bjørgulv Braanen, daværende redaktør i Klassekampen
Som et oppspark til vår egen kåring, har Klassekampen samlet fem av disse til en samtale om tenkningens vilkår i dag – hva har endret seg de to siste tiårene, hvilke utfordringer står vi overfor i dag – og sist men ikke minst: I en tid der forestillingen om at alle har sin egen sannhet stadig vinner terreng, trengs den intellektuelle i det hele tatt?
En som blander seg
Da Espen Søbye, Rune Slagstad, Unni Wikan, Kjartan Fløgstad og Bjørgulv Braanen treffes i Klassekampens lokaler en dag i starten av juni, åpner vi med det mest åpenbare spørsmålet: Hva vil det si å være intellektuell?
Rune Slagstad: I utgangspunktet var det vel uavhengige skikkelser som talte makta midt imot, men man har gått videre fra det. En intellektuell er ikke bare en fagperson som formidler noe til offentligheten, men en stemme som sier noe mer allment. Daniel Bell uttalte en gang at han var en spesialist på generalisering, og han er jo en god representant. Så det må være mer enn en fagidiot – en person som deltar i et ordskiftet og vil bruke fornuften på en måte som er tilgjengelig for enhver.
Bjørgulv Braanen: Det kommer av det latinske ordet for å forstå. Det å gjøre sammenhenger i verden forståelig, også for en større allmennhet, tenker jeg er utrolig viktig når man definerer et slikt begrep. Det handler ikke bare om å være faglig spiss, men om å gjøre politiske valg mulig ved å forklare hvordan ting er og henger sammen.
«En intellektuell er en som blander seg opp i alt han ikke har noe med.»
— Kjartan Fløgstad, forfatter
Espen Søbye: Sola dreier seg jo fremdeles om universitetene, selv om de for øyeblikket ikke skinner like sterkt. Uavhengighet er et kjerneord når man snakker om den intellektuelle. Vedkommende må ikke snakke på vegne av en snever interessegruppe, men på vegne av fornuften. Jeg vil si at hele opphavet til intellektuell virksomhet finnes i en fotnote til den første innledningen til Kants «Kritikk av den rene fornuft»: Vi skal bare akseptere det som tåler en offentlig utprøving, og i denne offentlige diskusjonen spiller den intellektuelle en vesentlig rolle.
Kjartan Fløgstad: Jeg holder meg til Antonio Gramscis gamle definisjon om at alle er intellektuelle, men her snakker vi om offentlig intellektuelle. Det er en som får en plattform eller spalteplass til å si at alle er intellektuelle. En annen definisjon kunne være at en intellektuell er en som blander seg opp i alt han ikke har noe med.
Slagstad: … og har greie på det.
Det blir stille rundt bordet.
Braanen: Litt!
Stillheten avløses av latter.
Fragmentert offentlighet
– Er det betenkelig at Klassekampen, venstresidas dagsavis, vil kåre Norges fremste intellektuelle?
Slagstad: Det er jo elitisme. For at det skal gi mening, kan det ikke være en liste som beror på representativitet.
Unni Wikan: Hva betyr det å være en intellektuell? Den gangen i 2005 var det jo litt stas, men er det en merkelapp man vil ønske å få i dag? Jeg er ikke så sikker på det.
Braanen: Vi ville ikke ha det da heller …
Latter rundt bordet.
Espen Søbye: «Anti-intellectualism in American Life» av Richard Hofstadter er en viktig bok for å forstå populisme og rolla til den intellektuelle, som lenge har hatt vanskelige vilkår i USA. Jeg tror det var noe av bakgrunnen for Dagbladets kåring i 2005. Kritikken av mediene var så sterkt at mange foretrakk et slags indre eksil. Det åpnet et rom for rå høyrepopulisme. Der kunne representanter som skulle vedta lover skryte av at de ikke hadde lest en eneste bok, mens intellektuelle ble omtalt med skjellsord som kommunister og «eggheads». Det blåste en sterk teorifiendtlig vind. Det kan man lett kjenne igjen i dag.
