Kjetil Rommetveit har delt denne artikkelen med deg.

Kjetil har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAkademia

Universitet – kva skal vi med det?

Gunnar Skirbekk (Professor i vitskapsfilosofi, UiB)

Ved eit viktig innspel frå Bernt Hagtvet, og respons frå Oddmund Hoel, statsråd og professor, har vi fått ein sterkt tiltrengt debatt om situasjonen ved universitetet i dagens samfunn. Sist ut var Emil Røyrvik, i Klassekampen 15. april, der han argumenterer for avkommersialisering, avbyråkratisering og for klarare differensiering mellom ulike oppgåver og institusjonar i universitets- og høgskulesektoren, og for gjenreising av ex.phil.

I den samanheng viser han til at desse trendane «har underminert universitetets eigenart, legitimitet og formål». Her vil eg følgje opp det siste poenget, med eit provokativt spørsmål: Universitet, som ein felles institusjon for ulike vitskaplege disiplinar – kva skal vi med det? Dei driv jo med svært forskjellige ting – slik som i eksperimentelle naturvitskapar, litterære tekststudiar, eller havforsking i fjerne strok. Og dermed har dei ulike behov, administrativt og finansielt, men også ulik tilgang til eksterne midlar. Så kunne vi ikkje heller ha delt det opp – til dømes i Law School, Medical School, og Divinity College? Er det berre av historiske grunnar at dei ulike fag og disiplinar er samla i éin institusjon?

Eller, kan det vere slik at nettopp fleirfaglege, fullskala universitet er viktige i vår tid, som på same tid er vitskapsbasert og kriseramma på mange plan – ei tid er prega av alvorlege og komplekse problem, som ofte går i kvarandre og forsterkar kvarandre – naturrelaterte, institusjonelle, kunnskapsrelaterte.

Då er det fare for at ekspertisen kan bli for einsidig, for einøygd og kortsynt, til at vi best mogleg skal kunne takle dei komplekse utfordringane som vi står overfor. I så måte, jf. dei vitskapsteoretiske drøftingane av økonomifaglege utfordringar i NOU 17/2018, «Klimarisiko og norsk økonomi».

«Dei som slik dummar seg ut, vil bli møtt av det Jon Hellesnes kallar ‘granskarlåtten’, og det er sivilisatorisk»

Dermed har vi eit svar på spørsmålet vi reiste: eit fullskala universitet har nettopp den avgjerande fordelen at det hyser alle fag, i same institusjon.

Til avklaring, eit historisk eksempel: Når professorane i teologi ved Universitetet i Christiania oppheldt seg i eit fleirfagleg miljø, med kollegaer frå alskens fag, var det grenser for kva dei kunne få seg til å seie høgt, til dømes ut frå ei ukritisk lesing av dei heilage skrifter – til dømes om Noah som blir sagt å ha levd i over 900 år. Eller, om det var i vår tid, og dei hadde uttala seg om Israel-Palestina-konflikten som eit lykksalig varsel om Armageddon og verdas undergang. Dei som slik dummar seg ut, idet dei går utover eigen kompetanse og seier urimeleg ting, vil ved eit fleirfaglege og intellektuelt oppegåande universitet bli møtt av det Jon Hellesnes kallar «granskarlåtten», og det er sivilisatorisk.

Tilsvarande i vår tid, og då ikkje minst om naturrelaterte og geopolitiske utfordringar: Det er sivilisatorisk når økonomar, teologar og militærstrategar på denne måten får «ei utside» på seg sjølv, i møte med granskarlåtten frå kollegaer i andre fagfelt. Dette i motsetning til situasjonen i fåfaglege institusjonar, anten det er i instituttsektoren eller i fåfaglege institusjonar, slik det kanskje er ved Menighetsfakultetet, eller NHH, eller Forsvarets høgskule.

Fleirfaglege universitet har i så måte ein fagleg styrke, og praktisk relevans, som fåfaglege institusjonar ikkje har. Dette har, i så fall, omfattande universitetspolitiske implikasjonar, på mange plan.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Innvandring

