På Lorry’s i Oslo en fredag formiddag er stemningen alt annet enn rølpete. Januarlyset skinner inn gjennom vinduet, og ved bordene sitter hvitsnippede mennesker med brilleinnfatninger som ser veldig dyre ut. Journalisten og fotografen, som kommer pesende inn med bustehår og skibukse, får et par misbilligende blikk. Men forbi baren, i hjørnet ved trappen opp til andre etasje, sitter en vi skal møte: Sivert Høyem. Til høyre for ham henger en liten plakett der det står «Sivert Høyem». Til venstre er en innrammet tegning av et fjes som ligner mistenkelig mye på Sivert Høyem. Det er ingen tvil: Han har sitt eget hedersbord på Lorry’s.
Det melankolske – og det nordnorske – står sentralt på Sivert Høyems ferske album. Men noen pessimist vil han ikke kalle seg.
Tristesser
