Kjetil Rommetveit har delt denne artikkelen med deg.

Kjetil har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattAkademia

Universitet – kva skal vi med det?

Ved eit viktig innspel frå Bernt Hagtvet, og respons frå Oddmund Hoel, statsråd og professor, har vi fått ein sterkt tiltrengt debatt om situasjonen ved universitetet i dagens samfunn. Sist ut var Emil Røyrvik, i Klassekampen 15. april, der han argumenterer for avkommersialisering, avbyråkratisering og for klarare differensiering mellom ulike oppgåver og institusjonar i universitets- og høgskulesektoren, og for gjenreising av ex.phil.

I den samanheng viser han til at desse trendane «har underminert universitetets eigenart, legitimitet og formål». Her vil eg følgje opp det siste poenget, med eit provokativt spørsmål: Universitet, som ein felles institusjon for ulike vitskaplege disiplinar – kva skal vi med det? Dei driv jo med svært forskjellige ting – slik som i eksperimentelle naturvitskapar, litterære tekststudiar, eller havforsking i fjerne strok. Og dermed har dei ulike behov, administrativt og finansielt, men også ulik tilgang til eksterne midlar. Så kunne vi ikkje heller ha delt det opp – til dømes i Law School, Medical School, og Divinity College? Er det berre av historiske grunnar at dei ulike fag og disiplinar er samla i éin institusjon?

Eller, kan det vere slik at nettopp fleirfaglege, fullskala universitet er viktige i vår tid, som på same tid er vitskapsbasert og kriseramma på mange plan – ei tid er prega av alvorlege og komplekse problem, som ofte går i kvarandre og forsterkar kvarandre – naturrelaterte, institusjonelle, kunnskapsrelaterte.

Då er det fare for at ekspertisen kan bli for einsidig, for einøygd og kortsynt, til at vi best mogleg skal kunne takle dei komplekse utfordringane som vi står overfor. I så måte, jf. dei vitskapsteoretiske drøftingane av økonomifaglege utfordringar i NOU 17/2018, «Klimarisiko og norsk økonomi».

«Dei som slik dummar seg ut, vil bli møtt av det Jon Hellesnes kallar ‘granskarlåtten’, og det er sivilisatorisk»

Dermed har vi eit svar på spørsmålet vi reiste: eit fullskala universitet har nettopp den avgjerande fordelen at det hyser alle fag, i same institusjon.

Til avklaring, eit historisk eksempel: Når professorane i teologi ved Universitetet i Christiania oppheldt seg i eit fleirfagleg miljø, med kollegaer frå alskens fag, var det grenser for kva dei kunne få seg til å seie høgt, til dømes ut frå ei ukritisk lesing av dei heilage skrifter – til dømes om Noah som blir sagt å ha levd i over 900 år. Eller, om det var i vår tid, og dei hadde uttala seg om Israel-Palestina-konflikten som eit lykksalig varsel om Armageddon og verdas undergang. Dei som slik dummar seg ut, idet dei går utover eigen kompetanse og seier urimeleg ting, vil ved eit fleirfaglege og intellektuelt oppegåande universitet bli møtt av det Jon Hellesnes kallar «granskarlåtten», og det er sivilisatorisk.

Tilsvarande i vår tid, og då ikkje minst om naturrelaterte og geopolitiske utfordringar: Det er sivilisatorisk når økonomar, teologar og militærstrategar på denne måten får «ei utside» på seg sjølv, i møte med granskarlåtten frå kollegaer i andre fagfelt. Dette i motsetning til situasjonen i fåfaglege institusjonar, anten det er i instituttsektoren eller i fåfaglege institusjonar, slik det kanskje er ved Menighetsfakultetet, eller NHH, eller Forsvarets høgskule.

