Peder Østring har delt denne artikkelen med deg.

Peder Østring har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNorfund

Trekk søksmålet mot Honduras!

Det er uakseptabelt at Norfund, som er fullfinansiert over utviklingsbudsjettet, går til sak for å hindre en demokratisk valgt regjering i å bestemme over sin egen energipolitikk.

Den 26. mars sendte en av Norsk Folkehjelp sine partnere i Honduras et varsel om at Scatec ASA, Norfund, og KLP Norfund Investments AS har meldt inn søksmål mot den honduranske staten. Bakgrunnen er en uenighet rundt kraftkjøpsavtaler knyttet til to solkraftparker i Honduras.

Siden militærkuppet mot Zelaya-regjeringen i 2009 har politikken i Honduras vært preget av korrupsjon og organisert kriminalitet. Etter kuppet ble kraftsektoren liberalisert, og en rekke gullkantede konsesjoner førte til en storstilt berikelse av både lokale eliter og utenlandske selskaper. I 2021 fikk landet en ny sosialdemokratisk regjering som innførte en ny energilov for å sikre økt offentlig kontroll over kraftsektoren. Gjennom loven har regjeringen anledning til å reforhandle kraftkjøpsavtaler som i sin tid ble innført under kuppregimet, og som har påført staten løpske renteutgifter og store underskudd.

«Norfund går på tvers av målet om utvikling»

Den norske investerings-trioen nekter på sin side å godta en reforhandling. Selv om forhandlinger fortsatt pågår, og Honduras så sent som i april innfridde over tre fjerdedeler av sin gjeld til de norske investorene, har de nå gått til skrittet å melde inn en sak via Verdensbankens voldgiftsdomstol ICSID. Bakgrunnen for at dette gjøres nå er også at Honduras, i likhet med Norge, ønsker å trekke seg fra denne typen tvisteløsninger.

Forrige uke tok vi initiativ til et møte med Honduras’ energiminister Erick Tejada. Han var tydelig på at en reforhandling av gjelden til det skakkjørte nasjonale energibyrået ENEE er en forutsetning for å løfte over 360 000 honduranske familier ut av energifattigdom. Ved å få kontroll på mer av verdien som skapes ved kraftproduksjon ønsker også regjeringen å bygge ut offentlig eid fornybar energi – et viktig tiltak i arbeidet for en rettferdig omstilling.

Gjennom å benytte den omstridte voldgiftsmekanismen investor-stat tvisteløsning (ISDS), går Norfund på tvers av målet om utvikling. ISDS er et system av egne private domstoler for investorer, som gir utenlandske selskaper rett til å saksøke stater utenfor nasjonale lovverk. Saksbehandlingen foregår i hemmelighet og tar utgangspunkt ikke bare i erstatning for tap, men også for å beskytte fremtidige profitt som et selskap hadde regnet med. ISDS-systemet brukes som oftest til å saksøke land for demokratisk vedtatt politikk som beskytter miljø, menneskerettigheter og offentlige tjenester.

For Norge sin del har en høy andel offentlig kontroll over felles kraftressurser lenge vært fremhevet som en suksess – og en viktig forutsetning for vår egen utvikling. Nå må de norske aktørene trekke søksmålet sitt mot Honduras. Om ikke Norfund tar ansvar, må utviklingsminister Tvinnereim komme på banen og lage tydeligere retningslinjer for bruk av norske bistandsmidler.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

India

Søt profitt, bitter ettersmak

Internasjonalt framstår det norske oljefondet som et forbilde for etisk kapitalisme. Med over 2100 milliarder dollar under forvaltning er det verdens største statsfond, bygget på oljerikdom og forvaltet ut fra en idé om at offentlige midler skal investeres ansvarlig og i tråd med menneskerettighetene. Dette settes på prøve i sukkerrørsfeltene i Maharashtra i India. Indian Sugar Industry Workers Association (ISWA) organiserer sukkerrørinnhøstere, møllearbeidere og ansatte innen transport og lagerhold over hele Indias sukkerbelte. Vi ber om at norske pensjonspenger slutter å finansiere en industri basert på systematiske brudd på menneskerettighetene. India er verdens største sukkerprodusent, og sukker er en vesentlig del av den indiske økonomien. Det amerikanske arbeidsdepartementet har knyttet sukkerrørshøstingen i Maharashtra til tvangsarbeid. Oxfam Indias rapport «The Human Cost of Sugar» dokumenterer hvordan forsyningskjeden bygger på uformell arbeidskraft fanget i fattigdom og gjeldsslaveri, der kvinner og barn bærer den tyngste byrden. Kvinner rammes på et særlig brutalt vis.

Pengepolitikk

Rødt vil endre mandatet til Norges Bank

I avisa den 15. mai kommer Roman Eliassen med besynderlige påstander om Rødts rentepolitikk. Han anklager oss for å ha gjort sentralbanksjefen til en klassefiende i stedet for å diskutere Norges Banks mandat. Her er det nødvendig med en oppklaring. Rødt er fullt klar over at sentralbanksjefen utfører et oppdrag som Stortinget har satt henne til, selv om dette knapt nok kan være et argument for at måten banken utøver dette oppdraget på bør være hevet over enhver kritikk. Uansett er hovedmålet vårt, som vi blant annet har meldt i nettopp Klassekampen, å endre mandatet til Norges Bank. Konkret mener vi at sentralbanken i større grad må skille mellom prisvekst som skyldes forhold i den norske økonomien og prisvekst vi importerer utenfra. Da slipper vi at norske arbeidsfolk blir straffet for Donald Trumps krig i Iran.

Stad skipstunnel

Aps lynavleiar

Kvar gong statsminister Støre og finansminister Stoltenberg skal snakke om «ansvarleg pengebruk», dreg dei fram det same prosjektet: Stad skipstunnel. Dette éine, relativt rimelege samferdsleprosjektet på Vestlandet har blant Ap-toppane og Oslo-eliten elles blitt sjølve symbolet på sløsing. Det er ein lynavleiar. Stad skipstunnel er ei tydeleg avgrensa éingongs­investering som er langt billigare enn dei fleste større veg- og jernbaneprosjekt på det sentrale Austlands-området, og heller ikkje bind opp framtidige investeringar for å kunne ta ut prosjektnytten (slik som å bygge delstrekningar på Intercity eller motorvegar). Samtidig viser tal frå Samferdselsdepartementet at ei rekke veg- og jernbaneprosjekt – mange av dei på Austlandet – har dårlegare samfunnsøkonomisk lønsemd enn Stad Skipstunnel. Likevel går desse prosjekta vidare, med Ap-toppane si heilhjarta støtte. Stad skipstunnel derimot, skal stoppast, med høgast mogleg medieprofil. Kvifor? Fordi det er lett. Det er langt frå makta, det gjeld næringar og ei transportform (sjøtransport) som mange i Oslo-bobla ikkje kan så mykje om, og det skaffar deg goodwill blant kommentariatet i Oslo-gryta, blant dei Oslo-utdanna og Oslo-busette byråkratane i Finansdepartementet – ja, til og med hos Sløseriombudsmannen, langt inne i dei djupe skogane i Østerdalen. For meg er dette grenselaust provoserande.