#fff

Jeg ville ikke blitt overrasket om jeg hadde blitt kåret til en av Norges ti største idioter.

Det forteller Karl Ove Knausgård på linje fra London, hvor han er bosatt. Enten forfatteren føler seg verdig betegnelsen eller ikke: Klassekampen utroper ham herved til en av Norges fremste intellektuelle.

Gjennom hele forfatterskapet har filosofi og idéstoff løpt som en rød tråd. De siste årene har han vendt tilbake til fiksjonen. «Morgenstjernen»-serien går inn i sentrale spørsmål i vår tid: om forholdet mellom menneske og natur, om bioteknologi og muligheten for evig liv.

– Jeg opplever det som den viktigste saken som pågår nå: hva teknologien gjør med oss, og at teknologien og biologien nærmer seg hverandre så raskt, uten noen demokratisk styring, sier Knausgård.

Interessen har fulgt ham lenge. Knausgård forteller at han som ungdom skrev et ironisk innlegg i Fædrelandsvennen om ­transplantasjon av apehjerter inn i mennesker.

Egenrådig tenkende

Jeg har et favorittord i det norske språket, og det er «verdighet», sier Deeyah Khan.

Den norsk-pakistanske filmskaperen befinner seg i den amerikanske hovedstaden Washington D.C., og over telefonen uttrykker hun både glede og overraskelse over at en dokumentarfilmregissør er blant de ti personene som Klassekampen har utpekt som Norges fremste intellektuelle.

Så er da heller ikke Deeyah Khan noen hvem som helst blant landets dokumentarister. Gjennom en rekke prisbelønte arbeider har hun tatt opp samfunnsaktuelle temaer som æresdrap, terrorisme, rasisme og vold mot kvinner.

Selv opererer Khan med det hun omtaler som en vid definisjon av begrepet «intellektuell». En forståelse som kan spores tilbake til hennes tidlige barndomsminner fra foreldrenes leilighet i Oslo.

For mens Khan lekte på stuegulvet, kunne hun observere hvordan faren stadig hadde besøk av musikere, kunstnere, politiske dissidenter og radikale aktivister.

De kom til Oslo fra land i Midtøsten, fra USA og Pakistan.

Verdighetens vokter

Vi lever i ei tid hvor de store samfunnsspørsmålene er svært eksplosive.

Til tross for at Lena Lindgren tilhører en samfunnsklasse som får betalt for å beskjeftige seg med brisante problemstillinger, har hun et forbløffende veltemperert gemytt. Til daglig arbeider hun som kommentator i Morgenbladet – ei avis mange regner for å være det sentrale intellektuelle fyrtårnet i norsk presse.

I Morgenbladets spalter har Lindgren skrevet om høyreekstreme miljøer, om sinte unge menn, om den seksuelle frigjøringens konsekvenser og om ytringsfrihet. Lindgrens tankevekkende tekster er også noe av bakgrunnen for at hun er blant de ti personene Klassekampen har utropt til Norges fremste intellektuelle.

Vi møter Lindgren hjemme i leiligheten. Den deler hun for øvrig deler med Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen, som var blant de ti Dagbladet kåret som de intellektuelle i 2005.

Selv om stueveggene er dekket av både bøker og kunst, forteller Lindgren det ikke faller henne helt naturlig å omtale seg selv om «intellektuell».

Ønsker mer høflighet

«Jeg har lenge ment at en historiker som ikke skaper debatt eller møter kritikk, er som en komiker ingen ler av», skrev Terje Tvedt på Facebook i fjor.

Selv kan ikke Tvedt anklages for å være av den typen. Gjennom historikerens virke har det gang på gang blåst friskt, enten det har handlet om Libya-krigen, bistandspolitikk eller den industrielle revolusjon.

– Poenget med å bruke livet til å forske må være å utfordre etablerte sannheter og oppdage sammenhenger som er blitt oversett. Det blir det så klart bråk av, sier Tvedt.

Det fikk Tvedt erfare allerede med sin første bok, «(ml) En bok om maoismen i Norge» fra 1989.

