Essay

Musikk på død og liv

Peso Pluma og meksikanske ‘corridos tumbados’ står midt i et internasjonalt popgjennombrudd. Men i hjemlandet skaper de kontrovers.

Frida Fliflet
DØDEN: Narkotrafikken er Mexicos største hodepine, og speiles også i musikken som gis ut. Her står to politimenn bak en nyoppdaget massegrav av narkovoldsofre utenfor grensebyen Juárez i Chihuahua. Foto: Spencer Platt/Getty ImagesDØDEN: Narkotrafikken er Mexicos største hodepine, og speiles også i musikken som gis ut. Her står to politimenn bak en nyoppdaget massegrav av narkovoldsofre utenfor grensebyen Juárez i Chihuahua. Foto: Spencer Platt/Getty Images

På morgenen den 12. september i fjor kunne innbyggere i grensebyen Tijuana, nord i Mexico, få øye på tre store banner som hang rundtom i byen. I røde, håndskrevne bokstaver sto det: «Denne er til deg, Peso Pluma. Ikke møt opp [her] 14. oktober. Fordi det vil bli ditt siste oppmøte.» Bannerne – kalt narcomantas – var signerte «CJNG», initialene til et av landets mektigste narkokartell: Cartel Jalisco Nueva Generación. Dét er en gjeng som mener alvor. Også når det kommer til Mexicos største popstjerne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

Mu­sikk­vekst?

I Dagens Næringsliv forrige helg spådde eksperter, inkludert den anonymiserte «Mr. Music», at det globale musikkmarkedet vil doble seg de neste ti årene. «Det har aldri vært mer penger på vei inn», sto det – fordi styrtrike private equity-fond tiltrekkes av musikkindustrien. I artikkelen, skrevet av Lars Backe Madsen og Øyvind Holen, hentet de fram tall fra en Goldman Sachs-rapport fra august i år. I rapporten heter det at livemarkedet vil ha jevn vekst mens strømming går en lys tid i møte, fordi det er mer å hente på abonnementspriser og det forventes framgang i «umodne markeder» (Afrika, Sør-Amerika, Midtøsten), pluss økt inntjening fra såkalte «superfans» (hei, swifties). Artikkelen i DN og rapporten til Goldman Sachs sier ingenting om hvem som vil tjene på musikkbransjens forventede vekst. Men hvis det er noe jeg har merket meg denne høsten, så er det at de mindre artistene har det trangt økonomisk (bare gå på en konsert, for eksempel, og hør dem prate) og at de største plateselskapene sier opp ansatte. Hos Universal, Sony og Warner – de tre store – foregår det en aggressiv effektivisering- og sentraliseringsprosess.

Jubileum

Revo­lu­sjonær provokatør

Hundreårsjubilanten Pierre Boulez har preget samtidsmusikken som få andre.

Kommentar

Stå i det

Forrige uke fikk jeg lov å lede en samtale på Vill Vill Vest i Bergen sammen med Tonje Kaada, tidligere daglig leder i Øyafestivalen, under tittelen «Når idealer møter realiteter». Samtalens mål var å belyse hvilke konflikter som kan oppstå når idealer og verdier møter økonomiske realiteter, og hvordan musikknæringen kan bidra til å ta vare på våre verdier og kunstnerisk integritet. Kan man likevel være konkurransedyktige i et globalt marked? For vi snakker mye om verdier i kulturfeltet. Om fellesskap, bærekraft, inkludering – og om at vi ønsker å stå for noe. Det er vel kjernen i alt vi holder på med, eller? Musikkbransjen er også en økonomi. Etter hvert har det blitt en stor økonomi, som dypest sett opererer i samme landskap som oljefondet.