Så er min gamle venn og kollega Lillebjørn plutselig borte. Selv om han har vært syk en stund, føles det uvirkelig. Skulle ikke han leve evig? Slik musikken hans skal?

Jeg møtte Lillebjørn i 1967, på storbandøvelse på Nissen skole i Oslo. Jeg spilte kontrabass i storbandet vi hadde starta året før, og han kom som fersk gymnasiast og ville være med. Han slepte på en svær halvakustisk jazzgitar, og jeg hadde en grønn rørforsterker som han fikk låne. Men jeg visste hvem han var: Den tynne gutten i The Young Norwegians, han som spilte i sammen med Store-Bjørn (låtskriver og sanger Bjørn Morisse, red.anm.). Jeg hadde blitt fortalt at denne duoen var på utkikk etter en bassist. Jeg tror ikke på skjebnen, men det var noe skjebneaktig over det at min nye venn spurte om jeg ikke ville være med i The Young Norwegians.

Dermed var det bare å lære seg visesangbass. Ikke noe walking bass der, nei, som i jazzen. Så ble vi nærere, og han tok meg hjem til seg i den lille leiligheten i Uelands gate ved Alexander Kiellands plass. Der bodde to voksne, to barn, hund og kanarifugl på ett rom og kjøkken. Det var der ved spisebordet at jeg først opplevde Lillebjørns store iver etter å beskrive situasjoner gjennom sanger. Han kunne komme tilbake fra en tur til Gamlebyen i Fredrikstad – og så ble alle menneskene han hadde møtt der til en sang.

En ivrig stilutforsker

Et av Lillebjørns tidlige forbilder var visesanger Alf Cranner. Cranners ikoniske debutalbum fra 1964, «Fiine antiquiteter», hvor han sang norske folkeviser med eget gitarakkompagnement, fikk stor oppmerksomhet – også hos Lillebjørn. «Det står ein friar uti gar’e» kom fast på repertoaret.

Nærheten til folkevisene skulle bli viktig i hans egen diktning og melodiskaping. Folkevisas historiefortelling, dens struktur og oppbygging, ble et kjennetegn for mange av Lillebjørns sanger. Før siste vers, gjerne etter en liten fløytesolo, sa han ofte: «Og nå kommer moralen».

Lillebjørn hadde langbanjo, akkurat som Pete Seeger (amerikansk folkesanger og aktivist, red.anm.), et annet sentralt forbilde. Denne langhalsa banjoen – tre bånd lenger enn vanlig – ble et viktig instrument i tida med The Young Norwegians. Min gamle cello og mitt jomfrunalske blokkfløytespill kom også raskt inn, for Lillebjørn ivret etter å utforske mange musikalske stiler. Dermed fikk vi mye nytt inn i repertoarbunken – samtidsmusikk, vals på hardingfele, slåttestev akkompagnert av banjo som hermer langeleik, seljefløyte, munnharpe, en fløytelåt fra middelalderen og Lillebjørns egen instrumental i barokkstil. (Dette er å finne på albumet «Music» fra 1968, og i NRK-programmet «Torsdagstoner – The Young Norwegians»).

Vi vanket jevnlig i vårt hjemmemiljø på Dolphins viseklubb, som holdt til på frisksportrestauranten i Grensen. Der var det stearinlys og gulrotsaft, og fullstendig tyst når noen sang og spilte. The Young Norwegians hadde masse spillejobber, på viseklubber og skoler, og vi var midtsidegutter i Det Nye, med like skjorter, slik et band skulle ha.

Tøys, tull og racersykkel

Det var en utrolig kreativ unggutt jeg hadde blitt kjent med, som det spruta ideer ut av – av alle slag. Lillebjørn hadde en humor som smitta over på meg: tøysing med språk, men også musikalsk humor. Jeg hadde flerspors båndopptaker, og en gang skrev vi ned «Ja, vi elsker» baklengs, både melodi og tekst, og sang det inn på teip. Så snudde vi båndet og spilte det av baklengs, så det på en måte kom på retta. Dette lo vi lenge av.

Og Lillebjørn var sprek! Han hadde racersykkel. Jeg hadde bare en gammal skræbb. Vi sykla fra Uelands gate til Katten for å bade. Han var glad i Katten – badestranda på Ljan finnes for eksempel i «Bysommer» fra 1979: Det er sommer, det er varmt om natten / Liv har tatt på seg den hvite hatten / Det er 20 graders vann på Katten / I hvert fall er det sikkert mer enn 18.

Det kom raskt fram en annen side hos unge Bjørn: interessen for felespel. Han var barn av to kunstnere, og jeg husker han fortalte at han engang hadde besøkt faren sin på jobben. Faren var silketrykker, og hadde verksted oppe i tårnet på Jernbanetorget, bak DFDS-reklamen. Bjørn kom uanmeldt, og på vei inn til verkstedet hørte han fiolinspill. Han gikk inn, og overrasket så han at det var faren som spilte. Han visste ikke at faren kunne spille fiolin. Samtidig var det en annen viktig faktor som vekket feleinteressen: I bygården Lillebjørn vokste opp i, het vaktmesteren Kjetil Løndal. Han var datidas fremste hardingfelespiller og folkedanser. Midt i byen hadde Lillebjørn folkemusikken nær seg.

Da han i 1981 var programleder for tv-programmet «Elvelangs i Sommer-Oslo», hadde han et fint og nært intervju med Løndal nede ved fossen i Akerselva. Det var rett ved den hvite brua – som Lillebjørn også synger om i «Far har fortalt» fra 1971: Hundre mann kan jeg bære, men svikter under taktfast marsj.

