Essay

Musikk på død og liv

Peso Pluma og meksikanske ‘corridos tumbados’ står midt i et internasjonalt popgjennombrudd. Men i hjemlandet skaper de kontrovers.

Frida Fliflet
DØDEN: Narkotrafikken er Mexicos største hodepine, og speiles også i musikken som gis ut. Her står to politimenn bak en nyoppdaget massegrav av narkovoldsofre utenfor grensebyen Juárez i Chihuahua. Foto: Spencer Platt/Getty ImagesDØDEN: Narkotrafikken er Mexicos største hodepine, og speiles også i musikken som gis ut. Her står to politimenn bak en nyoppdaget massegrav av narkovoldsofre utenfor grensebyen Juárez i Chihuahua. Foto: Spencer Platt/Getty Images

På morgenen den 12. september i fjor kunne innbyggere i grensebyen Tijuana, nord i Mexico, få øye på tre store banner som hang rundtom i byen. I røde, håndskrevne bokstaver sto det: «Denne er til deg, Peso Pluma. Ikke møt opp [her] 14. oktober. Fordi det vil bli ditt siste oppmøte.» Bannerne – kalt narcomantas – var signerte «CJNG», initialene til et av landets mektigste narkokartell: Cartel Jalisco Nueva Generación. Dét er en gjeng som mener alvor. Også når det kommer til Mexicos største popstjerne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

Musikkens stille rom

Det er lett å tro at musikken først og fremst lever i de store rommene, som på en festivalscenene eller en stadionkonsert, i de øyeblikkene hvor tusenvis synger i kor og kroppen nesten løftes av fellesskapet. Disse øyeblikkene er viktige, men ofte tenker jeg at musikkens egentlige kraft ligger et helt annet sted: i hverdagen, i de små, nesten usynlige øyeblikkene som aldri havner på plakaten. Det er barnet som nynner for seg selv i baksetet. Jenta jeg møter i matbutikken som synger lavt for å holde den indre uroen unna. Studenten som tar fram gitaren på hybelen for å få et avbrekk midt i eksamenskaoset. Det er sangen i dusjen, eller trommingen med pennen på skrivebordet. Musikk er så til stede overalt at vi ofte glemmer at den er der, men uten ville stillheten vært overdøvende. I en tid der musikkens verdi ofte måles i hvor mye penger den omsetter for, kan det være lett å overse disse små rommene.

Intervju

Dansing som motstand

Hiba Salameh tar sin palestinske arv med til klubben.

Kommentar

Drukner i et hav av KI-skvip

I utgangspunktet innbefatter ikke begrepet AI slop, eller KI-skvip, musikk. Det handler snarere om tekst, videoer og bilder av lav kvalitet som er generert av kunstig intelligens. Den siste uka har jeg selv blitt utsatt for ymse skvip, blant annet såkalte low stakes fake news i form av Bruce Springsteen som sørger over Charlie Kirk (det skjedde ikke), pluss det mer uskyldige Italian brainrot, som noen under 15 garantert kan fortelle deg mer om, så også du kan skille Tung Tung Tung Sahur fra Tralalero Tralala. Men tilbake til musikken. For det er ikke bare internett som sådan som forsøples i stor skala og sakte, men sikkert gjøres irrelevant. Det samme skjer inne i strømmetjenestene. I forrige uke nådde KI-skvip for en stakket stund både den norske og svenske topp 50-lista på Spotify, via sangen «Predador de Perereca» – som er noe så besynderlig som en KI-generert bearbeiding av en ti år gammel baile funk-låt. Den nye versjonen høres ut som den er fra åttitallet.