Fleirfaglege universitet har i så måte ein fagleg styrke, og praktisk relevans, som fåfaglege institusjonar ikkje har. Dette har, i så fall, omfattande universitetspolitiske implikasjonar, på mange plan.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Matvarepriser

Rødt og folk flest

I sitt svar på mitt innlegg om folk flest og matprisene i Klassekampen 14. juli ønsker Seher Aydar åpenbart å holde debatten på et generelt plan, uforstyrret av statistikk og regnestykker. Mens jeg bruker tall fra SSB og viser at andelen av gjennomsnittsfamiliens forbruk som går til mat, økte fra 11,9 til 12,6 prosent, til tross for kraftig prisøkning de siste årene, er Aydars svar at «over halvparten av norske husstander er økonomisk utrygge, ifølge tall fra Sifo». Den anerkjente Sifo-undersøkelsen spør folk om de føler seg økonomisk utrygge og om de vil ha problemer med en stor og uventet utgift, blant annet. Siden Aydar ikke støtter seg på mer tallbaserte fakta, antar jeg at de er vanskelige å finne. Poenget i mitt innlegg var å påpeke at Rødt aldri vil få med de større partiene på å innføre merkbare endringer i matbransjen, så lenge et betraktelig flertall av befolkningen ikke sliter økonomisk. Jeg støtter Rødt i at vi trenger endringer. Men det er en komplisert materie. Statsminister Støre kan innkalle pressen og snakke om prisen på leverpostei, men endring må vi se langt etter. Min påstand, som jeg forsøker å vise i tall, er at innbyggernes smerte over matprisene ikke er sterk nok.

Europa

Venstre­si­das sikker­heits­po­litikk

Brigt Kristensen kommenterer europeisk sikkerheitspolitikk i Klassekampen 12. juli. Vi er einige om at det er viktig å komma bort frå blokkpolitikken. Er vi også einige om at Russland ikkje har krav på ein ‘buffersone’? Vi er einige om at det ville vore eit stort framsteg om dei europeiske småstatane hadde rive seg laus frå amerikansk og russisk hegemoni etter 1991, men som kjent flokka folket og eliten i både austlege og vestlege europeiske land seg rundt USA. Er vi einige om at Aust- og Mellom-Europa har fleire negative historiske erfaringar med Russland enn med USA? Og at Sovjetunionen sitt herredømme fram til 1991 var meir undertrykkande enn USA sitt hegemoni over Vest-Europa? Dette er nok viktige årsaker til at småstatane satsa på USA i staden for ein uavhengig sikkerheitspolitikk. USA fekk ein spesiell status i Europa under andre verdskrig. Dagens tilnærming mellom USA og Russland gjer det lettare for folk å sjå at USA ikkje berre er ein venn av europeiske småstatar.

Kommunikasjonsrådgivere

Kommu­ni­ka­sjons­pro­blemer

I Klassekampen 10. juni mener Lone Lunemann Jørgensen i NTL at jeg “fordummer debatten om statlige virksomheter” fordi jeg har uttalt meg kritisk til antall kommunikasjonsrådgivere i Statens Vegvesen (det er altså 55 stykker). Men det virker som Jørgensen ikke har fått med seg bakteppet for mitt utspill. Den dreier seg ikke først og fremst om “spesifikke ansatte i spesifikke virksomheter”, men er en generell kritikk av at antall kommunikasjonsrådgivere i både privat og offentlig sektor har vokst kraftig de siste årene. Helt konkret inngår min kritikk i en serie i Nettavisen hvor avisa har spurt samtlige statlige etater og direktorater om hvor mange kommunikasjonsrådgivere de har. Selv har jeg i denne serien kommentert antall kommunikasjonsrådgivere i en rekke virksomheter. I alle disse sakene har jeg vært kritisk til veksten i antall kommunikasjonsrådgivere, så det er ingen grunn for de ansatte i Vegvesenet til å ta dette personlig. Siden år 2000 har antall medlemmer i Kommunikasjonsforeningen doblet seg, ifølge en sak Morgenbladet skrev nylig.