Essay

Musikk på død og liv

Peso Pluma og meksikanske ‘corridos tumbados’ står midt i et internasjonalt popgjennombrudd. Men i hjemlandet skaper de kontrovers.

Frida Fliflet
DØDEN: Narkotrafikken er Mexicos største hodepine, og speiles også i musikken som gis ut. Her står to politimenn bak en nyoppdaget massegrav av narkovoldsofre utenfor grensebyen Juárez i Chihuahua. Foto: Spencer Platt/Getty ImagesDØDEN: Narkotrafikken er Mexicos største hodepine, og speiles også i musikken som gis ut. Her står to politimenn bak en nyoppdaget massegrav av narkovoldsofre utenfor grensebyen Juárez i Chihuahua. Foto: Spencer Platt/Getty Images

På morgenen den 12. september i fjor kunne innbyggere i grensebyen Tijuana, nord i Mexico, få øye på tre store banner som hang rundtom i byen. I røde, håndskrevne bokstaver sto det: «Denne er til deg, Peso Pluma. Ikke møt opp [her] 14. oktober. Fordi det vil bli ditt siste oppmøte.» Bannerne – kalt narcomantas – var signerte «CJNG», initialene til et av landets mektigste narkokartell: Cartel Jalisco Nueva Generación. Dét er en gjeng som mener alvor. Også når det kommer til Mexicos største popstjerne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

En genuin en

Da Rune Walle fikk Norsk Americana Forum (sic) sin «Fjordingprisens ærespris» i fjor, dukket foranledningen til hans tid i USA opp igjen for meg. Rune (74) har nemlig hatt en musikalsk karriere som er uvanlig og helt logisk på samme tid. Den starter i psykedelisk folk med sitar i Bergen på slutten av 1960-tallet, og lander noen år senere midt i countryrocken med amerikanske Ozark Mountain Daredevils. I duoen Oriental Sunshine var Rune tidlig ute med å blande indisk raga inn i vestlig folkrock. Det var ikke sitar som staffasje, men et seriøst forsøk på å integrere en «østlig» klangverden. Overgangen til hans neste band – Hole in the Wall, Saft og senere Flying Norwegians – var ikke et brudd, men en naturlig fortsettelse. Flying Norwegians på sin side var amerikanskinspirert, men europeisk i uttrykket.

Album

Brobygger

Henrik Ødegaard bygger bro fra middelalderen til samtida.

Ved veis ende

Sly Dunbar (1952–2026)

Sist jeg så rytmeduoen Sly & Robbie live, var med Nils Petter Molvær på Nasjonal Jazzscene i Oslo for snart ti år siden. Da var de to på hugget – den varme jamaikanske bunnen under Molværs kjølig svevende trompet. Det var makeløst fett. Såpass bra at deres solide 2018-album «Nordub» bare får fram en brøkdel av briljansen – og det er tross alt en plate jeg kan spille når som helst. Faktisk var Molvær-konserten til trommis Sly Dunbar og bassist Robbie Shakespeare (som gikk bort i 2021) det første jeg tenkte på da jeg hørte om Dunbars dødsfall tidligere denne uka. Og det sier sitt, for karrieren hans er mildt sagt omfangsrik. Sly Dunbar, født i Kingston på Jamaica, debuterte på plate ved å gi en deilig bakgrunnsvisp til Dave and Ansel Collins’ 1970-hit «Double Barrel». Da var han 18, og det var enda to år til han skulle møte sin høyre hånd Robbie.