Album

Go western!

Beyoncés «countryplate» forteller en rik historie om amerikansk musikk, dens fortid og nåtid.

HEY, BEY: Hvis noen ­lurer på hvordan jeans-moten vil se ut denne ­sommeren. Foto: Blair Caldwell/Parkwood EntertaintmentHEY, BEY: Hvis noen ­lurer på hvordan jeans-moten vil se ut denne ­sommeren. Foto: Blair Caldwell/Parkwood Entertaintment

Beyoncé

Cowboy Carter

Parkwood/Columbia/Sony

Beyoncé trenger ikke å country; hun er country og har alltid vært country. Eller i de minste er hun western og en ekte texaner. Et poeng hun allerede har hamret inn med en hovslagers presisjon i oppkjøringen til nye «Cowboy Carter». Som ung i byen Houston og som medlem av R&B-gruppa Destiny’s Child på nittitallet, snakket Beyoncé Giselle Knowles med en bred texansk drawl. Det gjør hun sjelden lenger, med mindre hun glemmer seg. Og hun var dessuten fast publikummer på Houston Livestock Show and Rodeo, verdens største rodeo, der hun også opptrådte flere ganger både med gruppa si og som soloartist på nullnulltallet. Det tipper jeg dama kunne gjort igjen, hvis de vil ha henne. Og hvem vil vel ikke ha Beyoncé?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Album

Hen Ogledd

Discom­bo­bu­lated

Hvorfor Trumps nye, hemmelige våpen – The Discombobulator – heter omtrent det samme som dette albumet til britisk folkrocks fremste politiske avantgarde-raringer, er veldig forvirrende. Men så betyr vel discombobulated rett og slett «forvirra», perfekt for denne post-truth world som Hen Ogledd synger om. Dawn Bothwell, Rhodri Davies, Richard Dawson og Sally Pilkington høres ikke ut som noen andre. De lar låtene spenne fra ett minutt til tjue, romme finsk og walisisk, flerstemt sang og endimensjonal rapping. De er umulige å få grep om, noe som er litt av poenget. Samtidig er «Scales Will Fall» dritfin på ordentlig.

Raül Refree & Niño de Elche

Cru+es

Raül Refree har et makeløst godt grep om tradisjonsmusikk.

Megan Moroney

Cloud 9

Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.