Den evige innvand­rings­de­batten

Leder i Oslos Grønne Studenter Imran Azrakhsh (Klassekampen 6. mai) lurer på hva det betyr å være norsk i «den evig pågående innvandringsdebatten». Norge er slikt innrettet at den norske stat har retten til å utstede norske pass, og den som får et slikt pass er da ifølge loven norsk. Problemet er at Norge aldri har vært noe innvandrerland i den tradisjonelle betydning av ordet. Vi har blitt et innvandrerland fordi de politiske myndigheter på et tidspunkt har bestemt at vi skal åpne for innvandring. Om de hadde i tankene innvandring av den størrelse vi faktisk har fått, vet jeg ikke, men som kjent er det generelt vanskelig å få tannkremen tilbake på tuben. Innvandringen har selvfølgelig medført store problemer på mange områder. At innvandringsdebatten ikke tar slutt i Norge skyldes i første rekke at et høyteknologisk land ikke løser noen egne problemer ved å åpne for innvandring av ufaglært arbeidskraft i noe omfang. Praksis har også vist at vi i stedet har pådratt oss en rekke nye problemer, og da i et omfang som gjør problemene litt vanskeligere å løse. Og enten vi liker det eller ikke, så er innvandringen en del av de problemene. Helt uavhengig av om Frp «reduserer innvandrere til statistikk og økonomisk verdi». Ett talleksempel: I 1970 var vi 4,4 millioner mennesker i Norge.

Sven Even Froyn
Revidert nasjonalbudsjett

La oss spise kake

I det offentlige ordskiftet om oljefondet synes det å være en bemerkelsesverdig enighet om at bruken av oljepenger snarere må dempes enn økes, og at oljefondet bør vare «evig» til glede for en uendelig (?) rekke av kommende generasjoner. Noen er urolige for at politikerne kan falle for fristelsen til å angripe selve formuen, eller «hovedstolen» og gradvis bruke den opp. I det følgende skal vi framføre argumenter for nettopp det: at vi bruker opp hovedstolen – eller for å si det litt mer folkelig: spiser opp kaken. For å få forberede leseren på tankerekken som følger, som verken er særlig lang eller krevende, begynner vi med noe professor Leif Johansen sa (fritt etter hukommelsen) i en forelesning i makroøkonomisk planlegging, våren 1974: «Hvis våre foreldre hadde visst hvor mye mer velstående vi er blitt i forhold til dem, så hadde de spart mindre og forbrukt mer». Nøkkelen til å forstå dette utsagnet ligger i erkjennelsen av at nytten av den siste kronen i forbruk synker med stigende inntekt. Pengenes grensenytte er fallende, for å bruke økonomenes stammespråk. Denne innsikten synes umiddelbart rimelig. Tar man (litt) penger fra en rik og gir til en fattig, vil summen av nytte, velferd eller lykke – kall det hva du vil – øke, fordi den fattige vil ha større glede av pengene enn den rike. Er man frimodig, kan man med en viss rett si at velferdsstaten er grunnlagt på denne innsikten, og et moralsk prinsipp om å utjevne forskjeller.

Finn Frost Anonsen og Arne Festervoll
Havvind

Et konsekvent nei til havvind sparer ikke naturen, Stensholt

Odd Stensholt etterspør natur- og miljøperspektiver i havvinddebatten, det bidrar jeg gjerne med. Først må det presiseres at all ny kraftproduksjon krever areal, og vil i varierende grad påvirke naturen. Om havvindprosjekter burde realiseres er ikke et spørsmål om det vil påvirke økosystemer eller ikke, men en avveining av naturpåvirkning, effekt for klima, og for omstilling av næringslivet. Et grunnleggende premiss som ikke alltid kommer tydelig frem i kraftdebatten, er at det ikke finnes en fornybar energikilde som kan måle seg med de negative konsekvensene fossil energi har på økosystemer grunnet bidrag til klimaendringer. Fornybar kraftproduksjon som fortrenger fossil energi vil prinsipielt være besparende for naturen, selvfølgelig ikke i den direkte påvirkningen på et enkelt naturområde, men for den globale påvirkningen på naturen. Dette betyr ikke at vi kan vilkårlig bygge ut fornybar kraft, men en erkjennelse av at det er helt nødvendig å fortrenge fossil energi raskt. Spørsmålet er hvordan vi gjør dette på en mest fornuftig måte. For Natur og Ungdom kan havvind være nettopp dette. Havvind vil som alle kraftkilder påvirke naturen rundt seg, men har også store muligheter for å redusere naturpåvirkningen i plassering og utbygging, og kan ha potensialet til å bedre noe av naturmangfoldet ved dannelse av kunstige rev på turbinene eller ved å avgrense et område for bunntråling. Likevel er det ikke ennå god nok kunnskap om naturpåvirkningen fra havvind, men da er ikke svaret å avvise forsøk på å bygge havvind i Norge som kan brukes til grundigere undersøkelser. Istedenfor å ville nye prosjekter til livs, burde fokuset legges på å utvikle naturkartleggingsprogram for havvind og arbeide for innføring av marine arealplaner. Et konsekvent nei til en teknologi med stort potensial i Norges energiomstilling mener jeg er uheldig, jeg ønsker heller å se et konsekvent ja til mer kompetansebygging og helhetlige marine planer. Kanskje viktigst er havvind sin rolle i å utvikle oss vekk fra petroleumsvirksomheten i Norge.

Magnus H. O. Stenroos