Peder Østring har delt denne artikkelen med deg.

Peder Østring har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNorfund

Trekk søksmålet mot Honduras!

Det er uakseptabelt at Norfund, som er fullfinansiert over utviklingsbudsjettet, går til sak for å hindre en demokratisk valgt regjering i å bestemme over sin egen energipolitikk.

Den 26. mars sendte en av Norsk Folkehjelp sine partnere i Honduras et varsel om at Scatec ASA, Norfund, og KLP Norfund Investments AS har meldt inn søksmål mot den honduranske staten. Bakgrunnen er en uenighet rundt kraftkjøpsavtaler knyttet til to solkraftparker i Honduras.

Siden militærkuppet mot Zelaya-regjeringen i 2009 har politikken i Honduras vært preget av korrupsjon og organisert kriminalitet. Etter kuppet ble kraftsektoren liberalisert, og en rekke gullkantede konsesjoner førte til en storstilt berikelse av både lokale eliter og utenlandske selskaper. I 2021 fikk landet en ny sosialdemokratisk regjering som innførte en ny energilov for å sikre økt offentlig kontroll over kraftsektoren. Gjennom loven har regjeringen anledning til å reforhandle kraftkjøpsavtaler som i sin tid ble innført under kuppregimet, og som har påført staten løpske renteutgifter og store underskudd.

«Norfund går på tvers av målet om utvikling»

Den norske investerings-trioen nekter på sin side å godta en reforhandling. Selv om forhandlinger fortsatt pågår, og Honduras så sent som i april innfridde over tre fjerdedeler av sin gjeld til de norske investorene, har de nå gått til skrittet å melde inn en sak via Verdensbankens voldgiftsdomstol ICSID. Bakgrunnen for at dette gjøres nå er også at Honduras, i likhet med Norge, ønsker å trekke seg fra denne typen tvisteløsninger.

Forrige uke tok vi initiativ til et møte med Honduras’ energiminister Erick Tejada. Han var tydelig på at en reforhandling av gjelden til det skakkjørte nasjonale energibyrået ENEE er en forutsetning for å løfte over 360 000 honduranske familier ut av energifattigdom. Ved å få kontroll på mer av verdien som skapes ved kraftproduksjon ønsker også regjeringen å bygge ut offentlig eid fornybar energi – et viktig tiltak i arbeidet for en rettferdig omstilling.

Gjennom å benytte den omstridte voldgiftsmekanismen investor-stat tvisteløsning (ISDS), går Norfund på tvers av målet om utvikling. ISDS er et system av egne private domstoler for investorer, som gir utenlandske selskaper rett til å saksøke stater utenfor nasjonale lovverk. Saksbehandlingen foregår i hemmelighet og tar utgangspunkt ikke bare i erstatning for tap, men også for å beskytte fremtidige profitt som et selskap hadde regnet med. ISDS-systemet brukes som oftest til å saksøke land for demokratisk vedtatt politikk som beskytter miljø, menneskerettigheter og offentlige tjenester.

For Norge sin del har en høy andel offentlig kontroll over felles kraftressurser lenge vært fremhevet som en suksess – og en viktig forutsetning for vår egen utvikling. Nå må de norske aktørene trekke søksmålet sitt mot Honduras. Om ikke Norfund tar ansvar, må utviklingsminister Tvinnereim komme på banen og lage tydeligere retningslinjer for bruk av norske bistandsmidler.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

La regimet få høre det

Det iranske prestestyret er blant verdens mest brutale. De undertrykker kvinner systematisk, forfølger homofile, fengsler journalister og skyter demonstranter i gatene. Likevel behandles Iran ofte som et vanskelig, men legitimt land i internasjonal politikk. Det er uverdig. Som liberal ungdomspolitiker mener jeg det er vårt ansvar å si klart ifra: Ingen stat har rett til å kontrollere kroppene, tankene eller livene til sine innbyggere. Staten skal tjene individet, ikke knuse det. Norge bør bruke stemmen sin tydeligere internasjonalt, støtte iranske menneskerettighetsforkjempere aktivt og slutte å late som dialog alene er nok når et regime skyter sin egen befolkning. Dette handler ikke om religion. Det handler om makt.

Iran

Venstre­sida og Iran

Eit spørsmål som har vorte stilt, både i god og i vond tru, er kvifor folk på venstresida viser relativt atterhald i sin offentlege kritikk av Iran. For meg er dette ganske enkelt: Iran er allereie utsett for eit intenst utanlandsk press, av heilt andre grunnar enn at dei slår hardt ned på demonstrantar. Iran har vore under kvelande sanksjonar i årevis, og utanlandsk etterretning og militæret driv regelmessige attentat mot landets tenestemenn og infrastruktur. Det er vanskeleg å sjå korleis ein kan auke presset utan open krig. Alle siviliserte menneske har sympati med motstanden mot det reaksjonære iranske presteveldet. Problemet er at den einaste politiske forma denne sympatien no kan få, er tilslutning til den gjeldande kringsettingspolitikken. Når ein seier at regimet må falle, er det lett å tenkje at ein lyt støtte politikk for regimeendring.

Teknologi

Digital suve­re­nitet handler ikke om å velge bort USA

I Klassekampen 16. januar advarer Endre Dingsør i Choose European mot Norges økende avhengighet av amerikansk teknologi. Dette er en viktig debatt, men også en som fort kan avspores til et valg mellom USA eller ikke USA. Det riktige spørsmålet er hvordan vi håndterer våre avhengigheter. I dagens geopolitiske klima er det både forståelig og nødvendig at Norge søker større kontroll over egne data, kritisk infrastruktur og digitale grunnpilarer. Samtidig rommer suverenitetsdebatten et grunnleggende paradoks, særlig for små land. Hvordan styrker vi vår digitale suverenitet uten samtidig å svekke tilgangen til markeder, innovasjon og teknologi vi er avhengige av? For hvis suverenitet tolkes som teknologisk selvforsyning, risikerer vi å forveksle kontroll med isolasjon. Full teknologisk selvforsyning er i praksis uoppnåelig for små land som Norge. Vi har verken markedsstørrelse, kapital eller kompetanse til å utvikle og drifte komplette teknologistakker alene.