Steinar Ofsdal forteller om et musikalsk liv med sin nære venn: visekongen Lillebjørn Nilsen.
Så er min gamle venn og kollega Lillebjørn plutselig borte. Selv om han har vært syk en stund, føles det uvirkelig. Skulle ikke han leve evig? Slik musikken hans skal?
Allerede abonnent? Logg inn
Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjonalskatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.
Hjertesukk og hjerneråte: Musikkåret 2025 var på mange måter kontrastenes år.
I forrige ukes Klassekampen snakket Victor Malm fra svenske Expressen om at vi lever i en tid hvor kulturell kapital ikke er viktig. «Jeg tror det som har skjedd i løpet av 2000-tallet, er at folk ikke lenger bruker kultur for å signalisere status», sa Malm. Og nettopp derfor har kritikerne utspilt sin rolle, ifølge kulturredaktøren: «For hvis du like gjerne kan høre på Taylor Swift, trenger du ikke dem som kan mer enn deg, til å fortelle deg hva som er interessant». Malm har videre forslag til en løsning: «Hvis mediene vil forandre på det, må de gjenetablere kulturen som kul, så man får sosial kapital ved å ta del i det. De må insistere på at de som hører på Taylor Swift, er litt dumme i hodet.» Dette gjør man, ifølge Malm, ved å «løfte fram det smale og gjøre det igjen og igjen for å bygge troverdighet overfor leserne.» Akkurat som nettbaserte amerikanske musikkmagasiner som Pitchfork og Stereogum, med andre ord – som lever av å posisjonere seg fra undergrunnen og opp. Malm avviser at kritikken taper terreng i mediebildet på grunn av internettets klikkøkonomi. Samtidig har det skjedd noe med kunstig intelligens det siste året som kompliserer en allerede komplisert mediehverdag. Google har for eksempel innført Google AI i søket sitt, det vil si at de henter informasjon fra (ofte redaksjonelle) artikler og sammenfatter det for deg.