Jeg er ikke Arnold Busk, altså.
Litteraturforskeren Arild Linneberg har akkurat lirket kroppen på plass bak et bord i restauranten Brød og Vin i Bergen sentrum – bare et steinkast unna byens universitet på Nygårdshøyden hvor han i mange år virket som professor i litteratur.
Nå er Linneberg pensjonist, men fremdeles virksom. Han har nemlig pustet nytt liv inn i en litterær skikkelse som først dukket opp i Vigdis Hjorths roman «Om bare» fra 2001 – under navnet Arnold Busk.
Den utgaven av Arnold Busk vi møter i romanen til Vigdis Hjorth, har en ualminnelig stor appetitt på tysk litteratur og unge damer.
I 2001 var det flere som pekte på at den fiktive litteraturforskeren Arnold Busk hadde forbløffende mange likhetstrekk med den virkelige litteraturforskeren Arild Linneberg. Det faktum at Linneberg også hadde vært kjæresten til Hjorth gjennom flere år, oppildnet enkelte lesere til å lete ekstra nøye etter passasjer hvor romanteksten kunne være overlappende med virkeligheten.
Langsint professor?
Nå har altså Linneberg selv tatt pennen fatt for å skildre Arnold Busk-karakteren fra sitt ståsted med romanen «Bare om Arnold Busk».
– Er du langsint, Linneberg?
– Ikke i det hele tatt. Og jeg vil si at dette er ei ganske snill motbok. Hvis boka til Vigdis var noe feberhet, er nok min litt mer avkjølt, sier Linneberg og legger til et poeng som antyder at boka på vesentlige punkter skiller seg fra romanen som kom i 2001:
– Det ligger ikke for meg å skrive sexscener, så det har jeg også luka vekk.
– Har det plaget deg at folk har lest fiktive Arnold Busk som en naturtro kopi av deg?
– Litt. I hvert fall hvis de tror alt som står i boka er meg. Broren min måtte for eksempel bare legge fra seg den forrige boka. Det var fordi folk mente den var om meg, og da orket han ikke å lese videre.
Professoren kommer samtidig med en ytterligere detalj.
– På et tidspunkt skjedde det mye rart mellom meg og Vigdis, og jeg tror nok boka hun ga ut i 2001, var skrevet litt i affekt.
Linneberg bor til vanlig på Atløy, som ligger i havgapet ved Vilnesfjorden i Vestland, men befinner seg nå i Bergen på grunn av selskapeligheter.
Til tross for at det ble seint i går, og at det nå er relativt tidlig på dagen, bestiller Linneberg seg en øl.
Om noen rundt bordet skulle ha innvendinger mot valget av tørstedrikk, kommer han dem raskt i forkjøpet med en filosofisk basert begrunnelse.
– Platon stolte ikke på noen som ikke drakk vin, sier Linneberg tørt.
Arild Linneberg er ingen hvem som helst i akademiske sirkler. Han har brukt store deler av livet på å studere intrikate tyske filosofer og innfløkte franske teorier.
Akademikernes akademiker
Linneberg regnes som en av Norges fremste eksperter på tenkningen til den tyske filosofen Theodor W. Adorno, noe som ga ham stjernestatus blant mange unge litteraturstudenter på 1990-tallet – en slags «akademikernes akademiker».
Linneberg svinger seg oppover karrierestigen på 1980- og 1990-tallet, og det er i samme epoke som postmoderne teorier fikk solid fotfeste i norsk akademia. Dette er også en gullalderperiode for litteraturforskere, som med sine retoriske undersøkelser av språket og dekonstruktive analyser av sannhetsbegrepet, legemliggjør selve tidsånden.
Og det er som en sentral aktør innenfor dette paradigmet at Linneberg har fått utdelt karakteristikken «Norges mest standhaftige postmodernist».
Det er en merkelapp Linneberg bare fnyser av i dag.
– Det stemmer ikke, sier han kontant.
– Jeg har ikke gjort noe annet enn å analysere det postmoderne samfunnet, og det har ført til at jeg komisk nok er blitt kalt postmodernist.
Vel, et annet trekk som gjerne tilskrives postmodernismen, er lek med ulike identiteter. Linneberg har gjennom mange år vært kjent for å operere under ulike psevdonymer i tekstene sine, som Arnold Negnaf og Lodin Løsbart jr.
Og hvordan skal vi egentlig forstå denne Arnold Busk-skikkelsen som er vekket til live på ny. Kan det være at Arild Linneberg likevel driver med et postmoderne maskespill – at vi har å gjøre med en mann uten kjerne?
