Peder Østring har delt denne artikkelen med deg.

Peder Østring har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNorfund

Trekk søksmålet mot Honduras!

Det er uakseptabelt at Norfund, som er fullfinansiert over utviklingsbudsjettet, går til sak for å hindre en demokratisk valgt regjering i å bestemme over sin egen energipolitikk.

Den 26. mars sendte en av Norsk Folkehjelp sine partnere i Honduras et varsel om at Scatec ASA, Norfund, og KLP Norfund Investments AS har meldt inn søksmål mot den honduranske staten. Bakgrunnen er en uenighet rundt kraftkjøpsavtaler knyttet til to solkraftparker i Honduras.

Siden militærkuppet mot Zelaya-regjeringen i 2009 har politikken i Honduras vært preget av korrupsjon og organisert kriminalitet. Etter kuppet ble kraftsektoren liberalisert, og en rekke gullkantede konsesjoner førte til en storstilt berikelse av både lokale eliter og utenlandske selskaper. I 2021 fikk landet en ny sosialdemokratisk regjering som innførte en ny energilov for å sikre økt offentlig kontroll over kraftsektoren. Gjennom loven har regjeringen anledning til å reforhandle kraftkjøpsavtaler som i sin tid ble innført under kuppregimet, og som har påført staten løpske renteutgifter og store underskudd.

«Norfund går på tvers av målet om utvikling»

Den norske investerings-trioen nekter på sin side å godta en reforhandling. Selv om forhandlinger fortsatt pågår, og Honduras så sent som i april innfridde over tre fjerdedeler av sin gjeld til de norske investorene, har de nå gått til skrittet å melde inn en sak via Verdensbankens voldgiftsdomstol ICSID. Bakgrunnen for at dette gjøres nå er også at Honduras, i likhet med Norge, ønsker å trekke seg fra denne typen tvisteløsninger.

Forrige uke tok vi initiativ til et møte med Honduras’ energiminister Erick Tejada. Han var tydelig på at en reforhandling av gjelden til det skakkjørte nasjonale energibyrået ENEE er en forutsetning for å løfte over 360 000 honduranske familier ut av energifattigdom. Ved å få kontroll på mer av verdien som skapes ved kraftproduksjon ønsker også regjeringen å bygge ut offentlig eid fornybar energi – et viktig tiltak i arbeidet for en rettferdig omstilling.

Gjennom å benytte den omstridte voldgiftsmekanismen investor-stat tvisteløsning (ISDS), går Norfund på tvers av målet om utvikling. ISDS er et system av egne private domstoler for investorer, som gir utenlandske selskaper rett til å saksøke stater utenfor nasjonale lovverk. Saksbehandlingen foregår i hemmelighet og tar utgangspunkt ikke bare i erstatning for tap, men også for å beskytte fremtidige profitt som et selskap hadde regnet med. ISDS-systemet brukes som oftest til å saksøke land for demokratisk vedtatt politikk som beskytter miljø, menneskerettigheter og offentlige tjenester.

For Norge sin del har en høy andel offentlig kontroll over felles kraftressurser lenge vært fremhevet som en suksess – og en viktig forutsetning for vår egen utvikling. Nå må de norske aktørene trekke søksmålet sitt mot Honduras. Om ikke Norfund tar ansvar, må utviklingsminister Tvinnereim komme på banen og lage tydeligere retningslinjer for bruk av norske bistandsmidler.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Billedkunst

Et politisk røykteppe

Det omtalte verket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» av Noa Eshkol er blitt en tautrekking mellom politisk korrekthet og kuratorisk makt. Problemet er ikke sørgeteppet, problemet er hvordan politikk og kuratering hever seg høyere enn kunsten selv. I mine øyne er det et beskjedent verk laget med teknikken patchwork, en populær syteknikk på 70- og 80-tallet. Det er laget med rester av tekstiler, kanskje kunstnerens gamle gardin, av en kunstner som aldri har tatt livet av noen, men som uttrykker sorg gjennom sin kunst. 50 år senere protesterer en stor gruppe av kulturpersonligheter, som med kunsten som påskudd krever at deres politiske standpunkt skal stå sterkere enn kuratorenes oppgave. De dømmer Nasjonal­museet, et ellers tidsriktig museum hvor mangfold er blitt en fast størrelse i hvert minste skritt. Ane Hjort Guttu håner også Nasjonalmuseets økonomiske støtte fra «søkkrike skattesnyltere». Ikke bare understreker hun sin egen politiske (korrekte) holdning, men hun ser ikke de lange linjer til tradisjonen med at private aktører samarbeider med det offentlige for å kunne gjennomføre utstillinger. Når Geir Egil Berg­jord og Victor Lind «krever» at museet redegjør for sine politiske holdninger, har de allerede stilt seg over museet politisk.

Andre verdskrig

Forklaring er ikkje forsvar

Dag Steinfeld svarar 7. november på min kronikk om kvifor òg ikkje-nazistar innan politiet deltok i Holocaust. Steinfeld har fått det for seg at eg på eit eller anna nivå «forsvarer» handlingane til politifolka. Men det var langt frå mitt føremål. Det var tvert i mot å prøva å forklara kvifor det som både i samtida og i ettertida vart vurderte som fryktelege handlingar likevel vart utførde, og det også av fiendar av nazismen. Det var nemleg krefter og mekanismar som overvann motstandsevna hos desse politifolka og gjorde at dei i det minste ikkje ope nekta å utføra ordren om å arrestera jødane, trass i at dei visste at denne ordren var både ulovleg og umoralsk. Dersom me i det heile teke skal læra noko av dette botnpunktet i norsk historie, må me difor analysera desse kreftene og mekanismane og korleis dei kunne få folk til å gjera ting dei også sjølv såg på som moralsk forkastelege.

Innvandring

Snakk om økonomien, ikke innvand­ringen

Jo Skårderud tar i gårsdagens avis til orde for at venstresida må snakke mer om asyl- og innvandringspolitikk, for det første fordi den liberale asylpolitikken ikke er bærekraftig, og for det andre at den vanlige velgeren gjennomskuer denne politikken. Jeg er derimot uenig i at det å diskutere og legitimere høyresidas syn på innvandring kan gjøre noe annet enn å skade venstresida. Dette vet høyresida, som er grunnen til at de hamrer løs på nettopp dette temaet. Asyl- og flyktningdebatten er et skalkeskjul for de reelle problemene i samfunnet. Eksempelet hans i starten av kronikken er viktig – når han i debatten med Espen Teigen og Ole Asbjørn Ness hele tida blir avbrutt av at de bare vil snakke om problemene med innvandring. Dette er fordi de vet at de kan vinne denne debatten. Å legge skylda på «den andre» er alltid et virkemiddel de ytterst til høyre har brukt for å finne grunnen til at folk føler at samfunnet de lever i, ikke fungerer. Om det er flyktninger, skeive, transpersoner, muslimer, eller jøder.