Første gang jeg så «Døden på Oslo S», var jeg så kort i ryggen at jeg måtte sitte på boblejakka mi. Det var på gamle Festiviteten kino i Hamar, der gulvet knapt skrånte ned mot lerretet. Men hvis jeg følte meg litt for ung for filmens tematikk – prostitusjon, vold, tunge rusmidler! – ja, så var det en viss trøst å finne i at dette i høyeste grad også gjaldt for Pelle, filmens hovedperson.
I det ene øyeblikket står han på stuegulvet og leker med ei bilbane mens kompisen Proffen analyserer «Derrick» med gapet fullt av pizza: Det er fredagskveld i Bentsebrugata, og Pelle har endelig lyktes med å «spa ut folka sine». Men plutselig står Lena på døra, og innen en time er gått, ligger han på gutterommet med ei naken dame ved siden av seg.
Følelsen av å «vokse opp for fort» går igjen i mange dannelsesfortellinger, men sjelden er voksesmertene bedre formidla enn i disse lunt belyste scenene fra Pelles hjemme-aleine-kveld på Torshov. Det som gjorde størst inntrykk på meg som tiåring, var faktisk ikke nakenscenene, men bilbanen – den var imponerende lang og bratt, husker jeg, montert over ei gardintrapp og i sikksakk mellom bokstabler, hvitløksbunter og fatters hjemmelagde etno-kitsch.
For en som innventer alle disse tingene – det første vinglasset, det første damebesøket – er det nærliggende å oppfatte scenene mellom Pelle og Lena som det varme, bankende hjertet i historien. Men da jeg i våres så «Døden på Oslo S» i Simen Formo Hays regi for Nationaltheatret, var det noe helt annet jeg festet meg ved: foreldrene til Pelle og kjøkkenbordet deres, som i Økernsenterets halvmørke lyste opp som en slags motpol til Pelles gutteromsseng.
Da Lena dukker opp på døra til Pelle, er hun bekymra for at de skal bli overrasket av «folka dine». Selv har hun ei mor med «nerver» som hun knapt «fikser» å være sammen med. Pelles gamlinger er kanskje eksentriske, men det hersker tillit og åpenhet mellom dem – så stor åpenhet, faktisk, at faren til Pelle på et tidspunkt innrømmer at han selv har vært på kjøret. Han er ikke bare vagt empatisk overfor Lena; han vet nøyaktig hva hun strever med.
Dette er det oppbyggelige, ja, utopiske elementet i Ingvar Ambjørnsens roman: at forholdet mellom ungdom og foreldre ikke bestandig trenger å være en krig, at «folka dine» faktisk kan være til hjelp, til konkret hjelp, i livets vanskeligste stunder. De holder deg ikke tilbake, de dytter deg fram – de moraliserer ikke, de viser heller fram sine egne svakheter.
Andre gang Lena kommer på besøk i Bentsebrugata, er også foreldrene til Pelle der, og de får høre alt som er skjedd med henne. Utpå natta skal Pelle til å re opp for seg selv på sofaen. Da er det mora sier til ham: «Det synes jeg ikke. Bare fordi vi er hjemme? Gjør sånn som sist, du, Pelle. Og hold godt rundt henne!»