Det hele startet med en boks med tunfisk. Jeg skulle kjøpe den billigste tunfisken i vann. For bare noen måneder siden kostet den et sted mellom syv og åtte kroner. Men nå, mens blikket mitt gikk fra handlelisten til prislappen på Coop Prix, kjente jeg at pusten gikk ut av meg. 20 kroner. Det er én krone under å ha tredoblet prisen på kun noen måneder. Boksen som før var en «no-brainer» å handle, ble nå enda et kosttillegg jeg måtte vurdere.
I dag har det å gå i matbutikken blitt til et stressmoment. Spesielt hvis jeg har klart å glemme den dumme posen som nå koster meg fire kroner fordi noen brått har bestemt at det er opp til oss dødelige å redde klimaet.
Jeg er en kvinne på 34 år som har jobbet siden jeg var 14. Jeg har samboer, en over gjennomsnittlig høy lønn, to katter og en koselig liten leilighet på 54 kvadrat på Rykkinn, som vi leier for 9800 kroner måneden – uten strøm inkludert.
Vi flyttet hit for å spare til en egen bolig. For å starte det livet alle sier vi bør hige etter, og en økonomisk stabilitet vi selvfølgelig ønsker. Hver måned sparer vi en god slump med penger for å kunne komme oss opp på 15 prosent egenkapital. For å få til det med dagens leiepriser (samtidig som vi trenger nok plass til to voksne mennesker) kunne vi ikke lenger bo i Oslo. Vi betaler både leie og setter til side til et rede – et hjem.
Ok. Greit. Vi har så langt akseptert at livet ikke alltid er lett, og jeg har kanskje ikke alltid tatt de beste økonomiske valgene i tyveårene, men jeg har på ingen måte levd langt over evne heller. Likevel trodde jeg at vi hadde kommet oss til et punkt i voksentilværelsen hvor det skulle være enklere å klare seg fra måned til måned.
Så begynte strømprisene å stige, bensinprisene krøp oppover og nå er kjøtt og fisk fra First Price blitt til en luksus. Nå går jeg rundt som et måpende spørsmålstegn når jeg er på butikken: Hvordan skal vi som ikke har kommet oss på det ettertrakta boligmarkedet enda, klare det nå?
Nå som jeg er 34 år og kvinne, så tikker det også i den berømte eggeklokken. Ja, vi ønsker oss barn, men vent nå litt: Hvordan vil det påvirke vår kjøpekraft på markedet? Ifølge en rådgiver i banken, vil det bli (enda) vanskeligere å gi oss lån det øyeblikket vi får barn. Men, hvis vi skal følge leger og eksperters tips, så er ikke kroppen min designet for å vente til vi blir huseiere. Og ikke prøv deg på å tipse om ting som at «jeg kan fryse eggene mine». Du kan jo ta deg ei litta søkerunde på Google og se hva det koster en kvinne å skulle åpne opp for den lille friheten det kunne ha gitt.
Hvis Erna noen gang har regnet på landets gjennomsnittsinntekt – kombinert med kravene til å bygge opp det som kan anses å være et gjennomsnittsliv – er det meg en gåte hvordan hun synes det var en god idé å oppfordre nasjonens kvinner til å føde flere barn. Men det er kanskje ikke så rart når man ser på det økonomiske gapet som er mellom meg og henne. Mulig det var litt som med ektemannen – at hun, og andre politikere, ikke vet hva som faktisk foregår?
Jeg skjønner ikke regnestykket som er satt opp for dagens gjennomsnittsmenneske. Jeg går alltid med en følelse av at jeg gjør noe feil. At det er noe jeg ikke skjønner. Det er ikke meg eller tusenvis av andre som også gjerne vil komme seg på boligmarkedet – eller unne seg noe uten at det gjør vondt i magen – det er noe galt med.
Det må da være noen rammer som kan endres – og det regner jeg med at det er regjeringen som står for? Eller er det bankene? Mulig det er noen andre rikinger som sitter og trekker i pengesnorene? Håpet er at det blir satt noen nye retningslinjer for hvor mye man har lov til å ta i husleie, stoppe de sinnssyke prisstigningene på boligmarkedet, hvor mange leiligheter man har lov til å eie i en by, eller – ja, kanskje til og med fjerne 15-prosentgrensa og heller vurdere etter folks betalingsevne?
Jeg vet faktisk ikke. Jeg vet bare at jeg ikke har lyst til å bli sint og lei meg hver gang jeg skal kjøpe tunfisk på boks lenger.