NRK-ledelsen har gjentatt at det er EBU som skal ta beslutningen om Israels deltakelse i European Song Contest (ESC) 2026, og at NRK fortsatt ikke har planer om å ta saken til et nasjonalt nivå.
Allerede abonnent? Logg inn
Brev fra Astrid Lindgren til Damm er utgangspunkt for en tankevekkende artikkel i Bokmagasinet lørdag 29. november. Tankevekkende, fordi jeg nettopp hadde gjort meg ferdig (for tredje gang) med Torgrim Eggens fantastiske biografi om Axel Jensen, der han gjenga glitrende refusjoner og glimrende råd fra Cappelen-sjef, Henrik Groth, av typen: «…. Trykk det på eget forlag, men kom tilbake når De har skrevet noe vi forstår», eller: «Ja frøken, da lover De meg at De aldri mer kommer til å skrive så meget som en eneste linje», eller, en virkelig perle: «Under den viktige innspurten som nå forstår, vil jeg anbefale at hun så ofte som mulig oppholder seg på kjøkkenet, der hun skal tilberede nærings- og vitaminrik kost for dikteren. Ellers må hun spille på harpe og danse når ditt sinn formørkes, og for øvrig ligge utstrakt på et tigerskinn ved siden av skrivebordet i påvente av vennlige øyekast mellom kapitlene». Disse har fått meg til å a) lure på hva forleggere egentlig skriver til sine forfattere for tiden og b) ønske meg en bok med samling av Groths refusjonsbrev. Men artikkelen gjorde det dessverre klart at av de siste er det nok ikke mange som er oppbevart.
Jon Winding-SørensenTo av landets fremste politiske kommentatorer, på hver sin side i det politiske landskapet, Aftenpostens Kjetil Alstadheim og Klassekampens Bjørgulv Braanen, mener budsjettavtalen mellom Ap, Sp og Rødt burde være god nok også for SV og MDG. Venstresiden kunne altså fremstått som en samlet politisk kraft, og gjort alle påstander om tuttifrutti-kaos til skamme – altså en skikkelig seier for venstresiden i norsk politikk. I stedet opplever vi at MDG og SV har behov for egenmarkeringer. SV hadde malt seg inn i et hjørne når det gjelder løfter om Gaza. Først skulle disse være innfridd før de kunne delta i budsjettforhandlingene, deretter ble løftene forskjøvet; nå skulle de bli en del av forhandlingene. SV burde forstått at disse løftene ikke kunne innfris, og om de hadde blitt innfridd så ville de ikke ha noen betydning for situasjonen i Gaza. Først var det kun MDG som brøt forhandlingene, men så fulgte SV raskt etter. Men nå heter det at de egentlig ville fortsette forhandlingene, men i motsetning til Sp og Rødt, var det noen tidsfrister de ikke hatt fått med seg. Nå er SVs holdning at med noen justeringer, skal det være mulig å bli med i et budsjettflertall. MDG-leder Arild Hermstad har imidlertid låst seg, han sier: «Vi kan ikke stemme for et budsjett som betyr at det slippes ut 200.000 tonn mer CO₂».
Odd E. RambølSom største parti i et rødgrønt flertall, sitter Arbeiderpartiet ved roret på ei skute som ikke har klart å navigere rundt stormen, men som nå befinner seg i den. Vi ser faresignaler på at 1,5-gradersmålet er i ferd med å glippe, og kaptein Støre og hans mannskap lover «trygg styring» – trygg, stabil, og forutsigbar styring mot to – om ikke tre – graders oppvarming. Det at vi allerede ser ut til å overskride en grense vi alle tilsynelatende var enige om at vi måtte holde oss unna, har tydeligvis ikke utløst brannalarmen hos Ap-toppene, som bastant trosser et flertall blant egne velgere ved å nekte å forhandle om en konkret utfasingsplan for olje- og gassindustrien. Vi befinner oss altså i en situasjon der huset brenner, og det forhandles om hvorvidt vi skal slutte å tømme bensin utover gulvet. Trygg styring der brennstoff flyter i tråd med årtiers tradisjon kan føles trygg her og nå, men i realiteten normaliseres stadig mer ekstrem risiko for både natur og samfunn. Når partiledelsen hevder at vi må fortsette olje- og gassproduksjonen for å ha råd til å investere i grønn omstilling, er det uttrykk for en overskridelsesideologi der profitt og vekst trumfer biosfærens tålegrenser, og der løsningen er å tilrettelegge for spekulasjon i magiske tekno-løsninger som skal bringe klimaet og alle verdens økosystemer tilbake til sine opprinnelige tilstander. Selv om vi for argumentets skyld setter poenget om at ødeleggelsene vil være irreversible til side, er det usikkert om de teknologiene det er snakk om noen gang vil eksistere. I praksis skyves kostnadene over på de unge, på folk i det globale sør, og på fremtidige generasjoner som må leve med de langsiktige konsekvensene. En kan undre seg over hvorfor Arbeiderpartiet fremdeles bærer sitt navn, når politikken i praksis skjermer eierne av fossilverdiene mens industriarbeidernes trygghet ofres på et oljefat som uansett må tømmes før eller siden.
Kim Kristiansen