Fra Emmeluth’s Amoeba med kjærlighet.
With Love
Moserobie
De som har hatt gleden av en konsertopplevelse med Signe Emmeluth, fjorårets Spellemann-vinner i jazz-klassen, kan ha fått med seg hvordan hennes sprudlende og oppfinnsomme spill forplanter seg til noe kroppslig: Små steg som kan minne om en form for dans, eller et tydelig smil om munnen bak altsaksofonens munnstykke.
Allerede abonnent? Logg inn
Open Mike Eagle og Kenny Segal viser tegn på finstemt symbiotisk musikalitet.
Rike barn leker best, eller i hvert fall mest. Men så er ikke hovedproblemet med USAs siste countrypopstjerneskudd at faren hennes er verdens 852. rikeste (ifølge Forbes). Ei heller at gjennombruddshiten til Lefty, «Boston», muligens minner om Noah Kahans «Stick Season». Problemet er hvor middelmådig og generelt dette høres ut, selv med svindyre hjelpere om bord. Eller kanskje nettopp derfor – her er noen på jakt etter hooks og en lyd som slekter på Nashville-versjonen av Taylor Swift, bare veldig mange år senere, i en tid der Swift-popen dukker opp over alt, litt mer vannet ut for hvert forsøk på å gjenskape noe som allerede er gjort.
Womack-familien kjenner soulhistorien som få andre.