Jeg var veldig, veldig nervøs uka før jeg kom hit. Jeg holdt nesten på å rakne i sømmene, sier Camille Norment.
Som lydkunstner er rommet helt essensielt, forklarer festspillkunstneren. Å tråkke innenfor dørene til Bergen Kunsthall var som å endelig møte en langdistansekjæreste man ikke har sett på en stund.
– Jeg liker å gjøre opptak i rommene før jeg starter, for å forstå hvordan de høres ut. Det forteller meg mye om stedets karakter. Rommet er alltid en samarbeidspartner, forteller Norment.
I festspillutstillingen «Gyre», som åpner i Bergen Kunsthall i dag, har Norment fylt hvert av de fire salene med ulike former for lydproduksjon. Med det vil utstillingen bli den største presentasjonen av hennes kunstnerskap i Norge, og Norment blir historiens første festspillkunstner til å arbeide med lyd og musikk.
Vegger som rister
Forholdet mellom lyd, rom og menneske har opptatt Norment siden starten av karrieren.
I 2015 representerte hun Norge på Veneziabiennalen med det omfattende verket «Rapture». På gulvet lå meterhøye vindusrammer og knust glass, fra høyttalere i taket ble det spilt en komposisjon basert på lyden av rennende vann, pustelyder og klirrende glass.
Verket var inspirert av tanken om hva som ville skje hvis en sonisk bølge traff den Sverre Fehn-tegnede paviljongen, forteller Norment.
– Hvis du hadde klart å fange opp et sånt øyeblikk i slow motion, ville du sett vinduene vibrere og veggene riste. Det var mitt ønske å fange dette suspensjonsøyeblikket visuelt, i selve overgangen fra en tilstand til en annen. Selv om utstillingen ble beskrevet som et destruksjonssted, tror jeg publikum opplevde at det handlet mer om bevegelse, sier kunstneren.
Uhørlige lyder
Norments arbeid baserer seg på en form for «kulturell psykoakustikk», et begrep som viser til hvordan lyd virker sammen med rom og skaper kognitive og somatiske opplevelser i mennesket.
– I realfagstimen lærer man at lys kan være både en partikkel og en bølge, og at lyd er en vibrasjon. Det er sant, og det betyr at alt som er en vibrasjon, egentlig er en lyd for noe. Ikke nødvendigvis for oss, om vibrasjonen faller utenfor hørselsspekteret vårt. Men kanskje oppleves telefonbølger som lyd for biene, og skipsmotorer som støy for fisker i havet. Det vil si, vibrasjoner er sonisk informasjon som sprer seg forbi menneskenes fatteevne.
Uttrykket «kulturell psykoakustikk» fant Norment opp selv, i utgangspunktet for å forstå sine egen rolle som kunstner bedre.
– På den ene sida har jeg den formelle interessen lyd for lydens skyld. På den andre sida står et spørsmål om det finnes en måte å forene det med det like viktige behovet for å anerkjenne at lyden alltid har basis i en sosial opplevelse.
Levende rom
I festspillutstillingen har Norment tatt lydens sosialitet et steg videre. Gjennom et nøysomt planleggingsarbeid har hun kartlagt gjenklanger, surklinger og ekko som allerede eksisterer i salene.
Vanligvis oppfattes disse lydene som bakgrunnsstøy. Norment betrakter det snarere som arkitekturens egen stemme.
– I mange opptakssituasjoner, som i et studio, vil man benytte seg av kunstig reverb (en slags ekkoeffekt, red.anm.) for å få lyder eller vokaler til å høres mer levende ut. Men de fleste rom her hos Bergen Kunsthall er allerede veldig, veldig levende. Så det var viktig for meg å få fram rommets egenart.
Når besøkende beveger seg rundt i Bergen Kunsthall, vil de aktivere den omkringliggende støyen. Mikrofoner installert rundt i salene vil samle opp lydene av de besøkendes bevegelser mens de foregår, og formidle dem ut igjen i rommene som en del av en større komposisjon. Bygget og publikummet inngår dermed i en eneste stor feedback loop, forteller Norment.
– Det handler om å tillate resonansene som allerede ligger i rommene, å forbli aktive. Det jeg gjør, er bare å bringe rommets egen stemme opp til overflata.
Går i sirkel
Denne sirkelbevegelsen tas opp igjen i utstillingstittelen «Gyre», et ord fra oseanografien som refererer til vindvirvler i havoverflata.
– Feedback handler om forholdet mellom en mikrofon og en høyttaler, men det er også en serie av looper som øker og øker i frekvens til noen stopper dem eller systemet bryter sammen. Feedback-loopen bærer med seg frøene til sin egen destruksjon, kan du si.
Loop, sirkel, vortex. Uansett hvilket ord man velger å bruke, sier det noe om mekanismer for evolusjon og friksjonen mellom framgang og ødeleggelse, mener Norment.
– Loopen kan lignes til et ekkokammer, som et sted hvor folk kun hører sine egne stemmer kastet tilbake mot dem. Det blir som Ouroboros, slangen som spiste sin egen hale.
Paradoksalt nok kan disse loopene også være evolusjonære, sier hun. Hvis loopen får lov til å samhandle med omgivelsene sine, endrer den seg på veien.
– Ouroboros kan sees som et usunn form for loop, samtidig som den mange steder i verden er symbol på fertilitet og gjenfødelse. Jeg tenker det viser at slangen, som sonisk feedback, ikke bare kveiler seg rundt seg selv, men looper gjennom en kontekst, et samfunn, et miljø.
Jazzer med omgivelsene
Under Festspillene i Bergen kommer Norment også til å holde en konsert i Håkonshallen. Opptredenen gjøres med et eget ensemble, men vil, som utstillingen, ta utgangspunkt i lyder som oppstår spontant og i relasjon til bygget.
– Du har bakgrunn fra jazzmusikken. Er det et element av improvisasjon i kunsten din som kommer derfra?
– Absolutt. Enkelte verk komponerer jeg fullt ut, men jeg setter mest pris på å lage rammeverk som tillater andre å skape samtaler med meg og hverandre.
I den sammenhengen spiller nettopp omgivelsene en viktig rolle.
– Det er musikk som gror mer spontant og utvikler seg som livsformer, som feedback, sier Norment.