Yard Act er blant Englands morsomste band. Men brå berømmelse, det er blodig alvor.
I dag slipper Yard Act andreplaten, «Where’s My Utopia?». Tittelen er ganske vittig og selvrettferdig – leker den med ideen om vår tids navlebeskuende individualisme?
Allerede abonnent? Logg inn
Den plagede kunstneren på det store lerretet.
«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.
Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.