– Målet var å forstå en av de mytene som preget min generasjons liv. Jeg ble radikalisert av Vietnamkrigen og oppfattet meg selv som antiautoritær og selvstendig. Jeg forsto først etter en stund at jeg hadde endt opp i en bevegelse med en såkalt «vitenskapelig» forståelse av historiens lovmessighet. Det måtte føre til totalitære tenkemåter, sier Tvedt.

Til kamp mot mytene

– Commies, ja. Men det går fint. Har han med folk fra PST?

Servitøren på Lorry er skeptisk når journalisten informerer om at Mímir Kristjánsson, Rødt-politikeren, nå kåret til en av Norges fremste intellektuelle av avisa Klassekampen, skal intervjues på den tradisjonsrike restauranten i Oslo sentrum. Selv om Mímir er langt ute på venstresida og har det med å utfordre Norges milliardærelite, har det aldri vært tale om sikkerhetsvakter.

– Den første reaksjonen min var «ouff». Står det virkelig så dårlig til at det blir plass til meg på en sånn liste? Men så gidder jeg ikke å jåle meg mer til enn at jeg er veldig stolt over det. Jeg prøver så godt jeg kan å etterleve mange av de idealene som jeg legger i å være intellektuell.

«Burde det ikke være en professor eller noe?», sa kompisen da Mímir fortalte om hvilken liste han hadde havnet på.

– Jeg mener det er en forfeilet måte å tenke på. Det er den 

måten å tenke på det. Det intellektuelle feltet er breiere enn det: avisene, tidsskriftene, muligheten til å bevege seg mellom ulike felt.

Mímir den kjappe

Det er ikke et ord jeg bruker mye, verken om meg selv eller andre, sier Anne Sverdrup-Thygeson da Klassekampen ringer:

Ordet det er tale om, er «intellektuell». Gjennom en karriere som biolog og formidler av naturens godt skjulte hemmeligheter har Sverdrup-Thygeson blitt en av vår samtids fremste intellektuelle – i alle fall ifølge Klassekampens kåring.

Men at betegnelsen kommer med en bismak, er ikke tilfeldig, tror hun.

– Tilliten til forskning og posisjonen til intellektuelle er en annen i dag. Det knyttes negative assosiasjoner til en del ord, som jeg ikke tror er helt tilfeldig, sier hun:

– Visse kan se seg tjent med at ord som aktivist eller intellektuell assosieres med bestemte posisjoner. Det går rett inn i maktforhold i samfunnet, sier Sverdrup-Thygeson.

Fluenes frue

Jeg er faktisk blitt mer konservativ de siste årene.

Nils August Andresen har nettopp tatt plass bak et bord med hvit duk på tradisjonsrike Engebret Café i Oslo sentrum. Restauranten ble etablert i 1857 og i sin tid frekventert av nasjonale ikoner som Edvard Grieg, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson.

De historiske lokalene er en perfekt kulisse for et intervju med en mann som ikke liker forandringer.

Redaktøren for den borgerlige avisa Minerva er nemlig en av de ti personene Klassekampen har utnevnt til landets fremste intellektuelle.

For øvrig en merkelapp Andresen godtar uten betenkeligheter.

– Jeg jobber som redaktør for en politisk og kulturell avis. Så stillingsbeskrivelsen er i hvert fall å forsøke å tenke som en intellektuell, sier han.

Konservativ fritenker

Da Vigdis Hjorth fikk vite at hun er kåret til en av Norges fremste intellektuelle, ble hun «ganske overrasket». 

er nemlig et ord hun aldri har brukt om seg selv – til tross for at hun er blant landets ypperste diktere.

– Det skyldes muligens at i min generasjon har de aller fleste, takket være sosialdemokratiske reformer, fått høyere utdannelse enn sine foreldre. For å si det på en annen måte: Ingen av mine foreldre hadde høy utdannelse, sier hun.

Det «intellektuelle» var med andre ord noe som foregikk i andre typer familier. Hjorth beskriver følelsen av å komme hjem til venner med høyt utdannede foreldre der det fløt av bøker og kunst.

– Hos oss var det helt ryddig, og alt som handlet om nye ideer og overskridelser, var fremmed i vårt litt småborgerlige miljø, sier hun.

