Noname var et friskt pust i en stadig mer monoton hiphop-verden da hun slo gjennom med EP-en «Telefone» i 2016. Det var vanskelig å mislike den smarte og inderlige oppvekstskildringen der hun i én og samme setning kunne hoppe sømløst fra det aller mørkeste til det pinlige og morsomme.
Chicago-rapperen begynte som poet og fant veien til musikk gjennom vennskap med andre skriveføre artister som Mick Jenkins og Chance The Rapper. Da jeg så henne på Øyafestivalen i 2018, framsto hun litt nervøs, men hadde åpenbart scenetekke. Hun opptrådte med fullt live-band og henvendte seg til publikum mellom sangene. Jeg husker at hun var innom både Donald Trump og at hun nylig hadde «oppdaget sex» – som hun lurte på om andre syntes var like fantastisk som henne.
Siden da har mye skjedd. I dag er Noname en ganske polariserende figur. Noe av grunnen er at hun rett etter Øya-besøket ble woke i ordets opprinnelige forstand. Hun ble uttalt sosialist og antiimperialist og startet en bokklubb for radikal litteratur som promoterer lokale bokhandler eid av svarte. «En liten fuck you til Amazon», ifølge henne selv.
Det er sikkert noen som blir sinna av bare dét, men mer kontroversielt var det at hun i 2019 vurderte å legge opp som artist fordi hun ikke lenger ville opptre foran «hovedsakelig hvite publikummere». Hun var lei av å legge ut gratis musikk på nett for folk som ikke støtter henne, og å «stå på en scene foran en gjeng med white people». Det er jo et litt vanskelig budskap å motta for en hvit person som gjerne vil gå på Noname-konserter (altså meg). Mange i den (hovedsakelig hvite) kritikerbobla i USA reagerte med sjokk og vantro, og plutselig var ikke Noname bare elsket likevel.
«Det er jo et litt vanskelig budskap å motta for en hvit person»
Om demografien på Nonames konserter har endret seg, vet jeg ikke, men hun la i hvert fall ikke musikkarrieren på hylla likevel. Det er bra. For i år ga hun ut «Sundial», som unektelig er et av årets beste album. Mens det som én gang var en revolusjonerende musikkform for lengst har blitt hyperkommersiell, går Noname i motsatt retning.
På sangen «Namesake» tar hun et oppgjør med det militærindustrielle kompleks i USA – og noen av popkulturens største navn:
«Go, Beyoncé, go/ Watch the fighter jets fly high/ War machine gets glamorized/ We play the game to pass the time».
Jay-Z, Rihanna og Kendrick Lamar får også høre det. Alle disse har opptrådt på Super Bowl der amerikanske flagg, kampfly og soldater hyller verdens største militærmakt.
Som poengtert i danske Information da «Sundial» kom ut, så sparker Noname oppover – mot beslutningstakerne og systemet – i stedet for til siden og under seg, som mange av hennes likemenn- og damer. Det er sjelden vare for en rapper i 2023. Så får jeg heller tåle at hun ikke vil ha meg på konsertene sine.