Glimrende råd

Fossil­makta rår

Som største parti i et rødgrønt flertall, sitter Arbeiderpartiet ved roret på ei skute som ikke har klart å navigere rundt stormen, men som nå befinner seg i den. Vi ser faresignaler på at 1,5-gradersmålet er i ferd med å glippe, og kaptein Støre og hans mannskap lover «trygg styring» – trygg, stabil, og forutsigbar styring mot to – om ikke tre – graders oppvarming. Det at vi allerede ser ut til å overskride en grense vi alle tilsynelatende var enige om at vi måtte holde oss unna, har tydeligvis ikke utløst brannalarmen hos Ap-toppene, som bastant trosser et flertall blant egne velgere ved å nekte å forhandle om en konkret utfasingsplan for olje- og gassindustrien. Vi befinner oss altså i en situasjon der huset brenner, og det forhandles om hvorvidt vi skal slutte å tømme bensin utover gulvet. Trygg styring der brennstoff flyter i tråd med årtiers tradisjon kan føles trygg her og nå, men i realiteten normaliseres stadig mer ekstrem risiko for både natur og samfunn. Når partiledelsen hevder at vi må fortsette olje- og gassproduksjonen for å ha råd til å investere i grønn omstilling, er det uttrykk for en overskridelsesideologi der profitt og vekst trumfer biosfærens tålegrenser, og der løsningen er å tilrettelegge for spekulasjon i magiske tekno-løsninger som skal bringe klimaet og alle verdens økosystemer tilbake til sine opprinnelige tilstander. Selv om vi for argumentets skyld setter poenget om at ødeleggelsene vil være irreversible til side, er det usikkert om de teknologiene det er snakk om noen gang vil eksistere. I praksis skyves kostnadene over på de unge, på folk i det globale sør, og på fremtidige generasjoner som må leve med de langsiktige konsekvensene. En kan undre seg over hvorfor Arbeiderpartiet fremdeles bærer sitt navn, når politikken i praksis skjermer eierne av fossilverdiene mens industriarbeidernes trygghet ofres på et oljefat som uansett må tømmes før eller siden.