Folkemusikkens tiltrekningskraft

I 1968 skulle Lillebjørn ha norskeksamen på Nissen. Oppgaven var å tolke ei folkevise. Da tok han fram ei vise han hadde laga sjøl noe tidligere, og tolket den. Rett etter eksamen møttes vi på utekafé over en øl, og der sang han eksamensvisa si for meg: Sakte dansen trå – danse, ikke gråte nå. Nå er visa skolepensum.

Folkemusikken hadde en sterk tiltrekningskraft på Lillebjørn, og han tok initiativ til at vi skulle dra på Landskappleik på Lillehammer i 1968. Vi var en svær gjeng fra Dolphins viseklubb. Og vi fikk bakoversveis og stjerner i øya – av mennesker vi møtte, av musikken vi hørte, og av dansen vi så. Lillebjørn hadde med sin slepbare Tandberg båndopptaker med små spoler – veldig moderne – og han satt på første benk og tok opp hele kappleiken. Odd Bakkerud vant hardingfeleklassa med blant annet «Fanitullen», og straks tok Øystein Sunde slåtten til seg og spilte den inn. Det var en opplevelse og inspirasjon for oss alle.

Etter landskappleik på Geilo året etter, bar det rett til hytta til Birgitte Grimstad på Torpo for å forberede hennes nye plate med barnesanger, og deretter dro vi på hardingfelekurs i Elverum. Vi var nemlig i gang med felespel! Ikke vet jeg om det var Birgittes barneplate som var en trigger, men Lillebjørn fikk en idé om å lage en plate med sanger som unger brukte i gata, i tillegg til å skrive nye sanger for barn.

Dette var Bjørn Falk Nilsen på sitt mest kreative og ivrige, lenge før han skrev alle de kjente sangene sine. Pete Seeger var stadig den store inspirasjonen: Hans sang «My Rainbow Race» ble til «Barn av regnbuen». Og så kom de andre trillende ut – «Reven på hønsejakt», «Haba haba», «Skomakeren», «Er de’kke rart», «Hermegåsa» – sangene som fremdeles unge foreldre og barna deres elsker og synger.

Skyteskår og krutt

Jeg bruker konsekvent ordet «sang» her – ikke «låt». Slikt var Nilsen nøye på. Han skrev sangene sine på et pent og litt konservativt språk, nesten som Rudolf Nilsen, arbeiderdikteren som levde i Kristiania fra 1901 til 1929. Rudolf Nilsen ble viktig for Lillebjørn på tidlig 70-tall, og han satte melodi til flere av diktene. Slik ble Lillebjørn helt sentral i innspillingen av «På stengrunn» fra 1973 – en plate der vi, en gruppe visesangere og musikere, tonesatte flere av Rudolf Nilsens dikt. Og kanskje så Lillebjørn seg selv i diktet «Gategutt»: Jeg kom til verden i en murstensgård, og ble en gategutt / Og ingen gategutt er født i går / Han finner tidlig både skyteskår og krutt.

Lillebjørns sanger med tekst av Rudolf Nilsen er stadig svært sentrale på våre konserter med «På stengrunn». Da vi sist høst gav ut en bok med 50 sanger til Rudolf Nilsens tekster, sa Lillebjørn ja til å illustrere, til vår store glede. Slik kunne hans side som billedkunstner komme til uttrykk, og boka ble svært beriket.

«Jeg synes jeg hører ham si: Alt hva vi har opplevd!»

Lillebjørn var en instrumentalist av høy klasse. Jeg nevnte innledningsvis banjoen, og gitarspillet hans var formidabelt og støtt som fjell. Men han trakterte også ukulele, munnharpe og seljefløyte, og kunne spille seg opp på hardingfele så det skikkelig smalt til. På togtur i Sveits lærte han meg grepa på blikkfløyte. Men i særstilling står Lillebjørns traktering av hardingfeleslåtter på gitar. Her var han først ute. Hør bare «Valle auto og bensin», hvor han spiller slåtten «Sordølen».

Høysesong og USA-tur

Midt på 70-tallet hadde Lillebjørn og jeg høysesong. Under hans ledelse dro vi på store folkemusikkfestivaler i Europa, etter hvert også i USA. Vi var på det norskeste og hadde lusekofte og hardingfele.

I Tyskland, Frankrike, Belgia og Sveits ble vi kjent med kolleger fra hele verden som kom med sin hjemlige tradisjonsmusikk, ofte litt dristigere arrangert enn vi var vant til hjemme. Disse møtene betydde svært mye for oss begge. Et eksempel er vennskapet med Andy Irvine fra den irske folkemusikkgruppa Planxty, som Lillebjørn også samarbeidet med.

Lillebjørn hadde sett på kartet, og funnet stedet Sioux Falls i South Dakota: «Dæven, der må vi spille!» Og fordi det er mange med norske aner i området, fikk vi kontakt med folk der – sikkert gjennom vårt amerikanske plateselskap, Skandisk i Minneapolis. Vi kjørte to konserter, og publikum var elektrisk. De ønsket så sterkt å forstå alt som ble sagt på norsk, og reaksjonen på hver lille ting vi gjorde var enorm. Konsertene ble tatt opp og utgitt som plata «Lillebjorn & Steinar» i USA, og seinere i Norge under tittelen «Live at Sioux Falls».

I Minneapolis i 1979 spilte vi for 60.000 mennesker, med direktesending på amerikansk tv. I New York spilte vi fele på rød løper nedover 5th Avenue, foran det norske kronprinsparet og nordiske statsoverhoder, og førte dem ned til en utstillingsåpning på Guggenheim-museet. Lillebjørn var bra på å mimre – jeg synes jeg hører ham si: «Alt hva vi har opplevd!»

Lillebjørn Nilsen vil bli husket og savnet, men vi har historiene – og sangene.