To av landets fremste politiske kommentatorer, på hver sin side i det politiske landskapet, Aftenpostens Kjetil Alstadheim og Klassekampens Bjørgulv Braanen, mener budsjettavtalen mellom Ap, Sp og Rødt burde være god nok også for SV og MDG.
Allerede abonnent? Logg inn
Brev fra Astrid Lindgren til Damm er utgangspunkt for en tankevekkende artikkel i Bokmagasinet lørdag 29. november. Tankevekkende, fordi jeg nettopp hadde gjort meg ferdig (for tredje gang) med Torgrim Eggens fantastiske biografi om Axel Jensen, der han gjenga glitrende refusjoner og glimrende råd fra Cappelen-sjef, Henrik Groth, av typen: «…. Trykk det på eget forlag, men kom tilbake når De har skrevet noe vi forstår», eller: «Ja frøken, da lover De meg at De aldri mer kommer til å skrive så meget som en eneste linje», eller, en virkelig perle: «Under den viktige innspurten som nå forstår, vil jeg anbefale at hun så ofte som mulig oppholder seg på kjøkkenet, der hun skal tilberede nærings- og vitaminrik kost for dikteren. Ellers må hun spille på harpe og danse når ditt sinn formørkes, og for øvrig ligge utstrakt på et tigerskinn ved siden av skrivebordet i påvente av vennlige øyekast mellom kapitlene». Disse har fått meg til å a) lure på hva forleggere egentlig skriver til sine forfattere for tiden og b) ønske meg en bok med samling av Groths refusjonsbrev. Men artikkelen gjorde det dessverre klart at av de siste er det nok ikke mange som er oppbevart.
Jon Winding-SørensenNRK-ledelsen har gjentatt at det er EBU som skal ta beslutningen om Israels deltakelse i European Song Contest (ESC) 2026, og at NRK fortsatt ikke har planer om å ta saken til et nasjonalt nivå. Den annonserte desember-avstemningen i EBU om Israels deltakelse i ESC 2026 er nå utsatt «etter konsultasjoner». Det norske standpunktet må være klart: Krev avstemning 5. desember. Stem nei til israelsk deltakelse. Om Israel får bli, må Norge trekke seg. I målingen gjort for NRK av Norstat (publisert i november), svarte 60 prosent at NRK burde stemme nei til israelsk deltakelse i Eurovision, i nett-avstemmingen i samme sak svarte 80 prosent nei til israelsk deltakelse (over 33.000 deltok). NRKs underholdningsredaktør Charlo Halvorsen har tidligere sagt at NRK ikke er for en kulturboikott av Israel og at NRK skal være upartisk og ‘nøytral’ i slike saker.
Mads Gilbert og Charlotte QvaleSom største parti i et rødgrønt flertall, sitter Arbeiderpartiet ved roret på ei skute som ikke har klart å navigere rundt stormen, men som nå befinner seg i den. Vi ser faresignaler på at 1,5-gradersmålet er i ferd med å glippe, og kaptein Støre og hans mannskap lover «trygg styring» – trygg, stabil, og forutsigbar styring mot to – om ikke tre – graders oppvarming. Det at vi allerede ser ut til å overskride en grense vi alle tilsynelatende var enige om at vi måtte holde oss unna, har tydeligvis ikke utløst brannalarmen hos Ap-toppene, som bastant trosser et flertall blant egne velgere ved å nekte å forhandle om en konkret utfasingsplan for olje- og gassindustrien. Vi befinner oss altså i en situasjon der huset brenner, og det forhandles om hvorvidt vi skal slutte å tømme bensin utover gulvet. Trygg styring der brennstoff flyter i tråd med årtiers tradisjon kan føles trygg her og nå, men i realiteten normaliseres stadig mer ekstrem risiko for både natur og samfunn. Når partiledelsen hevder at vi må fortsette olje- og gassproduksjonen for å ha råd til å investere i grønn omstilling, er det uttrykk for en overskridelsesideologi der profitt og vekst trumfer biosfærens tålegrenser, og der løsningen er å tilrettelegge for spekulasjon i magiske tekno-løsninger som skal bringe klimaet og alle verdens økosystemer tilbake til sine opprinnelige tilstander. Selv om vi for argumentets skyld setter poenget om at ødeleggelsene vil være irreversible til side, er det usikkert om de teknologiene det er snakk om noen gang vil eksistere. I praksis skyves kostnadene over på de unge, på folk i det globale sør, og på fremtidige generasjoner som må leve med de langsiktige konsekvensene. En kan undre seg over hvorfor Arbeiderpartiet fremdeles bærer sitt navn, når politikken i praksis skjermer eierne av fossilverdiene mens industriarbeidernes trygghet ofres på et oljefat som uansett må tømmes før eller siden.
Kim Kristiansen