Med filoso­fien som følgesvenn

En tradisjonell intellektuell trives ikke særlig godt i dagens medielandskap, og vil ikke oppnå den samme type respekt som før, sier journalist og forfatter Morten A. Strøksnes på telefon fra Lillehammer.

Det er ikke noe han nødvendigvis sørger over, forteller Strøksnes, som Klassekampen nå har kåret til en av Norges fremste tenkere av en slik legning.

Til tross for at dagens medievirkelighet ikke er laget for en som bruker tid på analyser og dype studier, har Strøksnes gravd seg ut en nisje mellom det dagsaktuelle i Dag og Tid og store bokprosjekter. Men Facebook-debatter holder han seg unna.

– Sosiale medium driver fram det spontane og emosjonelle, de dveler ikke ved noe, og er ikke velegnede arenaer for kritisk-analytisk tenkning, sier han.

Strøksnes er ansatt i en halv og helt fri stilling i ukeavisa Dag og Tid. Her får han skrive hva han vil, når han vil. Kommentarer, essays, journalistikk og reportasjer.

På loffen i minefeltet

Ånei! utbryter Julie Wilhelmsen da Klassekampen ringer for å fortelle at hun er kåret til en av landets ti fremste offentlige intellektuelle.

Etter invasjonen av Ukraina i 2022 har Wilhelmsen, som forsker på russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk og radikalisering av Islam i Eurasia, bidratt med opplyste og uredde analyser av Russlands motiver og strategier, men også Vestens rolle. Det har vært alt annet enn lystbetont.

– At jeg reagerer med skrekk på utnevnelsen har med debattklimaet å gjøre, forteller Wilhelmsen da vi ringer henne noen dager seinere for et intervju.

– Jeg opplever det som umulig å få gehør for at det er viktig å redegjøre for nyanser, belyse gråsoner og synliggjøre dilemmaer. Man blir mistenkeliggjort. Det å være en offentlig intellektuell er for tøffinger.

Og det er altså en slik tøffing vi anser Wilhelmsen for å være. Så, hva driver henne til å fortsette å sende kronikker inn i denne betente offentligheten, vel vitende om at merkelapper som Putin-apologet sitter løst?

Ytrer seg av plikt, ikke med glede

#000

De intellektuelles århundre er forbi, hevdet den britiske kunstkritikeren og … ja, intellektuelle John Berger (1926–2017) på tampen av forrige århundre. I essayet «From ‘who governs’ to ‘how to survive’», trykket i New Statesman i 1988, påpekte han at ­begrepets framvekst på 1800-tallet sammenfalt med at aviser og bøker ble allemannseie. Der journalistene fortalte folket hva som foregikk, var de intellektuelles oppgave å mene noe om det. De skulle forsøke å besvare spørsmålet om hvem som styrte hvem – og med hvilken rett – i et urolig Europa.

At de intellektuelles århundre hadde kommet til sin ende, skyldes ikke at spørsmålet er besvart, hevdet Berger. Men ifølge kunsthistorikeren hadde det i ingenmannslandet som oppsto etter de intellektuelles avskjed, blitt bygget et 

 der samtaler om sosiale og politiske spørsmål tilpasses tv-formatet – med alt det innebærer av manipulative reklamestrategier. Målet, påpeker Berger, er å simulere oppriktighet, slik at tilhøreren opplever forholdet til politikerne som intimt.

«Til en viss grad har den profesjonelle intervjueren som framkaller denne ‘intimiteten’, erstattet både den intellektuelle og journalisten», hevdet Berger.

Men Klassekampen har ikke tenkt å gi helt slipp på verken journalisten eller den intellektuelle riktig ennå. I sommer kårer vi landets ti fremste tenkere: dem som rydder i kaoset, skjerper tanken, avslører når særinteresser forkles som allmenninteresser og bidrar til å stake ut samfunnskursen.

I den intellektuelle etterrettelighetens navn kan vi først som sist innrømme at vi har stjålet ideen fra Dagbladet. Da avisa i 2005 gjorde en tilsvarende kåring, så lista slik ut: