Peder Østring har delt denne artikkelen med deg.

Peder Østring har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNorfund

Trekk søksmålet mot Honduras!

Det er uakseptabelt at Norfund, som er fullfinansiert over utviklingsbudsjettet, går til sak for å hindre en demokratisk valgt regjering i å bestemme over sin egen energipolitikk.

Den 26. mars sendte en av Norsk Folkehjelp sine partnere i Honduras et varsel om at Scatec ASA, Norfund, og KLP Norfund Investments AS har meldt inn søksmål mot den honduranske staten. Bakgrunnen er en uenighet rundt kraftkjøpsavtaler knyttet til to solkraftparker i Honduras.

Siden militærkuppet mot Zelaya-regjeringen i 2009 har politikken i Honduras vært preget av korrupsjon og organisert kriminalitet. Etter kuppet ble kraftsektoren liberalisert, og en rekke gullkantede konsesjoner førte til en storstilt berikelse av både lokale eliter og utenlandske selskaper. I 2021 fikk landet en ny sosialdemokratisk regjering som innførte en ny energilov for å sikre økt offentlig kontroll over kraftsektoren. Gjennom loven har regjeringen anledning til å reforhandle kraftkjøpsavtaler som i sin tid ble innført under kuppregimet, og som har påført staten løpske renteutgifter og store underskudd.

«Norfund går på tvers av målet om utvikling»

Den norske investerings-trioen nekter på sin side å godta en reforhandling. Selv om forhandlinger fortsatt pågår, og Honduras så sent som i april innfridde over tre fjerdedeler av sin gjeld til de norske investorene, har de nå gått til skrittet å melde inn en sak via Verdensbankens voldgiftsdomstol ICSID. Bakgrunnen for at dette gjøres nå er også at Honduras, i likhet med Norge, ønsker å trekke seg fra denne typen tvisteløsninger.

Forrige uke tok vi initiativ til et møte med Honduras’ energiminister Erick Tejada. Han var tydelig på at en reforhandling av gjelden til det skakkjørte nasjonale energibyrået ENEE er en forutsetning for å løfte over 360 000 honduranske familier ut av energifattigdom. Ved å få kontroll på mer av verdien som skapes ved kraftproduksjon ønsker også regjeringen å bygge ut offentlig eid fornybar energi – et viktig tiltak i arbeidet for en rettferdig omstilling.

Gjennom å benytte den omstridte voldgiftsmekanismen investor-stat tvisteløsning (ISDS), går Norfund på tvers av målet om utvikling. ISDS er et system av egne private domstoler for investorer, som gir utenlandske selskaper rett til å saksøke stater utenfor nasjonale lovverk. Saksbehandlingen foregår i hemmelighet og tar utgangspunkt ikke bare i erstatning for tap, men også for å beskytte fremtidige profitt som et selskap hadde regnet med. ISDS-systemet brukes som oftest til å saksøke land for demokratisk vedtatt politikk som beskytter miljø, menneskerettigheter og offentlige tjenester.

For Norge sin del har en høy andel offentlig kontroll over felles kraftressurser lenge vært fremhevet som en suksess – og en viktig forutsetning for vår egen utvikling. Nå må de norske aktørene trekke søksmålet sitt mot Honduras. Om ikke Norfund tar ansvar, må utviklingsminister Tvinnereim komme på banen og lage tydeligere retningslinjer for bruk av norske bistandsmidler.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Klima

Intet paradoks, Braanen

I Klassekampens lederartikkel 23. september skriver politisk redaktør Bjørgulv Braanen at det er et paradoks at EU, som etterspør gass fra Norge som aldri før, viderefører sitt nei til ny olje og gass i Arktis. Det er bred enighet i norsk politikk at Norge skal levere den gassen EU etterspør i dagens situasjon. Spørsmålet om nye felt i Arktis er derimot et spørsmål om naturverdier og hva EU skal importere av energi flere tiår fram i tid. I en ny rapport viser vi i WWF at det først er i 2040 at det vil kunne komme noe særlig ny gass fra Arktis. Det forutsetter utbygging av et gassrør som per i dag ikke er, og tvilsomt vil bli, lønnsomt. Samtidig vil EU ha redusert sin gassetterspørsel betydelig. Det er derfor ikke et paradoks at EU kjøper norsk gass i dag, og at unionen sier nei takk til arktisk gass om 18 år, som er gjennomsnittstiden fra funn til produksjon i Arktis. Klassekampens politiske redaktør kan også merke seg at EUs import av gass fra norsk sokkel i Arktis er i snitt godt under 2 prosent fra 2021-25. Det er altså ikke en «god del» av EUs totale gassimport fra Norge, som Braanen hevder.

Litteratur

Luri-FAXen Fløgstad svarer ikke

Kjartan Fløgstads svar på vårt innlegg 23. september er langt, men påfallende taust om det vår kritikk faktisk gjaldt. Fløgstad hevder nå at han har fått «hundrevis» av tegninger fra Leonard Rickhard og Gunnar Torvund «i fleire omgangar». Berit Rickhard var selv til stede da hennes ektemann Leonard omkring 2012 ga Fløgstad en bunke på rundt 50 fax-tegninger – etter hennes kjennskap første og eneste gang dette skjedde. Viktigere er likevel det Fløgstad ikke nevner: Gjennom arbeidet med utgivelsen FAX fikk han tilgang til et langt større, innsamlet og systematisert materiale. «Ingen avtalar avgrensar bruken av mitt eige åndsverk», skriver Fløgstad. Hadde saken bare dreid seg om hans eget åndsverk, ville vi ikke hatt noen innvending. Spørsmålet er hvilken rett til videre bruk som følger av å få tilgang til et ikke-offentlig materiale gjennom et redaksjonelt oppdrag. Her ligger også sakens mer prinsipielle side: Hvor går grensen mellom legitim bruk av kunnskap man får gjennom et slikt arbeid, og en ekstraktiv praksis der et materiale tas ut av sammenhengen som gjorde tilgangen mulig, mens denne sammenhengen selv forsvinner? Fløgstad fikk ikke bare tilgang til tegninger, men til en kontekst andre hadde brukt lang tid på å etablere: kunnskap om materialets omfang og struktur, redaksjonelt arbeid og opplysninger framkommet gjennom samtaler med de etterlatte. Når dette siden dukker opp i en annen publikasjon uten at proveniensen framgår, er «mitt eige åndsverk» et bemerkelsesverdig utilstrekkelig svar.

Aktiv dødshjelp

Plikten til å dø

Selv om Torunn Landrø feilaktig gjengir mitt poeng om dødshjelp som helsetjeneste 12. september, har hun trolig et poeng med at frykten for døden har en viktig funksjon i livet. Jeg tok derimot feil i mitt innlegg da jeg skrev at «det er selvsagt ingen som argumenterer for dødshjelp ut fra ressurshensyn». Den britiske filosofen Mary Warnock har argumentert for at vi har en plikt til å dø når vi er en for stor belastning for familien og samfunnet. Plikten til å dø bygger på et menneskesyn der vi bare har (positiv) verdi når vi produserer og bidrar. Det kan lede til et samfunn uten plass til svake og sårbare.