Det kunne blitt litt av et skue, hadde Bjarne Melgaards manager fått realisert sin drøm om å la kunstneren brenne verk for 100 millioner kroner. Verkene skulle gå opp i røyk som ledd i en tenkt kunstinstallasjon, men det reelle motivet til Erling Løken Andersen var å få orden på det skakkjørte markedet for sin klients kunst.

For som VG omtalte i en omfattende reportasje i november, er balansen mellom tilbud og etterspørsel for lengst tippet i kjøpernes favør. Vel å merke kjøpere som ikke har ambisjon om å tjene penger, men som ganske enkelt vil ha noe spenstig å henge på veggen for rundt ti tusenlapper.

Det var vanskelig å se for seg rundt 2010, da Melgaard ble sammenliknet med Edvard Munch, ble kjøpt inn til prestisjetunge museumssamlinger, solgte skulpturer for fem millioner kroner og malerier for halvannen million.

I dag er markedet oversvømt, og små gallerier, rammeverksteder og interiørbutikker over hele landet pumper ut Melgaard-verk. Skylda legger Melgaard på sine to tidligere forretningspartnere.

Stridens kjerne er en avtale som ble underskrevet på Britannia hotell i Trondheim en novemberdag for tre år siden. Der ga kunstneren Svein Roar Grande og Stein Lie rett til å produsere hundrevis av nye skulpturer og trykk. Det ble også gitt fullmakt til at en annen person kan signere verker i hans navn. Om Melgaard snakker ned noen av verkene, eller motarbeider Grande og Lies forsøk på å selge dem, skal han ifølge avtalen betale forretningsmennene cirka fem millioner kroner.

I retur skulle de to stryke sitt gjeldskrav mot Melgaard og gjøre opp hans gjeld til andre kreditorer på cirka fem millioner kroner.

I VG hevdet kunstneren at han signerte avtalen fordi han var ruspåvirket og nedkjørt og følte seg presset opp i et hjørne. Grande og Lie påstår på sin side at de har investert 100 millioner kroner i Melgaards kunstnerskap, at kunstneren skylder dem penger, og at avtalen ble inngått på kunstnerens initiativ. Det bestrider Melgaard, som har saksøkt dem begge.

Ifølge eksperter VG snakket med, har verkene som forretningsmennene har fått kontroll over, en samlet utsalgspris på 200 til 300 millioner kroner.

«Rammeverksteder og interiørbutikker pumper ut Melgaard-verk»

Knut Forsberg ved auksjonshuset Blomqvist la ingenting mellom:

«Markedet for Melgaard-kunst kan komme til å kollapse.»

Derfor hjalp det neppe på Melgaards dårlige humør at noe av det første Tone Hansen gjorde da hun tiltrådte som direktør ved Munchmuseet i fjor høst, var å utsette en planlagt Melgaard-utstilling.

I en e-post begrunnet hun det med at museet i 2015 viste en «særdeles vellykket» presentasjon av forbindelsene mellom Melgaard og Munch, og at det derfor ville være best både for dem begge «at det var en litt større avstand mellom utstillingene».

Men som Morgenbladet skrev i oktober i år, ble utsettelsen snart til en avlysning, uten at Melgaard opplevde å få en skikkelig begrunnelse.

Direktøren ville ikke stille til intervju med avisa, men skrev i en vagt formulert e-post at museet vektla utstillinger som kunne bringe nye perspektiver på Munchs kunstnerskap når de planla sitt program: «Et videre samarbeid med Melgaard lot seg ikke gjennomføre».

Avlysningen var dårlig nytt for kunstneren. For skal han hindre markedskollaps, må han ikke bare ut av landets rammebutikker, men inn igjen i den institusjonelle varmen.

En test på hvordan det står til med Melgaard-markedet kommer 21. november, skrev VG i starten av forrige måned. Tre uker seinere skulle Blomqvist selge en av hans «Lightbulb Man»-skulpturer. Prisantydningen lå på mellom 2,5 og 3 millioner kroner.

Da Klassekampen sjekket auksjonshusets nettside rett før jul, lyste testresultatet mot oss: Usolgt.