Braanen: En stor endring er avisenes rolle, som har blitt fragmentert. Det holder ikke lenger å lese Dagbladet og Aftenposten. Det at ungdom ikke leser aviser lenger, er et reelt problem. Tiktok er kanskje den viktigste informasjonskanalen, men der får de bare propagandistiske lydbiter. Plutselig kan de få med seg krigen i Ukraina, to måneder etter at den har startet. At det felles referansegrunnlaget, som tv og aviser ga, er borte, tror jeg er et kjempeproblem.
Wikan: Norge er et land hvor det enten skal handle om folk flest eller de rike som flytter til Sveits, men det er noe inni mellom her. Er det ikke noe ganske annet å være intellektuell i dag, gitt verdenssituasjonen?
Braanen: Ja, verden er forandret, men behovet for intellektuelle er det samme. Om man ser under overflata, fungerer opinionsdanningen som de deltar i etter de samme mekanismene man har sett til alle tider. Og det er det som er viktig, for det er jo det som avgjør den politiske utviklingen.
«I noen aviser er det et ideal at det er de dummeste som skriver.»
— Bjørgulv Braanen, politisk redaktør
Fløgstad: Jeg tenker at rommet for kommunikativ handling er blitt smalere, det er presset fra mange sider. Jussen trenger inn på områder fra områder som tidligere var politisk, militærlogikk virker på andre felt, det som diskuteres offentlig er reine forvaltningsspørsmål – om politikken skal være lett venstreorientert sentrum-høyre eller lett høyreorientert sentrum-venstre. Jeg tror rommet for en frittstående intellektuell er blitt mindre.
Slagstad: Jeg er ikke sikker på at det er blitt mindre. Men jeg er enig i at krigslogikken preger det offentlige rommet. For tjue år siden var det å markere sterke motsetninger en mangelvare, den diffuse sosialdemokratiske konsensusen gjorde synspunktene utydelige. Mens når krigslogikken slår inn, preges den offentlige diskursen av polarisering, av venn/fiende-tenkning.
Forrykket tyngdepunkt
Utover 2000-tallet poppet tenketankene, eller tankesmiene, opp som paddehatter også her til lands. Siden mellomkrigstida hadde de akademiske verkstedene satt sitt preg på særlig amerikansk politikk og samfunnsutvikling. Allerede i 2003 fikk vi liberalkonservative Civita, mens Res Publica, Manifest og Agenda fulgte på i henholdsvis 2006, 2009 og 2011.
Fløgstad: Den intellektuelle rolla er blitt profesjonalisert. Til en viss grad har de intellektuelle blitt funksjonærer i interesseorganisasjoner som Civita, men også LO. Jeg vil påstå at man kan se en høyredreining i det intellektuelle feltet. Tenketankene har bidratt til det. De var jo er en amerikansk oppfinnelse, og det var de høyreorienterte som kom først og har ført til at hegemoniet har gått i retning av høyre.
– Er dere andre enige i at det intellektuelle tyngdepunktet har flyttet seg fra venstre til høyre de siste tiårene?
«Det venstreorienterte hegemoniet er ikke der lenger.»
— Rune Slagstad, professor
Slagstad: Ja, det har forrykket seg. I Norge hadde sosialdemokratiet tenkeloft, men det var tilbaketrukne bakspillere, ikke en del av det offentlige ordskiftet. Dagbladets liste var ganske venstreorientert, men skal man lage en slik i dag får den et annet tyngdepunkt. Det venstreorienterte hegemoniet er ikke der lenger.
– De dummeste skriver
Selv om den intellektuelle kvintetten har sett med uro på visse aspekter av samfunnsutviklingen og tenkningens vilkår de siste tjue årene, er det ikke dommedagsprofetier som preger samtalen.
Søbye: Det intellektuelle er, igjen ifølge Kants fotnote, en kollektiv størrelse, man kan ikke være intellektuell aleine. Og det er heldigvis ikke sånn at avisene bare utvikler seg i negativ retning.
