Essay

Medfølelse, baby

Lou Reeds klassiker «Coney Island Baby» kan lære oss mye om mannen og myten. Sangen, som kom i 1975, er nå del av hyllestplata «The Power of the Heart».

Eirik Blegeberg
SOLBRILLER PÅ: Lou Reed i 1975, under en minnestund for skuespiller m.m. Eric Emerson, som døde i en sykkelulykke. I bakgrunnen til høyre: Rachel Humphreys. Foto: Allan Tannenbaum/Getty ImagesSOLBRILLER PÅ: Lou Reed i 1975, under en minnestund for skuespiller m.m. Eric Emerson, som døde i en sykkelulykke. I bakgrunnen til høyre: Rachel Humphreys. Foto: Allan Tannenbaum/Getty Images

Mye metamfetamin – fortrinnsvis Desoxyn, ifølge biograf Will Hermes – i en raus miks med Johnnie Walker-whisky: Midt på syttitallet levde Lou Reed ekstra hardt og vilt, selv for outrert rockestjerne å være. Et par år etter et kortvarig ekteskap og det kommersielle sologjennombruddet til «Walk on the Wild Side», var den tidligere Velvet Underground-frontmannen og musikalske banebryteren blitt upåliteligheten selv, både live og på plate. Han hadde et giftig forhold til musikerkollegaer, bransje, presse og eget publikum. Dessuten hadde han en ny samboer, som var det drøyeste av alt, skal vi tro samtidas til dels groteske karakteristikker av transkvinnen Rachel Humphreys. Hun var Reeds «constant companion» på denne tida, hans mest mystiske muse og en partner som satte ham på sporet av … noe.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

Mu­sikk­vekst?

I Dagens Næringsliv forrige helg spådde eksperter, inkludert den anonymiserte «Mr. Music», at det globale musikkmarkedet vil doble seg de neste ti årene. «Det har aldri vært mer penger på vei inn», sto det – fordi styrtrike private equity-fond tiltrekkes av musikkindustrien. I artikkelen, skrevet av Lars Backe Madsen og Øyvind Holen, hentet de fram tall fra en Goldman Sachs-rapport fra august i år. I rapporten heter det at livemarkedet vil ha jevn vekst mens strømming går en lys tid i møte, fordi det er mer å hente på abonnementspriser og det forventes framgang i «umodne markeder» (Afrika, Sør-Amerika, Midtøsten), pluss økt inntjening fra såkalte «superfans» (hei, swifties). Artikkelen i DN og rapporten til Goldman Sachs sier ingenting om hvem som vil tjene på musikkbransjens forventede vekst. Men hvis det er noe jeg har merket meg denne høsten, så er det at de mindre artistene har det trangt økonomisk (bare gå på en konsert, for eksempel, og hør dem prate) og at de største plateselskapene sier opp ansatte. Hos Universal, Sony og Warner – de tre store – foregår det en aggressiv effektivisering- og sentraliseringsprosess.

Jubileum

Revo­lu­sjonær provokatør

Hundreårsjubilanten Pierre Boulez har preget samtidsmusikken som få andre.

Kommentar

Stå i det

Forrige uke fikk jeg lov å lede en samtale på Vill Vill Vest i Bergen sammen med Tonje Kaada, tidligere daglig leder i Øyafestivalen, under tittelen «Når idealer møter realiteter». Samtalens mål var å belyse hvilke konflikter som kan oppstå når idealer og verdier møter økonomiske realiteter, og hvordan musikknæringen kan bidra til å ta vare på våre verdier og kunstnerisk integritet. Kan man likevel være konkurransedyktige i et globalt marked? For vi snakker mye om verdier i kulturfeltet. Om fellesskap, bærekraft, inkludering – og om at vi ønsker å stå for noe. Det er vel kjernen i alt vi holder på med, eller? Musikkbransjen er også en økonomi. Etter hvert har det blitt en stor økonomi, som dypest sett opererer i samme landskap som oljefondet.