Om vi går historisk til verks, er det lite som tyder på det. Han vokste opp i ei blokk i Groruddalen på 1950- og 1960-tallet. Nærmere bestemt i Slåtteveien på Høybråten, som den gangen var et klassisk arbeiderstrøk i Oslo. Med andre ord har Linneberg et ganske så jordfast opphav.
Faren var lagerarbeider, mens mora arbeidet som reinholder. Antall bøker i husholdningen kunne telles på én hånd.
– Faren min leste aldri bøker da jeg vokste opp. Det begynte han først med da jeg begynte å skrive, sier Linneberg.
Han forteller at området han vokste opp i, var svært homogent og for det meste besto av vanlige arbeidsfolk – som enten var kommunister eller sosialdemokrater.
Men ingen regel uten unntak.
– Det bodde faktisk én høyremann i nærheten. Han var flyger og den eneste i området som hadde bil. Han ble akseptert, og jeg tror han likte seg der. Av og til tok han oss unggutta med på bilturer i Mercedesen.
Sang og gjøglerier
Selv om ingen i Arild Linnebergs familie kjørte Mercedes eller kunne skilte med en akademisk grad, var mange av dem gode historiefortellere, og det var mye sang og gjøglerier.
– Jeg trodde lenge at jeg kom fra et kulturløst samfunnssjikt. Jeg vokste opp med kabareter, revy og Alf Prøysen. Etter hvert har jeg skjønt at dette var ganske avanserte kulturuttrykk.
Alt tyder på at Linneberg har videreført historieforteller-genet. Han tar stadig små avstikkere fra det opprinnelige temaet. Nå er han i gang med et lengre resonnement om den norske kabaretartisten Bokken Lasson.
– På starten av 1900-tallet opptrådte Bokken Lasson flere ganger på kabaretscenen Überbrettl i Berlin. Og vet du hvem som var huskomponist der?
– Nei.
– Det var Arnold Schönberg, sier Linneberg triumferende om den østerrikske komponisten som etter hvert ble en pioner innen atonal og seriell musikk.
– På starten av 1900-tallet skrev Schönberg både operetter og revymusikk. Det viser at det ikke er noen motsetning mellom folkelighet og avantgarde.
Og her er vi kanskje også inne på det som utgjør selve kjernen i Arild Linnebergs egen livsanskuelse.
Kan spelle trekkspell
For litteraturprofessoren er ikke bare innforlivet med de litterære klassikerne. Han har også gjort analyser av tekstene til den avdøde rockelegenden Joachim «Jokke» Nielsen.
Og som om ikke det er nok, er han også svært habil på trekkspill – et instrument han har traktert siden han var seks år gammel og som han fremdeles spiller.
De formative ungdomsårene tilbrakte Linneberg på Groruddalen gymnas, og det var her han fikk smaken på bøker. Lesegleden skulle etter hvert gjøre at Linneberg forlot sitt hjemlige dalføre til fordel for litteraturstudier ved Universitetet i Oslo.
Møtet med verdenslitteraturen i et auditorium på Blindern i starten av 1970-tallet har Linneberg tidligere beskrevet som både «skremmende og forlokkende».
Universitetet kunne friste med en innbydende meny av litterære og filosofiske tekster, men samtidig var dette en helt fremmed verden for den unge groruddølen.
Den store dannelseskløfta mellom blokka på Høybråten og auditoriet på Blindern medførte at Linneberg måtte gå ned i en dyp og følelsesmessig spagat.
– Jeg ble skikkelig deprimert. Det var faktisk så ille at jeg holdt på å ta livet av meg, sier han lakonisk.
Tapet av klasseidentiteten var rett og slett smertefullt. Han følte at han verken hørte til på universitetet eller i sitt gamle miljø.
– Jeg gikk på en måte i oppløsning. Mistet språket og ble helt taus. Jeg visste liksom ikke hva jeg skulle si enten jeg var på et seminarrom eller hjemme i stua hos foreldrene mine.
Denne erfaringen var det vanskelig å formidle til andre, forteller Linneberg.
– Det er først i ettertid at jeg har skjønt litt mer av det som skjedde. At jeg var blitt en småborgerlig intellektuell.
Linneberg kom seg på beina igjen – blant annet gjennom fysisk fostring og god hjelp fra nære venner, som filosofen og forretningsmannen Espen Brodin og historikeren Nils Johan Ringdal.
– De passet på meg, og de fikk meg til å akseptere at jeg var blitt den jeg var blitt, sier han og beskriver sin nyoppdagede identitet med en referanse til en novelle av forfatteren Franz Kafka.
