I midten av juni kunne man tydelig avlese sommervarmens inntog på gradestokken. Det viste seg også at heten nådde opp til samfunnets høyere luftlag.

For da regjeringen – med de vordende eksstatsrådene Ola Borten Moe (Sp) og Anette Trettebergstuen (Ap) i spissen – la fram sin handlingsplan for norsk språk i akademia, gikk det ei kule varmt.

Redningsaksjonen ble først varslet da regjeringen la fram Hurdalsplattformen høsten 2021. Her het det at regjeringen ville «sørge for at norsk språk blir løftet fram i høyere utdanning og forskning».

Handlingsplanen som ble presentert onsdag 14. juni i år, var et konkret forsøk på å følge opp vyene i regjeringsplattformen. Eller som enkelte ville sagt – et forsøk fra regjeringen to put its money where its mouth is.

Det har lenge vært snakket om hvordan det norske språket er i ferd med å forvitre som fagspråk på universiteter og høyskoler. Flertallet av vitenskapelige artikler blir skrevet på engelsk, og norsk er på vikende front i undervisningen.

I et intervju med Klassekampen høsten 2021 uttrykte daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) uro for denne negative tendensen.

«Jeg er i hvert fall bekymret for at vi ikke bruker norsk i tilstrekkelig grad, og at det kan gå utover sektorens evne til å oppfylle sine forpliktelser overfor det norske samfunnet», sa Moe den gang.

I sommer hadde altså regjeringen utferdiget sin kravspesifikasjon til universitets- og høyskolesektoren. Her foreslo de blant annet at faste ansatte med undervisningsoppgaver – innen tre år – må oppnå norskkompetanse på det som kalles B2-nivå, som innebærer at man må kunne uttrykke seg saklig og nyansert på norsk.

Dessuten ville de ha på plass et krav om at studenter skal kunne skrive sine bachelor- og masteroppgaver på norsk.

Det å stille krav til noen, er sjelden populært. Landets universiteter og høyskoler tilhører en sektor som er utstyrt med en god dose selvbevissthet, og hvor forventningene om å kunne drive utstrakt selvstyre ikke er spesielt lave.

Derfor tok det ikke lang tid før det kom reaksjoner på regjeringens handlingsplan.

Mange av dem som har sitt daglige virke i akademia, er globalister av gemytt.

Kanskje ikke så rart, siden forskningen er utpreget internasjonal i sin karakter. Skal man forske på høyt nivå, må man pleie kontakt med fagfeller i andre land – og da er naturligvis engelsk det foretrukne arbeidsspråket.

«Bønder har intet å bestille i elfenbeinstårnet»

Tore Wig, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, synes det verken er spesielt oppsiktsvekkende eller negativt at norsk som fagspråk er på vikende front i akademia.

«Engelsk er forskningens språk. Hvis man vil opprettholde god forskning ved norske institusjoner, må det skje på engelsk», sa han til Klassekampen etter at handlingsplanen var lagt fram.

Wig mente også at tiltakene ville kunne føre til at det blir vanskeligere å rekruttere gode utenlandske forskere til å arbeide i Norge.

Nå blir vi mer innoverskuende og mer opptatt av det norske, mente Wig.

«På sikt vil dette svekke forskningskvaliteten i Norge, som i tur vil være et tap for norske velgere», uttalte han.

Så lot professoren sine polemiske kjepphester få fritt leide:

«Det er kanskje ikke så overraskende når det er Senterpartiet som styrer denne delen av Kunnskapsdepartementet.»

Med andre ord: Bønder har intet å bestille i elfenbeinstårnet.

Statsråd Ola Borten Moe (Sp) understreket at internasjonaliseringen skulle fortsette, men påpekte også at den måtte være i tråd med norske interesser.

«Det er ikke noe motsetningsforhold mellom å delta i det internasjonale kunnskapssamfunnet og samtidig opprettholde et fullverdig norsk språk», sa Moe.

Gjennom sin periode som statsråd var ikke Moe redd for å stille krav til den akademiske sektoren.

Enkelte av statsrådens kritikere har nok sett på dette som hovmod fra Moes side – og hovmod fører som kjent til fall.

Omtrent én måned etter at handlingsplanen for norsk språk i akademia ble lagt fram, søkte Moe avskjed fra sin post etter å ha brutt regjeringens habilitetsregler.