Intervju

Tristesser

Det melankolske – og det nordnorske – står sentralt på Sivert Høyems ferske album. Men noen pessimist vil han ikke kalle seg.

STAMSTEDET: Sivert Høyem og en staselig sjiraff (se paljettsjøyfen) på Lorry’s, der Høyem har eget hedersbord. Her hang han mye før. Ikke så mye nå lenger. Småbarnsliv, vettu. STAMSTEDET: Sivert Høyem og en staselig sjiraff (se paljettsjøyfen) på Lorry’s, der Høyem har eget hedersbord. Her hang han mye før. Ikke så mye nå lenger. Småbarnsliv, vettu.

På Lorry’s i Oslo en fredag formiddag er stemningen alt annet enn rølpete. Januarlyset skinner inn gjennom vinduet, og ved bordene sitter hvitsnippede mennesker med brilleinnfatninger som ser veldig dyre ut. Journalisten og fotografen, som kommer pesende inn med bustehår og skibukse, får et par misbilligende blikk. Men forbi baren, i hjørnet ved trappen opp til andre etasje, sitter en vi skal møte: Sivert Høyem. Til høyre for ham henger en liten plakett der det står «Sivert Høyem». Til venstre er en innrammet tegning av et fjes som ligner mistenkelig mye på Sivert Høyem. Det er ingen tvil: Han har sitt eget hedersbord på Lorry’s.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.