Intervju

Tristesser

Det melankolske – og det nordnorske – står sentralt på Sivert Høyems ferske album. Men noen pessimist vil han ikke kalle seg.

Frida Fliflet (tekst) og Siv Johanne Seglem (foto)
STAMSTEDET: Sivert Høyem og en staselig sjiraff (se paljettsjøyfen) på Lorry’s, der Høyem har eget hedersbord. Her hang han mye før. Ikke så mye nå lenger. Småbarnsliv, vettu. STAMSTEDET: Sivert Høyem og en staselig sjiraff (se paljettsjøyfen) på Lorry’s, der Høyem har eget hedersbord. Her hang han mye før. Ikke så mye nå lenger. Småbarnsliv, vettu.

På Lorry’s i Oslo en fredag formiddag er stemningen alt annet enn rølpete. Januarlyset skinner inn gjennom vinduet, og ved bordene sitter hvitsnippede mennesker med brilleinnfatninger som ser veldig dyre ut. Journalisten og fotografen, som kommer pesende inn med bustehår og skibukse, får et par misbilligende blikk. Men forbi baren, i hjørnet ved trappen opp til andre etasje, sitter en vi skal møte: Sivert Høyem. Til høyre for ham henger en liten plakett der det står «Sivert Høyem». Til venstre er en innrammet tegning av et fjes som ligner mistenkelig mye på Sivert Høyem. Det er ingen tvil: Han har sitt eget hedersbord på Lorry’s.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

En genuin en

Da Rune Walle fikk Norsk Americana Forum (sic) sin «Fjordingprisens ærespris» i fjor, dukket foranledningen til hans tid i USA opp igjen for meg. Rune (74) har nemlig hatt en musikalsk karriere som er uvanlig og helt logisk på samme tid. Den starter i psykedelisk folk med sitar i Bergen på slutten av 1960-tallet, og lander noen år senere midt i countryrocken med amerikanske Ozark Mountain Daredevils. I duoen Oriental Sunshine var Rune tidlig ute med å blande indisk raga inn i vestlig folkrock. Det var ikke sitar som staffasje, men et seriøst forsøk på å integrere en «østlig» klangverden. Overgangen til hans neste band – Hole in the Wall, Saft og senere Flying Norwegians – var ikke et brudd, men en naturlig fortsettelse. Flying Norwegians på sin side var amerikanskinspirert, men europeisk i uttrykket.

Album

Brobygger

Henrik Ødegaard bygger bro fra middelalderen til samtida.

Ved veis ende

Sly Dunbar (1952–2026)

Sist jeg så rytmeduoen Sly & Robbie live, var med Nils Petter Molvær på Nasjonal Jazzscene i Oslo for snart ti år siden. Da var de to på hugget – den varme jamaikanske bunnen under Molværs kjølig svevende trompet. Det var makeløst fett. Såpass bra at deres solide 2018-album «Nordub» bare får fram en brøkdel av briljansen – og det er tross alt en plate jeg kan spille når som helst. Faktisk var Molvær-konserten til trommis Sly Dunbar og bassist Robbie Shakespeare (som gikk bort i 2021) det første jeg tenkte på da jeg hørte om Dunbars dødsfall tidligere denne uka. Og det sier sitt, for karrieren hans er mildt sagt omfangsrik. Sly Dunbar, født i Kingston på Jamaica, debuterte på plate ved å gi en deilig bakgrunnsvisp til Dave and Ansel Collins’ 1970-hit «Double Barrel». Da var han 18, og det var enda to år til han skulle møte sin høyre hånd Robbie.