Motorpsycho reiser til rundt 1970 med hell.
The Gaia II Space Corps
Det Nordenfjeldske Grammofonselskab
Er Motorpsycho anno 2026 en tidsmaskin? En slags retro-futuristisk romrakett fra et gjenopptrykket tegneseriehefte? Noen løsrevne og lett brente sider fra et musikkhistorisk oppslagsverk? Eller bare en seiglivet og innbitt duo som nekter å kaste inn håndkleet – og fremdeles har noe kreativt å melde?
Allerede abonnent? Logg inn
Open Mike Eagle og Kenny Segal viser tegn på finstemt symbiotisk musikalitet.
Rike barn leker best, eller i hvert fall mest. Men så er ikke hovedproblemet med USAs siste countrypopstjerneskudd at faren hennes er verdens 852. rikeste (ifølge Forbes). Ei heller at gjennombruddshiten til Lefty, «Boston», muligens minner om Noah Kahans «Stick Season». Problemet er hvor middelmådig og generelt dette høres ut, selv med svindyre hjelpere om bord. Eller kanskje nettopp derfor – her er noen på jakt etter hooks og en lyd som slekter på Nashville-versjonen av Taylor Swift, bare veldig mange år senere, i en tid der Swift-popen dukker opp over alt, litt mer vannet ut for hvert forsøk på å gjenskape noe som allerede er gjort.
Womack-familien kjenner soulhistorien som få andre.