EssayVed veis ende

Danse, ikke gråte

Steinar Ofsdal forteller om et musikalsk liv med sin nære venn: visekongen Lillebjørn Nilsen.

LANGT LANGT BORTE: Lillebjørn Nilsen og Steinar Ofsdal reiste hit og dit: Frankrike, Sveits, New York. Her er duoen i Sioux Falls, South Dakota, i 1979. Foto: PrivatLANGT LANGT BORTE: Lillebjørn Nilsen og Steinar Ofsdal reiste hit og dit: Frankrike, Sveits, New York. Her er duoen i Sioux Falls, South Dakota, i 1979. Foto: Privat

Så er min gamle venn og kollega Lillebjørn plutselig borte. Selv om han har vært syk en stund, føles det uvirkelig. Skulle ikke han leve evig? Slik musikken hans skal?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Bassmys­te­riet

I påsken var jeg på kinopremiere i London, og så årets mest sjarmerende og nerdete påskekrim. Hvor ingen blir drept eller skadet. Noen husker kanskje da den parkerte tilhengeren til musiker Sol Heilo ble stjålet i forfjor, med alle musikkinstrumentene hennes? Omtrent det samme skjedde med Paul McCartney i 1972, da noen brøt seg inn i en parkert varebil tilhørende roadien hans. Sol fikk heldigvis alt tilbake etter noen uker. Paul måtte vente i 51 år. Mens Sol ble frastjålet en hel instrumentsamling, mistet Paul bare en bass. Imidlertid var bassen et av de mest berømte og betydningsfulle musikkinstrumenter i det 20.

Konsert

Forandring fryder

For Big Thief er bevegelse motivasjon nok.

Konsert

For format

Daniel Lopatin inntok museet og museet inntok ham.