Julie Nordby Egeland

Fjorårets 17. mai startet med at jeg kastet eggerøre på samboeren min. Det var noe med at han «ikke tok det alvorlig» at vi manglet gressløk.

2022s emosjoner var ikke et unntak. Tilbake I 2012 hadde jeg store planer om å imponere en spesiell frokostvert med en «sinnssyk» Smash-pavlova. Dessverre bommet jeg på målene og hadde en desiliter hvitvinseddik i kaka istedenfor for en teskje. Pavlovaen ble seig som en gummistrikk, og med søt marengs stuck i ganen ble jeg utkonkurrert av en frisk ostekake. Da verten og ostekaka gikk sammen ut fra frokosten, rant det over for meg. Og det ble ikke bedre av at all eddiken gjorde tårene ekstra bitre.

For meg starter eller ender enhver 17. mai med en psyke som vaier i vind. Når flagget heises og patriotiske toner ljomer i gatene, er det ikke bare kveldssola som har «fått det røde», men også mitt hovne øyeparti.

Jeg kan ikke være den eneste som strever med nasjonalblues. Her er derfor mine beste tips til hvordan du best skjuler 17. mai-tårene – og beholder verdigheten.

Bunad er ikke kjent for å være et praktisk plagg, men kan bli din redning når det brister. For er det en ting jeg er sikker på, så er det at våre formødre designet kepen med en funksjonell baktanke – da ved å forme den som et gigantisk lommetørkle. Gå i dekning under kappen og gni vekk snørr og maskararester. Kom ut på den andre siden med et, om ikke duggfriskt, så 

Solbriller er et selvfølgelig tips for å skjule at du er mentalt ustabil, men et par trendy smale 90-tallsbriller gjør pandaøynene ingen tjeneste. Vær beredt, og gå for store skibriller! Om noen stusser, forkle det som en hyllest til nasjonalikonet Therese Johaug.

Rødt, hvitt og forgrått

Vårrengjøringen er i gang. For noen handler det om å feie oppkjørselen for grus. For andre innebærer det at barndomshjemmet skal selges: Rommet ditt skal jevnes med jorda, og den eksklusive steinsamlingen din går rett i grøfta.

Om du som meg kvier deg for ryddesjauen, har jeg noen tips til hvordan du kan kvitte deg med det gamle uten å anklage noen for å «kaste personligheten din på historiens skraphaug». Eller som familien min sier «ta dette som en voksen».

 Da jeg kom hjem for å sortere i gamle tanker, var både dagbok og skoledagbøker allerede brent. Og visstnok også lest og refusert? «Det sto fryktelig mye pinlig, der, Julie …», sa mamma. «Det var tante 

 enig, så det var bare å hive». Javel.

Om gamle drømmer kastes på bålet, fortvil ikke: Nye minner kan stå opp fra asken: Glem Pusurs Skoledagbok, og start en jobbdagbok! Hva 

 egentlig yndlingsfargen til din nye kollega? Hvem snakket egentlig med hvem på gårsdagens arbeidsflyt-seminar? Spennende.

 Dine fordums klær skal visst sendes til Ukraina – og med på lasset følger russebuksa (!). Det gir mening i det meningsløse å tenke på at dine gamle hekletopper nå er humanitær bistand. Men det betyr ikke at verden bare skal glemme at du enstemmig ble valgt som «Executive party-ansvarlig» i russestyret. Ta på deg russebuksa en siste gang, og finn fram Bacardien. Om du tilfeldigvis er høygravid og ikke får russebuksa over knærne; improviser. Erstatt russebuksa med en rød tights og skjenk deg en shot Fanta Exotic. Tidenes fest er ikke over.

 Du får tårer i øynene bare du tenker på at diplomen for «deltakelse i Ungdommens Kulturmønstring» (kom ikke videre med mitt haiku-dikt … ) tas ned fra veggen. Men husk hva ryddeguru Marie Kondo har sagt: «rydd ut, men bær med deg minnene.» Ta dette bokstavelig: Putt kampesteinen fra hytta og de magiske krystallene i en stor svart søppelsekk og slep den med deg på bussen – og sett den i din egen bod.

Vårsjau for voksne

Det hvite hus går inn for et mulig Tiktok-forbud, og her hjemme mumles det om å bannlyse appen fra regjeringens mobiler. Det gjør at jeg stiller meg spørsmålet: Hvorfor er ikke jeg på Tiktok?

Som tidligere Rød Ungdom-medlem og utøver i freestyle discojazz har jeg kombinasjonen som trengs for å nå ut til unge radikale: Et noe lavt politisk engasjement, men et høyt splitthopp. I mylderet av sminkevideoer skal jeg være noe helt annet: En myk fører på venstresidas dansegulv. Men hva med Tiktoks overvåkning, spør du kanskje.

Her har jeg knekt koden: Jeg har nemlig ikke hatt personvern siden Netflix-kontoen min ble hacket av noen kinesere i 2019. Seriebiblioteket mitt er nå fylt opp med asiatisk feelgood, og hver søndag ser jeg og hackerne «Smaken av Chaoshan». Så nå er det nesten så jeg spionerer på dem, om du skjønner?

Uansett: Her er tre aktuelle Tiktok-videoer som vil få venstresida opp og fram på nett. Nyt det før Tiktok svartelistes og vi må ta til takke med ti nye podkaster fra Magnus Marsdal og Mímir Kristjánsson.

