Det er ikke ofte jeg insisterer på høytlesning av bøker for voksne. Men Matias Faldbakkens «Stakkar» (2022) er en bok det funker å lese høyt, som et eventyr. Det er ikke bare morsomt, men også besettende.
I boka blir vi kjent med Oskar, en driftig ung kar som bor og jobber på en gård han kom til da foreldrene ikke kunne ta vare på ham. «Det er umulig å si eksakt når dette er», heter det, og gården føles som et sted hvor tida har stått stille og blitt ubetydelig. Karakterene vi møter, er Astrid Lindgren-aktige, og min favoritt ble Annar, «en utgammel kall» som kan minne om Skalle-Per.
Da Oskar en dag får øye på et lite vesen inni skogen, en utemmet jentunge han bestemmer seg for å fange, åpnes en luke inni ham. Noe med jenta gir gjenklang. Selv stanken av jenta er hjemmekjær. For i dypet i ham finnes også et villdyr, noe usivilisert som aldri kan passe inn, skal det vise seg.
Mens du leser, blir du reint glad i det norske språket. Det er så mange ord og uttrykk bare for ulike typer bindinger og tauverk, at jeg tar og føler på en dypere del av den norgeshistorien, det harde arbeidet på gårdene, de slitne hendene, furet værbitt. Alt satt i gang av Faldbakkens overskuddspregede språkklekkeri. En får følelsen av at han har veid hvert ord og spurt: Hvilket ord dirrer mest, øye eller øyeeple? Her er det bøttevis med formuleringer som «ordforrådet este som bolledeig» og å «svive som melk i vann».
«Selv stanken av jenta er hjemmekjær»
Mange av ordene er isolert sett uforståelige. Bless-plate for eksempel, en provisorisk maske for å roe ned jenta. Hun har det Annar kaller «stallpest», når en hest har stått for lenge på båsen og blitt «solredd». Det er absurd, men det gir likevel mening. Eller reiving, en forhistorisk og grusom form for svøping av spedbarn, et uttrykk du googler og derfra får tusen bilder i hodet av.
Mens Faldbakkens forrige bok, «Vi er fem», var en vittig sci-fi-fortelling, er «Stakkar» nærere og sårere, mye takket være dette dypet i Oskar. Når han og jenta flykter fra gården til en mer samtidsnær urban setting, blir dypet faretruende.
Da jeg leste «Vi er fem», lurte jeg på hvordan den hadde gjort seg som spillefilm. Plottet ville fungert godt. Jeg så for meg en ordknapp, rusa og evig romsterende Kristoffer Joner i rollen som Tormod, som fortvilet prøver å få kontroll på «kneten», et uvesen han selv har skapt. Boka skal vel å merke bli teater, men vil jeg egentlig se det?
Noe av det magiske med Faldbakken-bøkene er alt det som aldri kan fanges på film eller scene. Språket, ordene og rytmen. Det eventyrlige, det vi kan føle på kroppen etter å ha vokst opp med Brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe. Alt det som ligger mellom fantasi og virkelighet, det drømmeaktige der noe ikke stemmer. Finnes egentlig kneten? Bor jenta i Oskar selv? Hvor starter det, og hvor slutter det?