Leder

Dragen og bjørnen

Mari Skurdal

I utgivelsen «Fokus 2024» deler Etterretningstjenesten sine vurderinger av utfordringer for norsk sikkerhet med allmennheten. Det er en merkelig utgivelse, fylt av passive setninger og tilnærmede selvsagtheter: Det er lite av innholdet i den 70 siders lange rapporten enhver som iblant slår opp i en avis, ikke allerede er informert om. Forsideillustrasjonen levner ingen tvil om hvem som er Norges fiender. Opp av et opprørt, mørkt hav stiger en enslig fjelltopp dekket av snø. Over ruver to enorme skikkelser: En svart bjørn, nærmest på spranget, og en ilter drage med en buktende kropp som snor seg rundt hele rapporten. Den tida da det norske forsvaret snakket i omtrentlige ordelag om hvem som var landets potensielle angripere, er over, og med det også ideen om avspenning og samhandling som metode for å hindre konflikt. Fiendene nå er Kina og Russland, mens Nord-Korea og Iran lurer to skritt bak.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

Anna Krokene

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Mari Skurdal

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.

Mari Skurdal