Hvorhen du gråt i li og fjell.
Fjorårets 17. mai startet med at jeg kastet eggerøre på samboeren min. Det var noe med at han «ikke tok det alvorlig» at vi manglet gressløk.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg har vært på foreldremøte, og det gikk bra. Klapp på skulderen til meg. Ingenting å skryte av, tenker du kanskje, men jeg har faktisk flere alvorlige lidelser som gjør det vanskelig, og farlig, å delta på foreldremøte. Et alvorlig problem er min UFS: «ufrivillig frivillig syndrom». Med en gang en lærer sier «så trenger vi en foreldrekontakt» eller «hvem kan sitte i dugnadskomité for klasseturen på 10. trinn?», begynner det å rykke i armen. Ikke av pliktfølelse eller ønske om å bidra. Kun fordi den klamme stillheten som senker seg når alle vi foreldrene kollektivt later som vi er usynlige, oppleves som så ubehagelig at å ta på seg ansvar for å organisere dorullsalgdugnader de neste tre årene, virker å foretrekke. For å unngå uønskede tillitsverv prepper jeg nå før alle møter med å synge slageren «Vi sier nei, nei, nei» fra EU-kampen i 94, og sitter på høyrehånda under hele møtet. Jeg sliter også med ISS: «ikke subtilt surtryne». De fleste foreldre sier kloke og fornuftige ting på foreldremøter. Men for noen er det en arena for å vise fram sin moralske og oppdragermessige fortreffelighet. Det takler jeg dårlig, og det synes. Når en forelder tar ordet for å fortelle at ingen av hennes barn får smarttelefon før de er 15, og at vi alle bør følge hennes eksempel hvis vi bryr oss om barna våre, blir ansiktet mitt en geip av utilslørt agg og forakt, og jeg kan bryte ut i ukontrollerte, oppgitte stønn.
Jo Røed SkårderudTreningssenteret mitt er blitt annektert av USAs utenriksdepartement. Gruppetimen jeg pleier å gå på, er blitt erstattet med et nytt opplegg som heter «HIT WAR FEAR». Konseptet er enkelt: Vi er krigsofre fanget i bomberegn. Her møter eksplosiv intensitetstrening et melkesyremonster av en kondisjonstrening. Mens jeg spurter for livet på mølla, kaster instruktøren dødstunge medisinballer min vei. Fort må jeg hoppe unna. Like raskt må jeg dukke.
Aurora SæverudJeg er mildt sagt sliten av krig og elendighet. Hjernen har allerede tatt ferie, og derfor har jeg denne påsken booket en pakketur. Jeg vet ikke om det var jeg som fant annonsen, eller annonsen som fant meg: «Europeere søkes til Black Gold Luxury Dream Holiday». Det hørtes lux ut, tenkte jeg. All inclusive også? Solgt! Annonsen har jeg egentlig ikke lest så nøye, før jeg booket, men for et kupp dette var!«Billigere enn en full tank bensin», leser jeg. Videre står det at jeg til og med kan tjene penger på turen.
Aurora Sæverud