Essay

Medfølelse, baby

Lou Reeds klassiker «Coney Island Baby» kan lære oss mye om mannen og myten. Sangen, som kom i 1975, er nå del av hyllestplata «The Power of the Heart».

SOLBRILLER PÅ: Lou Reed i 1975, under en minnestund for skuespiller m.m. Eric Emerson, som døde i en sykkelulykke. I bakgrunnen til høyre: Rachel Humphreys. Foto: Allan Tannenbaum/Getty ImagesSOLBRILLER PÅ: Lou Reed i 1975, under en minnestund for skuespiller m.m. Eric Emerson, som døde i en sykkelulykke. I bakgrunnen til høyre: Rachel Humphreys. Foto: Allan Tannenbaum/Getty Images

Mye metamfetamin – fortrinnsvis Desoxyn, ifølge biograf Will Hermes – i en raus miks med Johnnie Walker-whisky: Midt på syttitallet levde Lou Reed ekstra hardt og vilt, selv for outrert rockestjerne å være. Et par år etter et kortvarig ekteskap og det kommersielle sologjennombruddet til «Walk on the Wild Side», var den tidligere Velvet Underground-frontmannen og musikalske banebryteren blitt upåliteligheten selv, både live og på plate. Han hadde et giftig forhold til musikerkollegaer, bransje, presse og eget publikum. Dessuten hadde han en ny samboer, som var det drøyeste av alt, skal vi tro samtidas til dels groteske karakteristikker av transkvinnen Rachel Humphreys. Hun var Reeds «constant companion» på denne tida, hans mest mystiske muse og en partner som satte ham på sporet av … noe.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Nyhet

Tenkepause

Har hiphopen mistet sin posisjon som pop­kulturens hitkvernende tyngdepunkt?

Intervju

Ei trekning mot indie

Mindre indieselskap, som er tettare på artisten, vil bli vanlegare framover. Det trur Mathilde Orlien i Lun Music.

Kommentar

Farvel musikk?

Dette er min siste spalte her i Musikkmagasinet. De siste elleve årene har jeg én gang i måneden skrevet om musikk, bransje, festivaler og de siste årene: oljas klamme grep om norsk kulturliv. Skriveoppdraget begynte samtidig med at jeg flyttet fra Oslo, og jobben som miljøsjef for Øyafestivalen, til Vang i Valdres for å bli sjef for Vinjerock. Jeg leser gjennom noen av de gamle spaltene og ser at alt og ingenting har endret seg. I november 2014 skrev jeg rystet om oljeminister Tord Lien snøvlete sceneopptreden på middagen til klimaarrangementet Zerokonferansen. «I utlandet hyller de meg mens her hjemme får jeg bare kjeft». I november 2015 sparket jeg inn åpne dører og skrev at Karpe er Norges viktigste band. Og sånn fortsatte det, måned etter måned, om musikk, fjell og miljø.