«Jeg trodde lenge at jeg kom fra et kulturløst samfunnsjikt»
– Etter hvert skjønte jeg at jeg var blitt en dressert ape som skulle bli i akademia.
Foreleste med apemaske
Sakte, men sikkert ble Linneberg mer trygg på sin nye identitet. Han hentet inn dialektale former fra Oslo øst når han skrev akademiske artikler. Og da han skulle disputere på sin doktorgradsavhandling i 1992, var det ingenting å utsette på selvtilliten.
Linneberg ankom auditoriet for prøveforelesningen iført gråbrun dress, slips og apemaske.
– Da ble det stille, sier Linneberg med et smil.
Den karnevaleske stilen utviklet professoren videre, og han opparbeidet seg etter hvert et stort forråd av løsneser og barter til bruk i undervisningen.
Han markerte seg også med andre påfunn som ikke akkurat er i tråd med de akademiske konvensjonene. For eksempel har han servert studentene vin under sine forelesninger om antikkens litteratur og Dionysos-kulten.
Spørsmålet er om Linnebergs ablegøyer ville vært gangbar mynt for unge akademikere som nå er på vei inn i de høyere utdanningsinstitusjoner.
– Jeg tror ikke jeg hadde fått jobb i dag, nei. Nå er alt blitt så formalisert, sier Linneberg og medgir at han sannsynligvis tilhører en utdøende akademisk generasjon.
I mange år har Linneberg også studert forholdet mellom juss og litteratur. Fra 2009 til 2013 ledet han forskningsprosjektet «Justismordets dramaturgi» og var blant annet svært tidlig ute med å peke på svakhetene i dommen mot Viggo Kristiansen – som ble frifunnet i 2022 etter å ha sonet 21 år i fengsel.
– Viggo sendte meg et brev fra fengselet, og han har faktisk en helt nydelig håndskrift.
Samtidig har Linneberg fått erfare at det å drive nybrottsarbeid på universitetet kan ha sin pris. I 2016 ble han ufrivillig midtpunkt i det som skulle bli en «akademisk storm».
– For å sitere Jocke Berg i Kent var det mer som en storm i en urinprøve, sier Linneberg.
En annen bergensakademiker gikk ut med sterk kritikk av forskningsprosjektet om justismord. Det som startet som en nokså tørr og faglig diskusjon, ble fanget opp av tabloidpressen som hadde fått los på en mulig skandale.
«Det er først i ettertid at jeg har skjønt at jeg var blitt en småborgerlig intellektuell»
– Det ble blant annet påstått at jeg skulle ha overrapportert forskningsresultater og til og med svindlet for millioner, sier Linneberg og ler.
Flere medier hengte seg på, og utenfra kunne det se ut som om professorens fall fra de akademiske tinder var brutalt.
– Det var tungt, og det var voldsomt, sier Linneberg kort, før han fortsetter:
– Kritikken fra bergensfilosofen var saklig og mulig å forholde seg til. Det var annerledes med avisene. Det opplevdes som om flere medier gjennomførte et karakterdrap på meg.
Viser til CV-en
Linnebergs milde ansiktsuttrykk får med ett et skarpere drag.
– Saken ble oppklart et par måneder seinere, men da var ikke mediene interesserte lenger. Et kort blikk på CV-en min ville nok overbevist om at jeg aldri har hatt behov for å overrapportere forskningsresultater.
Nå som Linneberg er ute av akademias klør, står han helt fritt til å velge sine prosjekter. De siste årene har han oversatt hovedverkene til filosofiske notabiliteter som Walter Benjamin, Siegfried Kracauer og Hannah Arendt. Spørsmålet er hvorfor han da også har brukt tid på å skrive en ei motbok til ekskjæresten?
– Det var viktig for meg å komme med en alternativ versjon. Jeg er ikke Arnold Busk. Det er en fiktiv figur, sier Linneberg.
– Tror du ikke at mange likevel vil lese Arnold Busk-skikkelsen som virkelighetens Arild Linneberg?
– Jo, og det var det mange som gjorde i 2001 også.
Linneberg forteller at en av hans studenter den gangen kom bort til ham og sa «nå vet jeg alt om deg» etter å ha lest Hjorths roman.
– Enten så var det tull, eller så kunne han ikke så mye om relasjonen mellom litteratur og virkelighet. Og det er nettopp dette forholdet jeg eksperimenterer med i boka mi.
Samtidig medgir Linneberg at det ikke er helt enkelt å skritte opp skillelinja mellom fiksjon og virkelighet.
– Det er klart det er en bakgrunn her. Jeg og Vigdis har opplevd veldig mye «speisa» sammen.
