Essay

Det er over for meg

Olaug Nilssen har gitt ungdomshelten Håkan Hellström ein ny sjanse. Det gjekk ikkje så bra.

Olaug Nilssen (forfattar)
LIVETS EKSTASE: Ein ung Håkan Hellström crowdsurfar under ein konsert i Bergen i 2002. Foto: Bjørn Erik Larsen/ScanpixLIVETS EKSTASE: Ein ung Håkan Hellström crowdsurfar under ein konsert i Bergen i 2002. Foto: Bjørn Erik Larsen/Scanpix

Om eg skriv would you know my name, if I saw you in heaven er det truleg at du straks høyrer melodien til Eric Clapton (i alle fall viss du er over førti). Då kan du kanskje også tenke deg korleis det høyrest ut om nokon syng ordet «ADHD» på denne melodien. Om du har høyrt Håkan Hellström synge, kan du legge til hans songstemme. Då har du kva eg har hatt på hjernen den siste månaden. Håkan Hellström har altså klart å få «ADHD» inn i hovudet mitt, om det no ikkje var der frå før – eg er ei av mange kvinner i førtiåra som står i kø for å bli utgreidd for diagnosen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

En genuin en

Da Rune Walle fikk Norsk Americana Forum (sic) sin «Fjordingprisens ærespris» i fjor, dukket foranledningen til hans tid i USA opp igjen for meg. Rune (74) har nemlig hatt en musikalsk karriere som er uvanlig og helt logisk på samme tid. Den starter i psykedelisk folk med sitar i Bergen på slutten av 1960-tallet, og lander noen år senere midt i countryrocken med amerikanske Ozark Mountain Daredevils. I duoen Oriental Sunshine var Rune tidlig ute med å blande indisk raga inn i vestlig folkrock. Det var ikke sitar som staffasje, men et seriøst forsøk på å integrere en «østlig» klangverden. Overgangen til hans neste band – Hole in the Wall, Saft og senere Flying Norwegians – var ikke et brudd, men en naturlig fortsettelse. Flying Norwegians på sin side var amerikanskinspirert, men europeisk i uttrykket.

Album

Brobygger

Henrik Ødegaard bygger bro fra middelalderen til samtida.

Ved veis ende

Sly Dunbar (1952–2026)

Sist jeg så rytmeduoen Sly & Robbie live, var med Nils Petter Molvær på Nasjonal Jazzscene i Oslo for snart ti år siden. Da var de to på hugget – den varme jamaikanske bunnen under Molværs kjølig svevende trompet. Det var makeløst fett. Såpass bra at deres solide 2018-album «Nordub» bare får fram en brøkdel av briljansen – og det er tross alt en plate jeg kan spille når som helst. Faktisk var Molvær-konserten til trommis Sly Dunbar og bassist Robbie Shakespeare (som gikk bort i 2021) det første jeg tenkte på da jeg hørte om Dunbars dødsfall tidligere denne uka. Og det sier sitt, for karrieren hans er mildt sagt omfangsrik. Sly Dunbar, født i Kingston på Jamaica, debuterte på plate ved å gi en deilig bakgrunnsvisp til Dave and Ansel Collins’ 1970-hit «Double Barrel». Da var han 18, og det var enda to år til han skulle møte sin høyre hånd Robbie.