Slagstad: Nå går du langt …
Søbye: Jo da. Men etter overgangen til nett har avisene fått mange flater å dekke, og det har gitt framveksten av spalter og kommentatorer, som hver uke skal mene noe. Slik var det ikke plass til før.
Slagstad: Men er de en av de intellektuelle?
Søbye: Nei, men de kunne vært det, noen av dem.
Braanen: Det er deilig å lese noen som er litt smartere enn deg selv. Men i noen aviser er det et ideal at det er de dummeste som skriver: jeg føler ditt og jeg liker datt. Ikke for å skryte, men i Klassekampen er det hver eneste uke mange intellektuelle tekster og debatter, det samme i Morgenbladet, Dag og Tid og til tider Minerva.
Slagstad: De intellektuelle skal ikke lukke debattene, men bidra til å åpne dem. Et argument mot kommentatorene er at de er ideologiske agenter, ikke intellektuelle.
Vinne over tullebukker
Blant truslene mot en opplyst og redelig offentlig samtale, er medienes hang til å skape såkalt falske balanser, mener Espen Søbye.
Søbye: Si at man har FNs klimapanel som sier det og det, så har man funnet en artikkel på nettet som sier det motsatte, så likestiller mediene det. Det er jo gjennom motsetninger vi skaper argumenter, men å stille opp tull opp mot det forskersamfunnet har etablert konsensus om er en risikabel sport … Bak tankegangen ligger en slags darwinistisk teori om menings- og opinionsdannelse, at alle motsetninger skal syntetisere seg av seg selv ved at alle skal komme til orde. Det er en form for antiintellektuell holdning.
«Det intellektuelle er en kollektiv størrelse, man kan ikke være intellektuell aleine.»
— Espen Søbye, kritiker og forfatter
Braanen: Men er det ikke de intellektuelles oppgave å vinne debatten selv om det er tullebukker til stede?
Søbye: Jo da, men det er ikke lett …
Braanen: Jeg tenker at det er farlig å utelukke folk.
Søbye: Man kan ikke utelukke standpunkter og posisjoner, men påstander om at jorda er flat hører ikke hjemme …
Braanen: Men av og til må man, hvis de er mange nok, slippe til dem som tror jorda er flat. Et eksempel er konspirasjonsteorien om tvillingtårnene, at det var en innsidejobb. Jeg trodde at det var helt ute, men så begynte en del folk jeg kjenner å forfekte det, og så kom Ny Tid …
I 2017 sa Braanen, som daværende redaktør for Klassekampen, opp vår distribusjonsavtale med Ny Tid etter at avisa slo opp spekulasjoner om at den spanske regjeringen sto bak terrorangrepet i Barcelona, og om at angrepet på World Trade Center i 2001 var en kontrollert sprenging.
Braanen: Så da skrev jeg en svær artikkel om de teoriene der, og hvordan de har blitt motbevist. Noen ganger må man ta det inn for å bekjempe det.
Slagstad: I USA har på mange måter de intellektuelle sviktet, ved å være i sine egne bobler. Men et trekk ved det amerikanske samfunnet er at det har manglet en felles nasjonal offentlighet, slik vi kjenner den fra Europa. Vestkysten, Østkysten og Midtvesten har vært ulike offentligheter. Det blir helt prekært nå.
Braanen: Det er sinnssykt farlig. Derfor er det ekstremt farlig å støte ut folk. Kanskje var det det The New York Times gjorde, de lukket seg inn og begynte å gire seg opp på å holde sin egen mediekanal rein. Da er du ikke i stand til å fungere i en breiere offentlighet.
Fragmentert offentlighet
Mellom kaffeslurker og bollebiter må fire av de fem intellektuelle bekjenne en svakhet i deres medievaner: De forholder seg ikke til verken sosiale medier eller nymotens formater som podkaster. Det kan være en akilleshæl når de skal fungere som en innspillskomité til Klassekampens jury.
