I sovesalen i det store huset gnisler gråt // fra sprinkelseng på sprinkelseng // oppetter langsetter veggene.
Barnet fra bakgården sitter midt på gulvet med et dyprødt kutt over øyet // som ingen ser, som ingen syr, // et spor.
Barnet i diktet er ikke nødvendigvis Lisbeth Nilsen, men det kunne godt vært det.
Diktromanen «Til du blir snill», som hun nylig har debutert med, handler om kommunal oppvekst med grov omsorgssvikt og overforing.
– Boka har ligget og trøkka siden 1992. Den ville og måtte ut, og som overlever gir jeg meg aldri, sier Nilsen.
Boka er basert på egne erfaringer fra barndom og ungdom, men den er ingen dokumentar, forklarer hun. Den er heller det hun kaller «fiksjonalisert til fingerspissene».
– Hensikten er ikke å blottlegge eget liv, men å få fram det allmenne og fortelle leserne at vi må aldri slutte å håpe på at det gode kan overleve.
Å ikke være ønsket
Livet til Lisbeth Nilsen begynte ikke med det gode. Hun ble født i Oslo i 1952, og hennes historie handler om voksne som sviktet både i hjem, barnehjem og barnevern. Som voksen har hun fått såkalt rettferdsvederlag fra stat og kommune, men det er ingen erstatning for mange tapte år.
– Det var en tragisk barndom. Foreldrene mine hadde arbeiderklassebakgrunn og ble skilt tidlig. Min far stakk raskt. Jeg følte at mor gjorde alt hun kunne for å bli kvitt meg og lyktes ofte med det.
Direkte og indirekte fikk hun beskjed om at hun var uønsket, og at det var hennes skyld, minnes hun.
– Jeg var barnet som fikk mengder av mat i stedet for trygghet og omsorg.
På det første barnehjemmet var hun i noen måneder som treåring. Selv husker hun bare veggmaleriene fra «Putte i blåbærskogen» av Per Aabel, men hun er blitt fortalt at hun ikke snakket på flere måneder etterpå.
– Det er svært traumatiserende for en treåring å bli både bortsendt og forlatt av dem man er prisgitt.
Tanta som tok ansvar
I mange år bodde Lisbeth Nilsen på et skinnende nytt barnehjem på Grorud i Oslo. Bestyreren der var sterkt alkoholisert. I en kommunal granskingsrapport fra 2003 beskrives forholdene på barnehjemmet med kraftige ord. Historiene er nærmest som en filmscene.
– Bestyrerens praksis blir beskrevet som psykisk terror – hun var grusom i sin oppførsel mot barn og ansatte, sier Nilsen.
Nilsen selv og én av de ansatte er sitert i granskingsrapporten.
«Hun var vitne til at yngre barn ble tvangsmatet, og at de ble satt på styrerens fang og tvunget til å spise opp sitt eget oppkast», er Nilsen sitert på i rapporten.
– Hva tenker du om denne opplevelsen i dag?
– Det at sårbare barn, som mest av alt trenger trygghet og omsorg, skal måtte leve med en så grunnleggende uforutsigbarhet, er livsødeleggende. Bestyreren drakk seg full, sendte tantene hjem og tvang i oss enda mer mat og hadde gullunger på fanget.
Da hun var 15, varslet Nilsen kommunen om forholdene.
– Jeg ble sendt bort, mens bestyreren fikk være der i tolv år til.
Etter mange år vendte imidlertid en av de unge tantene tilbake til barnehjemmet og fikk sparket bestyreren og reddet ungene.
– Tante Ingjerd kom på boklanseringen min – det var stort!
– Hva tenker du om at bestyreren fikk holde på så lenge?
– Det handler om enkeltmenneskets ansvar i systemet. Hvis man skal kjempe mot urettferdigheten på systemnivå, kreves det mot, varsling og ansvar fra noen på gulvet, som tante Ingjerd og meg.
Tvangsmatingen i årene på barnehjemmet førte til at Nilsen fikk diagnosen tvangsspising, den mest utbredte spiseforstyrrelsen. Som voksen har hun slitt tungt med overvekt og fedme. Hun er samforfatter av «Motvektboka. Fett nok!» - en kritikk av slankeindustrien og et forsvar for å «leve livet og bli trygg på at du er verdt din vekt i gull».
