Essay

Det er over for meg

Olaug Nilssen har gitt ungdomshelten Håkan Hellström ein ny sjanse. Det gjekk ikkje så bra.

LIVETS EKSTASE: Ein ung Håkan Hellström crowdsurfar under ein konsert i Bergen i 2002. Foto: Bjørn Erik Larsen/ScanpixLIVETS EKSTASE: Ein ung Håkan Hellström crowdsurfar under ein konsert i Bergen i 2002. Foto: Bjørn Erik Larsen/Scanpix

Om eg skriv would you know my name, if I saw you in heaven er det truleg at du straks høyrer melodien til Eric Clapton (i alle fall viss du er over førti). Då kan du kanskje også tenke deg korleis det høyrest ut om nokon syng ordet «ADHD» på denne melodien. Om du har høyrt Håkan Hellström synge, kan du legge til hans songstemme. Då har du kva eg har hatt på hjernen den siste månaden. Håkan Hellström har altså klart å få «ADHD» inn i hovudet mitt, om det no ikkje var der frå før – eg er ei av mange kvinner i førtiåra som står i kø for å bli utgreidd for diagnosen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.