Kjetil Rommetveit har delt denne artikkelen med deg.

Kjetil har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAkademia

Universitet – kva skal vi med det?

Ved eit viktig innspel frå Bernt Hagtvet, og respons frå Oddmund Hoel, statsråd og professor, har vi fått ein sterkt tiltrengt debatt om situasjonen ved universitetet i dagens samfunn. Sist ut var Emil Røyrvik, i Klassekampen 15. april, der han argumenterer for avkommersialisering, avbyråkratisering og for klarare differensiering mellom ulike oppgåver og institusjonar i universitets- og høgskulesektoren, og for gjenreising av ex.phil.

I den samanheng viser han til at desse trendane «har underminert universitetets eigenart, legitimitet og formål». Her vil eg følgje opp det siste poenget, med eit provokativt spørsmål: Universitet, som ein felles institusjon for ulike vitskaplege disiplinar – kva skal vi med det? Dei driv jo med svært forskjellige ting – slik som i eksperimentelle naturvitskapar, litterære tekststudiar, eller havforsking i fjerne strok. Og dermed har dei ulike behov, administrativt og finansielt, men også ulik tilgang til eksterne midlar. Så kunne vi ikkje heller ha delt det opp – til dømes i Law School, Medical School, og Divinity College? Er det berre av historiske grunnar at dei ulike fag og disiplinar er samla i éin institusjon?

Eller, kan det vere slik at nettopp fleirfaglege, fullskala universitet er viktige i vår tid, som på same tid er vitskapsbasert og kriseramma på mange plan – ei tid er prega av alvorlege og komplekse problem, som ofte går i kvarandre og forsterkar kvarandre – naturrelaterte, institusjonelle, kunnskapsrelaterte.

Då er det fare for at ekspertisen kan bli for einsidig, for einøygd og kortsynt, til at vi best mogleg skal kunne takle dei komplekse utfordringane som vi står overfor. I så måte, jf. dei vitskapsteoretiske drøftingane av økonomifaglege utfordringar i NOU 17/2018, «Klimarisiko og norsk økonomi».

«Dei som slik dummar seg ut, vil bli møtt av det Jon Hellesnes kallar ‘granskarlåtten’, og det er sivilisatorisk»

Dermed har vi eit svar på spørsmålet vi reiste: eit fullskala universitet har nettopp den avgjerande fordelen at det hyser alle fag, i same institusjon.

Til avklaring, eit historisk eksempel: Når professorane i teologi ved Universitetet i Christiania oppheldt seg i eit fleirfagleg miljø, med kollegaer frå alskens fag, var det grenser for kva dei kunne få seg til å seie høgt, til dømes ut frå ei ukritisk lesing av dei heilage skrifter – til dømes om Noah som blir sagt å ha levd i over 900 år. Eller, om det var i vår tid, og dei hadde uttala seg om Israel-Palestina-konflikten som eit lykksalig varsel om Armageddon og verdas undergang. Dei som slik dummar seg ut, idet dei går utover eigen kompetanse og seier urimeleg ting, vil ved eit fleirfaglege og intellektuelt oppegåande universitet bli møtt av det Jon Hellesnes kallar «granskarlåtten», og det er sivilisatorisk.

Tilsvarande i vår tid, og då ikkje minst om naturrelaterte og geopolitiske utfordringar: Det er sivilisatorisk når økonomar, teologar og militærstrategar på denne måten får «ei utside» på seg sjølv, i møte med granskarlåtten frå kollegaer i andre fagfelt. Dette i motsetning til situasjonen i fåfaglege institusjonar, anten det er i instituttsektoren eller i fåfaglege institusjonar, slik det kanskje er ved Menighetsfakultetet, eller NHH, eller Forsvarets høgskule.

Fleirfaglege universitet har i så måte ein fagleg styrke, og praktisk relevans, som fåfaglege institusjonar ikkje har. Dette har, i så fall, omfattande universitetspolitiske implikasjonar, på mange plan.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan lett registrere deg med

Debatt

Geopolitikk

Luftvern til Iran?

Når Norges allierte USA og Israel angriper Iran, står de såkalte G7-landa bak angriperne. At norske politikere holder kjeft eller snakker om at partene må «minske spenningen», overrasker meg ikke. Men hvor er de venstreorienterte, prinsippfaste forsvarere av nasjonenes rett til å forsvare seg mot angrep? At Iran ikke er et demokrati spiller vel ingen rolle for prinsippet om rett til å forsvare seg mot angrep. Kommer det forslag om luftvern og andre våpen til Iran? Og ikke minst krav om altomfattende økonomiske sanksjoner mot Israel? Iran er jo utsatt for en rekke sanksjoner allerede.

Nationaltheatret

En grundig utredning – på rappen!

Alle er opptatt av å rehabilitere Nationaltheatret. Det har forfalt i en årrekke og det er stor enighet om at noe må gjøres med denne forsømmelsen nå! Konsulentfirmaet Marstrand dømmer ikke overraskende Tullinløkka-forslaget nord og ned og er også kritiske til å bygge ut på Johanne Dybwads Plass. Vi sitter da igjen med en delt løsning hvor hovedscenen blir rehabilitert og de resterende to scenene skal bygges ved eller innenfor Ring 3. Men ingen vet per i dag hvor eller når. En uavhengig gruppe med fagfolk bestående av Erik Riseng, Erik Collett, Eilif Holte, Peter Butenschøn, LPO Arkitekter og Ellen Horn har i tolvte time fremmet et nytt forslag. De foreslår en utvidelse av Nationaltheatret både under bakken og vestover. Dette må utredes grundig. Vi har holdt på med denne byggesaken i over 20 år og vi må gi alle forslag en skikkelig utredning og kvalitetssikring! Et Nationalteater i sentrum av Oslo med fire scener i stedet for én, vil gi et vitalt kulturhus i hovedstaden og ikke bare en vakker hovedscene. Et oppusset og utvidet teater i sentrum som kan stå ferdig i 2030 og koste under halvparten av andre alternativer! Alle er utrolig lei av denne byggeskandalen, men la oss nå vurdere denne muligheten grundig.

Forsvarspolitikk

Fred, forsvar og falske premisser

I en kommentar (17. juni) omtaler Bjørgulv Braanen boka «Stopp våpenkappløpet – Uten fred er alt ingenting». Han velger dessverre helt å ignorere artikkelsamlingens hovedinnhold, som er at en bred politisk mobilisering mot en ny internasjonal kapprustning har avgjørende betydning for en felles sikkerhet både i og utenfor Europa; en sikkerhet bygd på folkerettens regler og samarbeid gjennom internasjonale avtaler. Han skriver uforpliktende og vagt at «her er det mye å ta med seg», men overser at boka inneholder analyser og argumenter fra forfattere med høyst ulike bakgrunn og erfaring. I stedet insinuerer han at jeg (og andre) som kritiserer SVs og Rødts politiske tilslutning til argumentene for regjeringas strategiske opprustningsplan («forsvarsforliket») «ikke aksepterer småstatens behov for et nasjonalt forsvar». Det er et konstruert, misvisende og derfor falskt premiss. Partiene på venstresida trenger heldigvis ingen omforente «forlik» i utenriks- og forsvarskomiteen for å kunne foreslå eller stemme for nasjonale forsvarstiltak de finner nødvendige og fornuftige.