Peder Østring har delt denne artikkelen med deg.

Peder Østring har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNorfund

Trekk søksmålet mot Honduras!

Det er uakseptabelt at Norfund, som er fullfinansiert over utviklingsbudsjettet, går til sak for å hindre en demokratisk valgt regjering i å bestemme over sin egen energipolitikk.

Den 26. mars sendte en av Norsk Folkehjelp sine partnere i Honduras et varsel om at Scatec ASA, Norfund, og KLP Norfund Investments AS har meldt inn søksmål mot den honduranske staten. Bakgrunnen er en uenighet rundt kraftkjøpsavtaler knyttet til to solkraftparker i Honduras.

Siden militærkuppet mot Zelaya-regjeringen i 2009 har politikken i Honduras vært preget av korrupsjon og organisert kriminalitet. Etter kuppet ble kraftsektoren liberalisert, og en rekke gullkantede konsesjoner førte til en storstilt berikelse av både lokale eliter og utenlandske selskaper. I 2021 fikk landet en ny sosialdemokratisk regjering som innførte en ny energilov for å sikre økt offentlig kontroll over kraftsektoren. Gjennom loven har regjeringen anledning til å reforhandle kraftkjøpsavtaler som i sin tid ble innført under kuppregimet, og som har påført staten løpske renteutgifter og store underskudd.

«Norfund går på tvers av målet om utvikling»

Den norske investerings-trioen nekter på sin side å godta en reforhandling. Selv om forhandlinger fortsatt pågår, og Honduras så sent som i april innfridde over tre fjerdedeler av sin gjeld til de norske investorene, har de nå gått til skrittet å melde inn en sak via Verdensbankens voldgiftsdomstol ICSID. Bakgrunnen for at dette gjøres nå er også at Honduras, i likhet med Norge, ønsker å trekke seg fra denne typen tvisteløsninger.

Forrige uke tok vi initiativ til et møte med Honduras’ energiminister Erick Tejada. Han var tydelig på at en reforhandling av gjelden til det skakkjørte nasjonale energibyrået ENEE er en forutsetning for å løfte over 360 000 honduranske familier ut av energifattigdom. Ved å få kontroll på mer av verdien som skapes ved kraftproduksjon ønsker også regjeringen å bygge ut offentlig eid fornybar energi – et viktig tiltak i arbeidet for en rettferdig omstilling.

Gjennom å benytte den omstridte voldgiftsmekanismen investor-stat tvisteløsning (ISDS), går Norfund på tvers av målet om utvikling. ISDS er et system av egne private domstoler for investorer, som gir utenlandske selskaper rett til å saksøke stater utenfor nasjonale lovverk. Saksbehandlingen foregår i hemmelighet og tar utgangspunkt ikke bare i erstatning for tap, men også for å beskytte fremtidige profitt som et selskap hadde regnet med. ISDS-systemet brukes som oftest til å saksøke land for demokratisk vedtatt politikk som beskytter miljø, menneskerettigheter og offentlige tjenester.

For Norge sin del har en høy andel offentlig kontroll over felles kraftressurser lenge vært fremhevet som en suksess – og en viktig forutsetning for vår egen utvikling. Nå må de norske aktørene trekke søksmålet sitt mot Honduras. Om ikke Norfund tar ansvar, må utviklingsminister Tvinnereim komme på banen og lage tydeligere retningslinjer for bruk av norske bistandsmidler.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Tøyen

Å stjele fra byungene

Det var Jan Erik Vold som stilte spørsmålet: «Vet Oslo byråd hva en spade er?» Året var 1988. Det borgerlige byrådet, ledet av Høyres Michael Tetzschner, ville legge ned skolehagene. Tomten skulle de selge unna. Det var i skolehage at Vold hadde lært «å sette slagstøvver’n på spa’bla’et og tråkke til.» Å legge ned skolehagene var, med Volds låt, «å stæla fra byunga». Nedleggelsen ville spare to millioner kroner i driftskostnad. Salgsinntekten skulle gi en pen éngangssum i en slunken bykasse. Slik gikk det ikke. Skolenehagene på Geitmyra ligger der stadig, til evig glede for byungene. Politikere som visste prisen på alt, men kjente verdien av ingenting, tapte. Nå står Oslo foran store nedskjæringer.

Økologisk mat

Takk til Tore!

Jeg har nettopp lest Tore Stubberuds artikkel om Debio og økologisk landbruk, og jeg vil bare si takk til ham! Jeg er opptatt av økologisk landbruk, og mottar medlemsblad fra Økologisk Norge med reklame for fancy Oslo-restauranter, obskure oppskrifter og selvpromotering av diverse folk som vil selge deg noe, med mer, og har kjent på noe som jeg ikke har klart å sette ord på. Så leste jeg innlegget til Tore Stubberud i Klassekampen nå i dag, og tenkte «amen!» (slik er det).

Innvandringspolitikk

Asylmottak i utlandet? En elendig idé

Regjeringen åpner for samarbeid med EU om asylmottak og retursentre utenfor Europa, såkalt eksternalisering. Dette er først og fremst et rettslig spørsmål. Vi kjenner modellen fra Italia–Libya-samarbeidet, EUs avtaler med Tyrkia og Libya, Danmarks Rwanda-planer og Storbritannias Rwanda-ordning. Erfaringene er gjennomgående dårlige: menneskerettsbrudd, rettstomme rom og langvarige rettsprosesser. Essensen er enkel: En stat kan ikke eksportere sitt menneskerettsansvar. Etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 1 og praksis fra Strasbourg-domstolen oppstår ansvar når staten utøver effektiv kontroll, også utenfor eget territorium. I Hirsi Jamaa-saken ble Italia dømt for å ha sendt båtflyktninger til Libya. I M.S.S.-saken ble Belgia dømt for å sende en asylsøker til et Hellas med systemsvikt. Staten har plikt til å vite hva den sender folk til, og kan ikke gjemme seg bak andre staters mangler. Overført til Norge: Betaler vi for, inngår avtale om og styrer et mottak i tredjeland, er det fortsatt Norge som bærer ansvaret.