Essay

Medfølelse, baby

Lou Reeds klassiker «Coney Island Baby» kan lære oss mye om mannen og myten. Sangen, som kom i 1975, er nå del av hyllestplata «The Power of the Heart».

SOLBRILLER PÅ: Lou Reed i 1975, under en minnestund for skuespiller m.m. Eric Emerson, som døde i en sykkelulykke. I bakgrunnen til høyre: Rachel Humphreys. Foto: Allan Tannenbaum/Getty ImagesSOLBRILLER PÅ: Lou Reed i 1975, under en minnestund for skuespiller m.m. Eric Emerson, som døde i en sykkelulykke. I bakgrunnen til høyre: Rachel Humphreys. Foto: Allan Tannenbaum/Getty Images

Mye metamfetamin – fortrinnsvis Desoxyn, ifølge biograf Will Hermes – i en raus miks med Johnnie Walker-whisky: Midt på syttitallet levde Lou Reed ekstra hardt og vilt, selv for outrert rockestjerne å være. Et par år etter et kortvarig ekteskap og det kommersielle sologjennombruddet til «Walk on the Wild Side», var den tidligere Velvet Underground-frontmannen og musikalske banebryteren blitt upåliteligheten selv, både live og på plate. Han hadde et giftig forhold til musikerkollegaer, bransje, presse og eget publikum. Dessuten hadde han en ny samboer, som var det drøyeste av alt, skal vi tro samtidas til dels groteske karakteristikker av transkvinnen Rachel Humphreys. Hun var Reeds «constant companion» på denne tida, hans mest mystiske muse og en partner som satte ham på sporet av … noe.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Røtter og føtter

I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass edgy at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya). Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil. Dette er ikke nytt, men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny.

Intervju

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Album

Mellom linjene

Enten det handler om eksistensiell kulde eller sorgløs spenst, er det noe eget å tolke Sjostakovitsj.