– Jeg spiste nok på meg et ekstra lag for beskyttelse mot alt det vonde. Maten var det eneste som ga trøst og trygghet.
Læreren som snudde livet
Etter varslingen ble Nilsen sendt til et pikehjem i Bærum. Her ble hun den første som tok artium – altså en eksamen som ga adgang til akademiske studier. I ungdomsårene var hun samtidig invalidisert av angst.
– Jeg husker at jeg lå i senga og hadde tannglasset på nattbordet som mitt eneste faste holdepunkt. Jeg kunne ikke være aleine. Men det var ingen der. Angst og fett ble den prisen jeg måtte betale for å bære de voksnes svik, skyld og skam.
Her kunne det fort gått i utforbakke. Men for Nilsen ble det et vendepunkt.
– Det er klart man blir beinsterk av å gå igjennom noe sånt. Jeg pleier å si at jeg er glad for å ha vært gjennom all angsten den dagen verden går ad undas.
En lærer på realskolen i Groruddalen ble redningen. Selv trodde Nilsen at hun var dum fordi hun ikke fikk til tysk eller matematikk. Men den nye norsklæreren, lektor Yngvil Molaug Haugen, så barnehjemsbarnet.
– Hun åpnet bøkenes verden og sa at jeg skrev som Johan Borgen. Det var fantastisk! Plutselig forsto jeg at jeg hadde noe å bidra med her i verden. Jeg har fortalt henne hvor viktig hun var. Hun forstår det ikke helt, men for meg var hun avgjørende for min livsoppgave: bearbeiding og formidling av kunnskap.
Jesus og rettferd
Også politikken og Jesus pekte Nilsen mot et annet liv, et liv i kamp mot urettferdighet. Troen er viktig for henne, og den ble vekket til liv på Institutt for Sjelesorg ved Modum bad.
– På barnehjemmet ble vi tvangsmatet i Jesu navn. Først som godt voksen innså jeg at det ikke var Jesus sin skyld; han har vært med meg hele tida. Han er alt det jeg måtte leve uten: trøst, trygghet, tilhørighet og tillit.
– Hvordan var det å finne Jesus?
– Jeg er karismatiker av legning, men det var ikke noen hallelujastemning, altså, sier hun og ler.
Kampen for rettferdighet er solid rotfestet på venstresida. Nilsen har solgt Klassekampen på gata og har vært med i både Kvinnefronten, Brød og roser og Lesbisk Rørsle i Telemark.
– Jeg tror at det på 1970-tallet egentlig var litt tilfeldig hvem som søkte tilflukt i Jesus-bevegelsen og hvem som havnet i ml-bevegelsen. De var karismatiske, begge to.
Elsker kommuner
En historie Nilsen liker å fortelle, er om en skolevenninne som ble uglesett fordi faren var kommunist. Da den unge Nilsen utfordret de andre elevene på hva kommunisme egentlig var, svarte de nølende: «Det har i alle fall noe med kommunen å gjøre!»
– Jeg var kommunens forsømte barn, men som voksen kan jeg likevel si at jeg definitivt elsker kommuner, sier hun og ler.
Nilsen var i mange år en dedikert forlagsredaktør i Kommuneforlaget. Hun er utdannet bibliotekar, har skrevet flere fagbøker og vært redaksjonssekretær i Tidsskrift for Sjelesorg.
– Oppveksten la grunnlaget for holdningen om at det personlige er politisk og hvor viktig det er å våge å si ifra om urettferdighet og overgrep.
– Hva med egen familie – har du savnet det?
– Jeg har ikke vært der i kroppen eller hodet. Det har vært mer enn nok å overleve. Klart det er et savn. Jeg sliter med helseplager, men gleder meg over å kunne bruke all min tid på egne ord og slippe løs alle som venter.
– Hvorfor akkurat poesi?
– Det handler om å få sagt det som må sies med de få, små og nakne ordene. Boka er skrevet for å gi styrke til dem som har overlevd omsorgssvikt, til alle gode hjelpere – og til dem som kanskje tar familie, kjærlighet og omsorg for gitt.