Grovt sagt

Lederen

Styrelederne i borettslag er de virkelige heltene.

På generalforsamling forrige uke gikk jeg av etter to år som styreleder i borettslaget. Filosofen Platon sa en gang: «Bare den som ikke søker makt, er kvalifisert til å ha den.» Det burde vært et godt utgangspunkt for mitt regime. Jeg fikk jobben ved loddtrekning, siden ingen ville ha den. Den kollektive lettelsens sukk fra de heldige da mitt navn ble trukket fra hatten, dukker fortsatt opp i marerittene mine.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Grovt sagt

Utfor

Curling for kvinner ruller på tv-en, og det går rundt for meg. Det er lørdag morgen, åtte-et-eller-annet, og jeg er tørr i munnen. Men det går bra, for i dag kan jeg sove lenge. Og jeg har en blå gatorade i kjøleskapet. Jeg drar dyna over hodet, men hører plutselig tramping i trappa og dører som slår. – Julie, du må stå opp. Iver er borte! – Borte? – Ute eller inne, du må lete! Jeg får en naken toåring i fanget før jeg ser samboeren min sprinte ut i snøen, på jakt etter små fotspor. Iver er fire år. – IVER! Hvis du ikke kommer fram nå, blir det ikke lørdagsgodt i kveld.

Sjelesøken

Samtidig som den liberale verdensordenen krakelerer, går nordmenns identitet i tusen knas. Den ydmyke superhelten. Fredsnasjonen. Humanitær stormakt. Total kollaps. Det begynte for alvor da vi oppdaget at verdens mest åpne og ansvarlige pensjonsfond bidro til å holde morderiske kampfly i toppform. Ups.

Gull i Epstein

At Norge stiller med celebert stjernelag i Epstein-filene, har blitt møtt med ensidig negativ dekning i norske medier. Vanlige folk er som vanlig ikke det spor bedre. På sosiale medier er språkbruken mot politisk og rojal elite direkte ufin. Akkurat den nisseluende jante­lovmentaliteten man kan forvente fra folk som aldri har fått låne privatfly og ikke har en eneste kompis med egen øy. Typisk norsk å være sur. I all sytingen fra kritikerne av at en betydelig andel norsk elite er smurt, og kjørt, av en pedomilliardær, er det lett å glemme alle de positive sidene.