Jeg gikk i barnehage i Iladalen kirke, og så bodde vi rett bak der, i de gule husene i Vøyensvingen.
Filmskaper Elsa Kvamme er tilbake i dalen hun beskriver som barndommens miniunivers. Det var her hun begynte å observere menneskene rundt seg som karakterer i et teaterstykke.
– Det var veldig mange markante mennesker som gikk rundt her, så jeg ble gående og se på folk.
Hun husker damene med tykke briller som kom med sukkertøy til ungene og fortalte «rare historier».
– Der var det noen skumle busker hvor uteliggerne lå rett bak kirka, sier hun og peker bak seg.
– De var veldig snille altså, legger hun raskt til.
Men noen av de mest spennende historiene fantes innenfor veggene i hennes eget hjem. Der handlet det mer om historiene som ikke ble fortalt, men som gradvis kom fram.
Vond krigslek
Faren til Elsa, Elling Kvamme, var én av mange norske medisinstudenter som ble tatt til fange av nazistene og satt i konsentrasjonsleiren Buchenwald i Tyskland.
Et av de klareste minnene fra barndommen i Vøyensvingen på 1950-tallet er fra en såkalt krigsmanøver, hvor Heimevernet og Røde Kors «trente på krig».
– Folk i uniformer ble liksom-skutt, såret og bandasjert. Vi ungene syntes det var kjempespennende, endelig skjedde det noe i gata vår!
Kvamme opplevde det som et teater, men faren reagerte annerledes. Hun husker at han ble blek, som om verdenen hans hadde stoppet opp og blitt vendt på hodet.
– Han sa: Dette kunne de spart oss for. Det syntes jeg var en skikkelig festbrems, men for ham var det jo en retraumatisering fra krigen.
Fra gjøglerparade til filmlerretet
Detaljene i farens historie skulle etter hvert prege Kvammes arbeid, men først skulle hun innom teaterverdenen. Hun begynte som skuespillerelev ved Odin Teatret i Danmark og startet siden teatergruppen Saltkompagniet på slutten av 1970-tallet. De var en av de første gjøglergruppene, med en eksperimentell teaterform som ofte tar til gatene for å underholde publikum.
– Vi hadde forestillinger og gjøglerparader med stylter, trommer og trompeter og gjorde det ganske bra.
Med gruppa turnerte hun rundt i Europa, men tilbake i Norge var det en stadig kamp om overlevelse.
– Vi sleit i seks år med å få et permanent oppholdssted.
Så begynte hun å sette opp soloforestillinger og lage sanger. Når hun skrev og komponerte en sang, kjente hun trangen til å få fortellingen opp i større format.
– Jeg opplevde at å komponere en låt, ligner på å lage en film.
Hun reiste til New York for å studere film, og etter to semestre var hun hjemme igjen og skrev spillefilmmanuset til «Maja Steinansikt». Filmen ble laget av Norsk Film og endte blant annet opp på Filmfestivalen i Berlin.
– Jeg ble nok litt sukkerforgiftet av penger og medvind, men resultatet ble ikke slik jeg ønsket.
Likevel fortsatte Kvamme å lage fiksjonsfilm. Det var først noen år seinere, på midten av 1990-tallet, at farens historie igjen kom på banen og gjorde at hun begynte å lage dokumentarer.
Medisinstudentene i Buchenwald
I barndommen var det farmora til Kvamme som gjenfortalte farens krigshistorie. Når Kvamme selv spurte ham om det ikke var spennende å være et sted med elektriske gjerder, eller om det ikke var fantastisk når krigen var over og alle jublet, fikk hun ikke svarene hun håpet på. Det var ikke spennende, på vei hjem fra konsentrasjonsleiren måtte han i karantene, og da han var tilbake, var hverdagen også det. Det var ikke tid til feiring.
Den siste tida i fangenskap hadde Elling Kvamme vært døden nær, med gulsott og andre sykdommer. Han hadde ligget på sykestue med en rumensk medisinstudent, Adolf Herko.
– De lovte hverandre at hvis de overlevde, skulle de møtes igjen etter krigen. Men så kom jernteppet, og det var umulig å få kontakt på tvers, forteller Kvamme.
Først etter murens fall fikk faren en hilsen fra en rumener ved navn Peter Muresan.
– Det var Adolf, som av naturlige grunner hadde skiftet navn. Han spurte faren min hvorfor Norge var det eneste involverte landet uten en Buchenwald-forening, de hadde jo lovet å holde minnet av de falne kameratene i live.
Elling ble skamfull og startet en forening.
