Peder Østring har delt denne artikkelen med deg.

Peder Østring har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNorfund

Trekk søksmålet mot Honduras!

Det er uakseptabelt at Norfund, som er fullfinansiert over utviklingsbudsjettet, går til sak for å hindre en demokratisk valgt regjering i å bestemme over sin egen energipolitikk.

Den 26. mars sendte en av Norsk Folkehjelp sine partnere i Honduras et varsel om at Scatec ASA, Norfund, og KLP Norfund Investments AS har meldt inn søksmål mot den honduranske staten. Bakgrunnen er en uenighet rundt kraftkjøpsavtaler knyttet til to solkraftparker i Honduras.

Siden militærkuppet mot Zelaya-regjeringen i 2009 har politikken i Honduras vært preget av korrupsjon og organisert kriminalitet. Etter kuppet ble kraftsektoren liberalisert, og en rekke gullkantede konsesjoner førte til en storstilt berikelse av både lokale eliter og utenlandske selskaper. I 2021 fikk landet en ny sosialdemokratisk regjering som innførte en ny energilov for å sikre økt offentlig kontroll over kraftsektoren. Gjennom loven har regjeringen anledning til å reforhandle kraftkjøpsavtaler som i sin tid ble innført under kuppregimet, og som har påført staten løpske renteutgifter og store underskudd.

«Norfund går på tvers av målet om utvikling»

Den norske investerings-trioen nekter på sin side å godta en reforhandling. Selv om forhandlinger fortsatt pågår, og Honduras så sent som i april innfridde over tre fjerdedeler av sin gjeld til de norske investorene, har de nå gått til skrittet å melde inn en sak via Verdensbankens voldgiftsdomstol ICSID. Bakgrunnen for at dette gjøres nå er også at Honduras, i likhet med Norge, ønsker å trekke seg fra denne typen tvisteløsninger.

Forrige uke tok vi initiativ til et møte med Honduras’ energiminister Erick Tejada. Han var tydelig på at en reforhandling av gjelden til det skakkjørte nasjonale energibyrået ENEE er en forutsetning for å løfte over 360 000 honduranske familier ut av energifattigdom. Ved å få kontroll på mer av verdien som skapes ved kraftproduksjon ønsker også regjeringen å bygge ut offentlig eid fornybar energi – et viktig tiltak i arbeidet for en rettferdig omstilling.

Gjennom å benytte den omstridte voldgiftsmekanismen investor-stat tvisteløsning (ISDS), går Norfund på tvers av målet om utvikling. ISDS er et system av egne private domstoler for investorer, som gir utenlandske selskaper rett til å saksøke stater utenfor nasjonale lovverk. Saksbehandlingen foregår i hemmelighet og tar utgangspunkt ikke bare i erstatning for tap, men også for å beskytte fremtidige profitt som et selskap hadde regnet med. ISDS-systemet brukes som oftest til å saksøke land for demokratisk vedtatt politikk som beskytter miljø, menneskerettigheter og offentlige tjenester.

For Norge sin del har en høy andel offentlig kontroll over felles kraftressurser lenge vært fremhevet som en suksess – og en viktig forutsetning for vår egen utvikling. Nå må de norske aktørene trekke søksmålet sitt mot Honduras. Om ikke Norfund tar ansvar, må utviklingsminister Tvinnereim komme på banen og lage tydeligere retningslinjer for bruk av norske bistandsmidler.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Sexkjøpsloven

Å svekke sexkjøps­loven er feil svar

Takk til Julie E. Stuestøl fra MDG som 28. mars setter ord på den usikkerheten som mange politisk engasjerte kjenner om hvorvidt sexkjøpsloven virker slik den burde. Hun ønsker også å bli opplyst om hvorfor Kvinnegruppa Ottar mener at sexkjøpsloven bør styrkes og hva det vil bety i praksis. Hva sier faktisk kunnskapen? Evalueringen av sexkjøpsloven som ble utført i 2014 viste at loven hadde redusert prostitusjonen i Norge med 20–25 prosent, sammenlignet med land uten tilsvarende lovgivning. Etterspørselen hadde gått ned, holdningene til sexkjøp ble mer negative, og Norge ble mindre attraktivt for menneskehandel. Dette er ikke småting – det er kjernen i hvorfor loven ble innført. Prostitusjon er tett knyttet til økonomisk ulikhet, migrasjon og sårbarhet.

Lønnsoppgjør

Frontfaget som tak

Frontfagsmodellen ble skapt for å sikre ansvarlige lønnsoppgjør og bevare norsk konkurransekraft. For mange av oss som jobber i lavlønnsbransjer har modellen i praksis utviklet seg til noe annet. Normen oppleves ikke lenger som en rettesnor, men som et absolutt tak. Når rammen behandles som en ufravikelig grense, forsvinner handlingsrommet for å løfte bransjer ut av lavlønn. Resultatet er at lønna sakker akterut ­sammenliknet med både industriarbeiderlønn og medianlønn. Et enkelt eksempel illustrerer skjevheten. Fem prosent av 500.000 kroner er noe helt annet enn fem prosent av 650.000 kroner. Konsekvensene er tydelige.

Dyrtid

Finans­de­par­te­mentet og forde­lings­po­li­tikken

Departementet, ved statssekretær Ellen Reitan (30. mars), er mot lavere matmoms og hevder at redusert skatt på arbeid virker bedre mot dyrtida. Særlig ved at det kan ordnes så bare de med lav lønn kan få dette skattelettet. Det er påfallende at Reitan ikke har noe å tilby trygdede, arbeidsledige, og eldre med de laveste pensjonene. Arbeiderpartiet ser ut til å ha en idé om at de fleste trygdede kommer i arbeid hvis man bare tar pengene fra dem. Det sies ikke rett ut, men gang på gang stritter partiet imot å øke de minste trygdene, så alle kan komme ut av fattigdom. Og nå, ved at lavere skatt på arbeidskal være vinneroppskriften mot dyrtida.