Leder

Balansen er forrykket

Mari Skurdal

I sine knappe to og et halvt år som amerikansk president på 1970-tallet fortsatte Gerald R. Ford avspenningspolitikken han arvet av sin forgjenger Richard Nixon. I statsvitenskapen brukes ofte med det franske begrepet détente på perioden med mindre spenning under den kalde krigen. Før Nixon måtte gå av i 1973, hadde han reist til Kina og håndhilst på Mao Zedong og undertegnet en nedrustningsavtale med Leonid Bresjnev i Moskva. Et norsk ord på politikken Ford arvet og videreførte fra sin forgjenger, er tøvær. Spørsmålet er hva skipet som i dag bærer hans navn, varsler om når det i går ankret opp i Oslofjorden, tøvær eller økt spenning?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Endre Ugelstad Aas

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Endre Ugelstad Aas

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.

Pål Hellesnes