– Da møttes de gamle gutta som fortsatt levde, og det var nok forløsende for veldig mange. Jeg har ikke tall på hvor mange etterkommere jeg har møtt som sier det samme: Far snakket aldri om det, men skreik på natta.
Da faren og andre studentveteraner reiste på bussturer til Buchenwald, ble dattera med. Reisen skulle bli starten på overgangen fra fiksjonsfilm til flere dokumentarer og bøker om andre verdenskrig, som «Tilbake til Buchenwald» som kom ut i fjor. Hele veien har fokuset til Kvamme vært på de individuelle fortellingene om hvordan enkeltmennesket ble preget.
Minnet om Napoleonskaken
Ett av de viktigste individene i Kvammes liv havnet likevel i skyggen. Hun identifiserte seg alltid mest med faren og tok sterk avstand til moras «altomfattende kvinnerolle». Noe har endret seg med tida, for nå lager hun en dokumentar om arven etter mor. Filmen er oppkalt etter moras signaturtrekk, hennes berømte napoleonskake.
«Mamma var vår Napoleon»
– Mamma var vår Napoleon. Hun jobbet gjerne tredobbelt, og var ambisiøs i det hun gjorde, sier hun.
En gang etter moras død smakte hun en vanlig napoleonskake på en kafé og fikk en sorgreaksjon.
– Jeg skulle aldri mer smake hennes kake, og så visste jeg ikke hvordan den ble laget.
Med utgangspunkt i mødrenes kaker samlet hun kvinnelige slektninger og utfordret dem til å bake. Gjennom kakereisen har hun fått et større overblikk over familiens kvinnehistorie.
– Alle mammas søstre fikk dødelige sykdommer før fylte femti. En av dem overlevde, men symptomatisk nok ble de ikke tatt på alvor av legene. De ble fortalt at det var psykisk, så var det magekreft med spredning, sier hun.
– Den holdningen til kvinner, og hvordan kvinner har en tendens til å underspille seg selv, er noe av den mørke arven jeg prøver å belyse i filmen.
Det var først da Kvamme selv ble mor til en jente fra Kina at hun forsto hva hun hadde arvet fra mora, og at det ikke bare var positive trekk.
– Jeg merket at jeg var litt vel laidback og du klarer deg selv, liksom, sier hun.
I siste akt av filmen tar hun turen til Bergen for å bli bedre kjent med sin voksne datter. Hva er hun opptatt av? Hvorfor har hun så mange tatoveringer? Hva er relasjonen mellom mødre og døtre, og hvorfor blir de så vanskelige?
«Jeg liker følelsen av fellesskap, at vi puster og gjennomleveret drama sammen»
– I løpet av den prosessen ble også hun gravid og har nå fått et eget barn, sier Kvamme og smiler.
Gruet seg til å bli sytti
I januar fylte Kvamme 70 år. Det har hun gruet seg til lenge.
– I min verden, filmbransjen, har det vært eldgammelt. Da er man liksom ferdig, men jeg føler meg ikke ferdig, sier hun og ler.
Nylig var hun på årsmøtet for Norske Filmregissører, hvor det kom fram at det er svært få regissører over femti.
– Generasjonsskillet er stort. Det er et stort marked man går glipp av når det i liten grad lages filmer for et eldre publikum.
For det er de over femti hun møter på konserter, utstillinger og i teatersalene.
– Den samme aldersgruppen møter jeg sjelden på kino.
Allerede da hun fylte femti, følte hun på at hun ble ansett som gammel.
– Det er virkelig noia for alder i denne bransjen, og det er ubehagelig. Jeg synes man skal bli bedømt på hva man har å komme med mer enn alder, sier hun.
Felleskap i et mørkt rom
Frykten har hele veien vært å bli utestengt fra å skape. Heldigvis har ikke det skjedd.
– Tvert imot opplever jeg mer kjærlighet fordi jeg har flagget noe alle er redde for, å bli eldre, sier Kvamme.
Tidligere i år feiret hun med et retrospektiv av filmene sine på Vega Scene i Oslo. Noe av det hun elsker med film, er å sitte mange sammen i et mørkt rom.
– Jeg liker følelsen av fellesskap, at vi puster og gjennomlever et drama sammen. Denne usynlige dialogen mellom filmskaper og publikum inspirerer meg.
De fleste hun har portrettert i filmene sine lever ikke lenger.
– Jeg blir enormt stolt når jeg opplever at filmene mine fortsatt fungerer. At jeg har klart å fange noen øyeblikk som kanskje lever videre selv om menneskene ikke gjør det.
