Peder Østring har delt denne artikkelen med deg.

Peder Østring har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNorfund

Trekk søksmålet mot Honduras!

Det er uakseptabelt at Norfund, som er fullfinansiert over utviklingsbudsjettet, går til sak for å hindre en demokratisk valgt regjering i å bestemme over sin egen energipolitikk.

Den 26. mars sendte en av Norsk Folkehjelp sine partnere i Honduras et varsel om at Scatec ASA, Norfund, og KLP Norfund Investments AS har meldt inn søksmål mot den honduranske staten. Bakgrunnen er en uenighet rundt kraftkjøpsavtaler knyttet til to solkraftparker i Honduras.

Siden militærkuppet mot Zelaya-regjeringen i 2009 har politikken i Honduras vært preget av korrupsjon og organisert kriminalitet. Etter kuppet ble kraftsektoren liberalisert, og en rekke gullkantede konsesjoner førte til en storstilt berikelse av både lokale eliter og utenlandske selskaper. I 2021 fikk landet en ny sosialdemokratisk regjering som innførte en ny energilov for å sikre økt offentlig kontroll over kraftsektoren. Gjennom loven har regjeringen anledning til å reforhandle kraftkjøpsavtaler som i sin tid ble innført under kuppregimet, og som har påført staten løpske renteutgifter og store underskudd.

«Norfund går på tvers av målet om utvikling»

Den norske investerings-trioen nekter på sin side å godta en reforhandling. Selv om forhandlinger fortsatt pågår, og Honduras så sent som i april innfridde over tre fjerdedeler av sin gjeld til de norske investorene, har de nå gått til skrittet å melde inn en sak via Verdensbankens voldgiftsdomstol ICSID. Bakgrunnen for at dette gjøres nå er også at Honduras, i likhet med Norge, ønsker å trekke seg fra denne typen tvisteløsninger.

Forrige uke tok vi initiativ til et møte med Honduras’ energiminister Erick Tejada. Han var tydelig på at en reforhandling av gjelden til det skakkjørte nasjonale energibyrået ENEE er en forutsetning for å løfte over 360 000 honduranske familier ut av energifattigdom. Ved å få kontroll på mer av verdien som skapes ved kraftproduksjon ønsker også regjeringen å bygge ut offentlig eid fornybar energi – et viktig tiltak i arbeidet for en rettferdig omstilling.

Gjennom å benytte den omstridte voldgiftsmekanismen investor-stat tvisteløsning (ISDS), går Norfund på tvers av målet om utvikling. ISDS er et system av egne private domstoler for investorer, som gir utenlandske selskaper rett til å saksøke stater utenfor nasjonale lovverk. Saksbehandlingen foregår i hemmelighet og tar utgangspunkt ikke bare i erstatning for tap, men også for å beskytte fremtidige profitt som et selskap hadde regnet med. ISDS-systemet brukes som oftest til å saksøke land for demokratisk vedtatt politikk som beskytter miljø, menneskerettigheter og offentlige tjenester.

For Norge sin del har en høy andel offentlig kontroll over felles kraftressurser lenge vært fremhevet som en suksess – og en viktig forutsetning for vår egen utvikling. Nå må de norske aktørene trekke søksmålet sitt mot Honduras. Om ikke Norfund tar ansvar, må utviklingsminister Tvinnereim komme på banen og lage tydeligere retningslinjer for bruk av norske bistandsmidler.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Opera

Komponist Knausgård?

I Klassekampen 4. februar las eg om ein ny, finsk operaoppsetting av Karl Ove Knausgård sin roman «Morgenstjernen». Berre Knausgård er nemnt som opphavsperson for denne vellukka oppsettinga. Det er fantastisk, vår store forfattar nå også som komponist og librettist! Men så tok det meg cirka 20 sekund på nett for å finne ut at komponist er Sebastian Fagerlund og librettoen er av Gunilla Hemming. Det er fint om Klassekampen er meir presis og informativ når det gjeld opphavspersonar.

Melkøya

SVs svik mot samisk kultur

I dag feirer vi samenes nasjonaldag. Det er en mager trøst for Finnmarks samer og hele den samiske kulturen i Norge. I går vedtok Stortinget at det fortsatt skal gjøres store inngrep i reindriftsområder i Finnmark for å elektrifisere Melkøya. I går hadde SV en historisk mulighet til å sette en stopper for enorme naturinngrep i Finnmark, inngrep som vil gå hardt ut over en allerede presset reindrift. Den muligheten lot de gå fra seg. Debatten om Melkøya de siste ukene har handlet om lovlighet, regjeringens kraftløft, Europas energisikkerhet, om datasentre og klimapolitikk. Det som har blitt helt borte, er det samiske perspektivet. Fakta er at kraftlinjene som allerede er bygget for å få elektrifisert Melkøya, som den mellom Skaidi og Hammerfest, og de linjene som skal bygges videre, alle påvirker naturen og reindrifta i området.

Epstein-papirene

Rød-Larsens rolle som politisk mellommann

Hvorfor dyrket Jeffrey Epstein kontakten med ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen? Hvorfor overførte han ferieopphold, lån, donasjoner og testamentariske disposisjoner? Det var åpenbart ikke bare for å sole seg i glansen av to av tilretteleggerne for Oslo-avtalene. Forholdet mellom de tre var mer enn et privat anliggende. Særlig den omfattende kontakten mellom Epstein og Rød-Larsen har betydelig offentlig interesse. Rød-Larsens forklaring i ettertid, at det var en «alvorlig feilvurdering» å ha et «personlig og økonomisk forhold til Epstein», fremstår lite troverdig i lys av kontaktens omfang og varighet. Kontakten må ses i en større sammenheng. Oslo-prosessen ble lansert som et gjennombrudd i 1993, men avtalene i 1994 og 1995 integrerte ikke folkeretten: Israels okkupasjon av Palestina ble ikke opphevet, retten til selvbestemmelse ikke sikret, bosettingspolitikken fortsatte, palestinsk territorium ble ytterligere fragmentert, rettighetsforpliktelser ikke håndhevet og statusspørsmål utsatt. Resultatet var et asymmetrisk forhandlingsregime som forvaltet okkupasjonen snarere enn å avslutte den – satt på spissen: fred uten rett og rettigheter. Kritikken av prosessen var derfor bred – fra palestinske forhandlere og israelske tidligere embetsmenn til menneskerettighetsorganisasjoner, FN-eksperter og forskere. Etter rollen som diplomat og tilrettelegger for Oslo-avtalene ble Rød-Larsen FNs spesialkoordinator for Midtøsten-fredsprosessen (UNSCO) i perioden 1994–1996. I 1999–2004 var han Kofi Annans spesialutsending for Midtøsten-fredsprosessen, også det en politisk rolle. I min kapasitet i Amnesty International møtte jeg Rød-Larsen på UNSCOs kontor i Ramallah i 1996 og fremførte Amnestys kritikk av Oslo-prosessen, UNSCOs manglende vektlegging av palestinernes rettigheter og Israels bosettingspolitikk.