En tanke. Det å virkelig kjenne seg rommet av en annen går bare om det er mulig å være stille sammen over tid. Man må kunne lytte til stillheten sammen. En egen varhet i kontakten kan oppstå. Stillheten kan også kjennes vanskelig eller truende. Ofte bryter vi stillheten for å unngå ubehag. Langvarig stillhet i et rom kan oppleves som ensomhet, som total avvisning.
Hva skjer i stillheten som oppstår i en samtale? Oppleves det som å sitte på en redningsflåte på det åpne havet og bli oversett og forlatt av det eneste synlige skipet, og at bare røyken fra skorsteinen etter hvert kan ses bak horisonten? Er det kjedsomheten som slår inn hos den andre? Det er en fæl tanke. Du interesserer deg ikke for meg. Du lengter et annet sted.
Det er drepende å tenke at andre kjeder seg i mitt selskap. Ofte bryter vi stillheten for å slippe den slags ubehagelige tanker eller for å unngå å si hva vi faktisk tenker på. Mange samtaler har karakter av å kverke pausene. Det kan bli et uuttalt samarbeid om å holde det hele ufarlig.
Faren min døde for ni år siden. Kort etter dødsfallet møtte jeg en mann som sikkert møtte min far ukentlig i flere tiår. Han bodde der faren min bodde. Jeg lengtet sterkt etter å høre noen ord om min far. Jeg vet ikke hvilke. Bare noen ord.
Men han ville ikke dvele ved dødsfallet eller min far. I am sorry, sa han. That’s life, sa han. Han smilte og slo ut med armene. Så vendte han seg bort, fullt opptatt av dagen i dag. Han klappet hendene sammen og tørket dem med et lite håndkle. Han ville videre.
Jeg har ikke tilgitt ham det. Han vet ingenting om mine følelser. Det blir bare utvekslet høflighetsfraser mellom oss hver gang jeg møter ham.
I den psykoanalytiske tradisjonen er det mye stillhet. Det handler om ønsket om å løfte samtalen bort fra den konvensjonelle og høflige konversasjonen og fremme den felles undersøkelsen av ubevisste impulser.
Jeg husker selv fra da jeg gikk i analyse, at det noen ganger kunne gå lang tid uten at noen sa noe. Jeg kunne ligge og hvile på benken, kjenne varmen i rommet, kjenne at det gjorde meg godt, ta inn at terapeuten min satt ganske tett ved siden av meg og hadde tid til å vente. Jeg kjente at jeg likte henne. Jeg kunne kjenne på en dyrebar trygghet for et øyeblikk og gi meg selv tid til å få tak i meg selv. Den stillheten gjorde meg godt. Jeg fikk rom til å kjenne etter. Både min egen kropp og mine frykter sto mer fram.
Jeg kunne også få fantasier om å ha blitt glemt, at terapeuten min ikke likte meg i det hele tatt, og ønsket seg et annet sted, til andre mennesker. Noen ganger ble jeg helt overbevist om at det var tilfelle. Da kunne jeg kjenne meg ubetydelig og liten, eller jeg kunne bli forbannet på terapeuten. Alt i stillhet.
«Det er drepende å tenke at andre kjeder seg i mitt selskap»
Hva innebærer det å romme andre? En pasient kommer til en time hos meg. Hun forsøker å gjespe; får det ikke til, men jeg gjesper som en refleks hver gang hun forsøker. Det skjer igjen og igjen. Kroppen min samhandler direkte med hennes. Speilnevronene hjelper til.
Vi undres om det at jeg gjesper når hun forsøker, kan virke tilbake på henne og få henne til å gjespe på ordentlig. Nå fikk jeg det til, sier hun og gjesper. Hun får litt tårer i øynene etter gjespen. Jeg er ikke trøtt, men gira, sier hun. Trenger oksygen til hjernen. Jeg gjesper igjen. Når kroppen min speiler hennes og jeg gjesper, er det en måte å romme henne på? Også tristhet hos pasienter kan jeg kjenne smitte over på meg, og gjøre meg trist.
Jeg tenker at det er viktig å oppdage når min aktive rolle som terapeut blir begrenset, når den endres til at jeg er stillferdig til stede som en forutsetning, at jeg ikke straks kaster tanker og ord tilbake. At min rolle blir å bevare øyeblikket som et kroppsminne, som ennå ikke har fått form. Som slag på en streng i pianoet, som ikke ennå har blitt til lyd.
Pausen i timen. Stillheten strekker seg ut. Hun ligger der. Hun sitter der, skotter opp i taket. Det henger i luften. Hva henger i luften?
Noen ganger oppdager jeg at selv pasienter som har gått i terapi over tid, ikke har fortalt meg om viktige sykdommer eller skader i sitt liv som de bekymrer seg over. Når det dukker opp, og jeg spør om hvorfor de ikke har sagt noe langt tidligere om dette, kan de si at de ikke tror at det er interessant for meg. Hva jeg interesserer meg for, virker som et smalt vindu. Som om jeg sitter med et skjema over hva som er interessant og blir utålmodig hver gang de beveger seg ut i kanten av skjemaet.
Saken er at de ofte selv opererer med et skjema over hva som er verdig å bruke tid på. Mye vesentlig kan være avskrevet som dumt og pinlig og smått. Som skammelig.
Som terapeut kjenner jeg meg ikke sikker på hva som ligger i stillheten i en time, selv om jeg tror jeg kan ane det. Noen ganger spør jeg etter en stund: Hvor gikk tankene nå, hva kjenner du nå? Det åpner ikke sjelden for at samtalen tar en ny retning. Vi gir oss tid til å oppdage noe av det som ligger gjemt i stillheten.
Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg har et inntrykk av at når jeg ikke er veldig verbalt aktiv i en time, så bringer pasientene oftere en drøm fra natten. Som om den først får plass i sinnet og kanskje først huskes når støyen i timen blir borte. Som om timen blir mer drømmeaktig i sin karakter, når den lange etterklangen etter ordene får plass. Det åpner ikke sjelden for uventede innsikter, da vi blir mindre forpliktet på å framstå fornuftige og sammenhengende i vår tenkning. Mer som skapende av noe nytt, der og da.
Nylig så jeg en dokumentar i programserien «Hovedscenen» på NRK om den greske komponisten Iannis Xenakis. Der snakket han om musikk som fysisk masse, og om musikkens arkitektur. Det var dette som opptok ham ved musikken, ikke melodiene. Det var fascinerende formulert. For meg var dette overraskende perspektiver på musikk. Det fikk meg til å fabulere på om det finnes en stillhetens arkitektur. Når vi sover, er det helt stille. Vi bygges i stillheten, vi restitueres i stillheten, vi vokser i stillheten, vi skaper i drømme.
Kanskje er det slik at stillheten mellom de viktige ordene og samtalene forsyner oss med tause groperioder, hvor gulv og vegger vokser fram i oss og planter liksom strekker seg og forsøker å finne feste og styrke, som i et drivhus.
