Peder Østring har delt denne artikkelen med deg.

Peder Østring har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNorfund

Trekk søksmålet mot Honduras!

Det er uakseptabelt at Norfund, som er fullfinansiert over utviklingsbudsjettet, går til sak for å hindre en demokratisk valgt regjering i å bestemme over sin egen energipolitikk.

Den 26. mars sendte en av Norsk Folkehjelp sine partnere i Honduras et varsel om at Scatec ASA, Norfund, og KLP Norfund Investments AS har meldt inn søksmål mot den honduranske staten. Bakgrunnen er en uenighet rundt kraftkjøpsavtaler knyttet til to solkraftparker i Honduras.

Siden militærkuppet mot Zelaya-regjeringen i 2009 har politikken i Honduras vært preget av korrupsjon og organisert kriminalitet. Etter kuppet ble kraftsektoren liberalisert, og en rekke gullkantede konsesjoner førte til en storstilt berikelse av både lokale eliter og utenlandske selskaper. I 2021 fikk landet en ny sosialdemokratisk regjering som innførte en ny energilov for å sikre økt offentlig kontroll over kraftsektoren. Gjennom loven har regjeringen anledning til å reforhandle kraftkjøpsavtaler som i sin tid ble innført under kuppregimet, og som har påført staten løpske renteutgifter og store underskudd.

«Norfund går på tvers av målet om utvikling»

Den norske investerings-trioen nekter på sin side å godta en reforhandling. Selv om forhandlinger fortsatt pågår, og Honduras så sent som i april innfridde over tre fjerdedeler av sin gjeld til de norske investorene, har de nå gått til skrittet å melde inn en sak via Verdensbankens voldgiftsdomstol ICSID. Bakgrunnen for at dette gjøres nå er også at Honduras, i likhet med Norge, ønsker å trekke seg fra denne typen tvisteløsninger.

Forrige uke tok vi initiativ til et møte med Honduras’ energiminister Erick Tejada. Han var tydelig på at en reforhandling av gjelden til det skakkjørte nasjonale energibyrået ENEE er en forutsetning for å løfte over 360 000 honduranske familier ut av energifattigdom. Ved å få kontroll på mer av verdien som skapes ved kraftproduksjon ønsker også regjeringen å bygge ut offentlig eid fornybar energi – et viktig tiltak i arbeidet for en rettferdig omstilling.

Gjennom å benytte den omstridte voldgiftsmekanismen investor-stat tvisteløsning (ISDS), går Norfund på tvers av målet om utvikling. ISDS er et system av egne private domstoler for investorer, som gir utenlandske selskaper rett til å saksøke stater utenfor nasjonale lovverk. Saksbehandlingen foregår i hemmelighet og tar utgangspunkt ikke bare i erstatning for tap, men også for å beskytte fremtidige profitt som et selskap hadde regnet med. ISDS-systemet brukes som oftest til å saksøke land for demokratisk vedtatt politikk som beskytter miljø, menneskerettigheter og offentlige tjenester.

For Norge sin del har en høy andel offentlig kontroll over felles kraftressurser lenge vært fremhevet som en suksess – og en viktig forutsetning for vår egen utvikling. Nå må de norske aktørene trekke søksmålet sitt mot Honduras. Om ikke Norfund tar ansvar, må utviklingsminister Tvinnereim komme på banen og lage tydeligere retningslinjer for bruk av norske bistandsmidler.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Ukraina

Ukrainas krig?

Halvor Fjermeros skriv i Klassekampen 21. mai at korrupsjon i Kyiv har blitt ‘hett stoff’. Korrupsjon har vore ‘heitt stoff’ i Ukraina heile tida etter 1991. Året 2014 markerer ein milepæl i kampen mot korrupsjon, da Ukraina fekk sitt viktigaste statlege antikorrupsjonsorgan. I fjor vart forsøk på å svekke antikorrupsjonsarbeidet slått tilbake blant anna ved hjelp av protestar i fleire ukrainske byar. Antikorrupsjonsarbeidet gir positive resultat over tid.

Arbeidsliv

Gi folk mer fri!

Etter å ha fulgt med på debatten om det er nærmest skadelig å sende ettåringer i barnehage, så er det en ting som slår meg; småbarnsforeldre i dag har et altfor stressa liv for å få hverdagen til å gå rundt, og få økonomien til å strekke til. Det viktigste som kan gjøres for å bøte på denne situasjonen, er på sikt å innføre sekstimersdagen.

Bibelen

Herre, jeg ber for teologene …

… sang vi på 1980-tallet, vi som var kristensosialister eller medlemmer av Alternativt arbeidsfellesskap i kirken. Politisk radikale – og teologisk konservative, syntes jeg. Nå, førti år senere, med Mímir Kristjánsson som profet, erkebiskop, karismatisk predikant – hva skal vi med teologene? Annet enn å be for dem? Politisk radikal er den nye kristenhøvdingen, ja visst. Og like teologisk konservativ som det kirkelandskapet han nå erobrer: en blanding av fundamentalist og biblisist. «Jesus sa … Paulus mente … står det i Bibelen.» Ingen tolkningsproblematikk råder; den som leter, finner, og enhver blir salig i sin tro. Den nye predikanten stiller seg dessuten på lekmannsbevegelsens grunn, som en ekte pietist. Det mer fundamentale spørsmålet røres ikke, og har langt tradisjon som urørlig på norsk jord: Er Bibelen normerende for politikk og menneskers livsførsel i dag? Er det en forutsetning for folks kristentro å leve etter et flere tusen år gammelt dokument? Hvorfor skal folk lese Bibelen? Kan kristne være fristilt om de ønsker? Teologene, med et minst seksårig studium bak seg, kan se det som tidens tegn å gå fra taushet til tale om fundamentale spørsmål. I folkeopplysningens ånd – selv om det skulle utløse interne debatter – blande inn litt allmenn kunnskap, inkludert tolkningsproblematikk, stilt overfor det eldgamle biblioteket.