EssayVed veis ende

Danse, ikke gråte

Steinar Ofsdal forteller om et musikalsk liv med sin nære venn: visekongen Lillebjørn Nilsen.

Steinar Ofsdal (musiker og prof. emeritus)
LANGT LANGT BORTE: Lillebjørn Nilsen og Steinar Ofsdal reiste hit og dit: Frankrike, Sveits, New York. Her er duoen i Sioux Falls, South Dakota, i 1979. Foto: PrivatLANGT LANGT BORTE: Lillebjørn Nilsen og Steinar Ofsdal reiste hit og dit: Frankrike, Sveits, New York. Her er duoen i Sioux Falls, South Dakota, i 1979. Foto: Privat

Så er min gamle venn og kollega Lillebjørn plutselig borte. Selv om han har vært syk en stund, føles det uvirkelig. Skulle ikke han leve evig? Slik musikken hans skal?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Festival

Over vidda

Horntveth, Maurseth og Herskedal på Voss.

Kommentar

Stillhet som musikk

Jeg ser ut av vinduet ved skriveplassen min. Bleikgrønne jorder med en og annen snøklatt, grå greiner med puselabber. En bil passerer nå og da, grusen freser fredelig under hjula. Fuglekvitter. En hakkespett hakker, kanskje to. Disse lydene er så dyrebare at jeg har vansker med å skrive. Snart kommer motorsagene og ryddesagene, plenklipperne og traktorene inn i dette fredelige lydbildet, smusser det til med støy.

Intervju

I grenseland

Verden har forandret seg radikalt siden sist den russiske rap-stjerna Noize MC besøkte Kirkenes. Men musikken hans er fortsatt en friplass.