Wikan: Det har vært et bevisst valg, men jeg er klar over at det gjør at jeg går glipp av mange samtaler. Men hva betyr det å være en intellektuell, i denne fragmenterte offentligheten av mange små offentligheter?
Søbye: Jeg er ikke på sosiale medier, og da er man jo utelukket fra mange av debattene som pågår. Før var det slik at dersom du leste aviser og tidsskrifter, så var du noenlunde kompetent, men nå foregår mye av ordskiftet i sosiale medier, på debattprogrammer og i podkaster.
«Norge er et land hvor det enten skal handle om folk flest eller de rike som flytter til Sveits, men det er noe inni mellom her.»
— Unni Wikan, professor
Braanen: Det er et godt poeng. I podkaster som Wolfgang Wee, Tojes time og Radio Mørch er det fagpersoner som inviteres, det er intellektuelle ambisjoner hele veien – fakta og kunnskap. De har blitt viktige intellektuelle redskaper, og former mange. De er opptatt av å definere seg som fornuftsbaserte og intellektuelle, at det er de som fører den samtalen. De har en ny type kraft.
Fordrer litt plass
I håp om å tilføre litt sosiale medier-kompetanse, tar vi i etterkant av møtet vi en telefon til Cathrine Holst, som grunnet profesjonelle forpliktelser ikke hadde anledning til å treffes mandagen i juni. Holst var med klar margin den yngste på Dagbladets liste – hun var kun 31 år gammel og hadde nylig levert doktorgraden sin da avisa kåret henne til en av Norges fremste intellektuelle. Men håpet om at vårt ungdomsalibi skulle ha full oversikt over den nye offentligheten, svinner fort.
– Det er noen år siden jeg meldte meg av Facebook nå, men mitt inntrykk fra den gang jeg var medlem er at nivået på diskusjonene ikke alltid er det høyeste. Jeg tenker vel at en intellektuell fordrer litt plass, og jeg ville bruke min knappe tid og oppmerksomhet på andre tekster, sier Holst.
– Hastigheten på den offentlige samtalen har blitt høyere. Det kan være artig og friskt med umiddelbar respons, men jeg tror kvaliteten på samtalen bedres ved at de som diskuterer får tenkt seg litt om.
Slik hun definerer det, er en offentlig intellektuell en person som med integritet og innsikt evner å sette på begrep spørsmål av politisk og eksistensiell betydning. Hun tror forutsetningene for slike øvelser har endret seg med fragmentering av den offentlige samtalen.
– Det er jo mindre mangfold i de ulike foraene, så det blir nok fort til at man kommuniserer med likesinnede. Men vi skal passe på at det ikke blir en ren forfallshistorie. For jeg har alltid følt meg ubekvem med forestillingen om den intellektuelle som en allviter og sannsigerske – en person som med grandios oversikt skal knytte trådene for oss. Det var like problematisk før, men nå har vi blitt mer bevisst på at samfunnet er komplisert og at det er vanskelig å innta en slik positur.
– Så du tenker ikke, som Kjartan Fløgstad, at en intellektuell skal blande seg inn i ting han ikke har greie på?
– Jo, absolutt, men det må være innsiktsfullt. Man må gjerne formulere seg skånsomt, ydmykt og veloverveid, heller enn hardtslående og påtatt kontrær.
– En intellektuell tramper ikke i klaveret og rører i gryta?
– Jo da, det er helt fint. Det kan ha underholdningsverdi, og det kan komme innsikt ut av konfrontasjon, men provokasjon trenger ikke være målet.
Knyttet neve og åpen hånd
I Klassekampens lokaler noen dager tidligere påpekte Espen Søbye noe lignende: Man må skille de intellektuelle fra provokatørene og eventmakerne.
Eller vi kan si det med ordene til Kjartan Fløgstad:
– Vi lever i en tid med harde ord og mange knyttnever. Men den intellektuelle er den som åpner neven til en åpen hånd. Med den kan man peke, holde jugekors, gjøre en talegest, gi lillefingeren, se på linjene i hånda di, gi noen fingeren eller en high five.