Album

Go western!

Beyoncés «countryplate» forteller en rik historie om amerikansk musikk, dens fortid og nåtid.

HEY, BEY: Hvis noen ­lurer på hvordan jeans-moten vil se ut denne ­sommeren. Foto: Blair Caldwell/Parkwood EntertaintmentHEY, BEY: Hvis noen ­lurer på hvordan jeans-moten vil se ut denne ­sommeren. Foto: Blair Caldwell/Parkwood Entertaintment
Album

Beyoncé

Cowboy Carter

Parkwood/Columbia/Sony

Beyoncé trenger ikke å country; hun er country og har alltid vært country. Eller i de minste er hun western og en ekte texaner. Et poeng hun allerede har hamret inn med en hovslagers presisjon i oppkjøringen til nye «Cowboy Carter». Som ung i byen Houston og som medlem av R&B-gruppa Destiny’s Child på nittitallet, snakket Beyoncé Giselle Knowles med en bred texansk drawl. Det gjør hun sjelden lenger, med mindre hun glemmer seg. Og hun var dessuten fast publikummer på Houston Livestock Show and Rodeo, verdens største rodeo, der hun også opptrådte flere ganger både med gruppa si og som soloartist på nullnulltallet. Det tipper jeg dama kunne gjort igjen, hvis de vil ha henne. Og hvem vil vel ikke ha Beyoncé?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Album

Tune-Yards

Better Dreaming

Merrill Garbus og Nate Brenner i Tune-Yards (eller tUnE-YaRdS) har en helt egen måte både å mikse stemmer og rytmer på, der kaoset først lander når kaoset vil – eller når du har spilt platene deres nok ganger, og helst ikke i bakgrunnen. For det er en vanskelig tilgjengelig funk her, en leken og feirende funk som kommer til overflaten hvis vi lar den. Noe som er særlig hørbart i midtpartiet, fra «Limelight» til «How Big Is the Rainbow», der Garbus hyller livet og frykter for barnas framtid i samme åndedrag. Eller som hun synger i den ganske så nydelige indiesoul-perlen «Get Through»: We don’t know how we get through, but we do. Enn så lenge.

Yeule

Evangelic Girl is a Gun

Nok en zoomer basker seg i Y2K-lyd. Med stort hell.

Eir

Fryden­lundgata

To fra folkemusikktrioen Ævestaden gir ut hver sin sterke soloplate.