 Se på meg mens jeg blåser nytt liv i Karl Marx: Jeg leser høyt fra «Kapitalen» mens jeg tar på den virale liplineren alle snakker om! Det er litt vanskelig å lese de lange leddsetningene høyt samtidig som jeg legger liplineren, så det er mulig jeg bare mimer til Marx her.

What to wear – Lønnsoppgjøret-edition.

 Å være på venstresida handler ikke kun om ideologisk tankespinn, men også om å få mer penger. I vårens fineste sneakers fotfølger jeg årets lønnsoppgjør – og streiken for tariffavtale på Oslo-restauranten Olivia.

Foreløpig vet vi lite om utfallet, men det vi vet sikkert, er at vi trenger en oversized blazer over de stygge gule streikevestene. Se på meg mens jeg kler meg for å spise Pizza Parma på Olivia Hegdehaugsveien! Eh, jeg mener for å streike utenfor Olivia.

 I denne explainer-videoen tar jeg for meg vindkraft og byr på en speedet up versjon av «Wind of Change». Se på meg mens jeg ikke bare forklarer, men løser Fosen-floka ved å gre inn en helt magisk hårolje! I 40 sekunder! Obs: Sponset innhold.

Makeup Marx

Min første morsdag gikk i vasken. Vi fikk vannlekkasje på kjøkkenet og sto til knærne i kloakk. Bokstavene på «Verdens beste mamma»-kruset rustet bort, og min lyse jumpsuit fikk brune flekker.

Jeg som skulle være en vaniljedrøm, endte opp som en våt hyene. Jeg gråt mens jeg drakk kaffe av «erdens este am» og googlet «stoppekran kjøp».

Men i år er alt annerledes. Jeg har reine bukser og store planer. Problemet er bare at jeg er den eneste som vet om planene. Jeg frykter at morsdagen er … glemt?! Ikke misforstå: 

 vil ikke ha et duftlys eller en ny kopp det står «Mamacita» på. Haha, æsj. Men jeg tenker at det er viktig for samfunnet. Altså mødre.

Så hvordan skal du få morsdagen opp på radaren? Akkurat som fødselen, vil du at det skal skje organisk og naturlig. Her er fire søte, subtile måter å minne husstanden om at DET ER MORSDAG PÅ SØNDAG!

 Lite minner mer om at du er en stolt nybakt mor enn å diske opp med varm hvetebakst. Salte tårer vendes inn i deigen på slutten av eltetida og vil fylle stua med en helt spesiell mamma-aroma. Men hva gjør du når bollene er i ovnen, og du hører «Jeg er ikke så glad i fastelavn»? Spis alle bollene selv stående over kjøkkenbenken!

 . ABC-klinikken legges ned, og det kan du dra nytte av i helga. «Er det ikke interessant at årsverk i jordmortjenesten kuttes i forbindelse med morsdagen», mumler du klokt. Gjør påminnelsen politisk, men obs, ikke overdriv engasjementet. Du vil for all del unngå at morsdagen surres sammen med kvinnedagen. Det siste du trenger fra samboer på søndag, er en knyttet neve for noe sexkjøpsgreier.

Mamacita

Aftenpostens A-magasin har tatt pulsen på 2023 og lister opp 100 trender som vil prege året: Hockeysveisen gjør comeback, det blir plysjsofa på kinoen, og vi skal alle puste sammen i ring på jobb. Disse mikrotrendene må riktignok alle vike for magasinets største og aller første spådom for året som kommer, nemlig:

Hvorfor ikke ha et vinlager ved siden av beredskapslageret, som avisa foreslår. «Å drikke hjemme vil bli løsningen for mange», sier vinanmelderen.

Selv om dette nok vil være en lettelse for folk flest, kan jeg ikke si at jeg personlig «treffes» av trenden: De eneste varene fra Italia jeg har i min kjeller(bod), er et rikt utvalg capri-bukser fra 2006, og disse vil nok dessverre ikke se dagslys i år heller.

Likevel anser jeg meg selv som en trendspotter, og i forlengelsen av vinkjellertipset har jeg fire trendvarsler for året. Trendene er spådd i samråd med et knippe redaktører (Trygve Hegnar), en podkast-dame og tre kommunikasjonssjefer i Bane Nor.

Til nå har kritikken av privatfly vært rettet mot rike og berømte mennesker. I 2023 tror vi derimot at også folk flest får øynene opp for at det der med klima krever at de endrer noe, og at de vil droppe unødvendige turer med privatflyet.

2. «Waykay» is okay. (Ferier blir allment akseptert.)

I det moderne vekstsamfunnet er presset stort på å prestere på jobb. I 2023 vil folk flest endelig innse verdien av å lade batteriene og tilbringe tid på de stedene som tillater dem å vokse: hytta på fjellet, sommerhuset i Skagen og seilbåten.

Trend­alarm

Som en spinkel jente på 50 kilo går jeg nå en krevende tid i møte. Og nei, jeg tenker ikke på julemiddagen. Jeg tenker på Sibir-kulda. For de av oss som mangler underhudsfett, blåser nå vindene fra Kasakhstan rett gjennom ulltrøya og inn i leveren. Det er full gjennomtrekk til indre organer.

For meg er det kalde vinterværet i verste fall livstruende – og i beste fall 

 . Mens venninner tripper over snøen med pudderrosa ullkåper og roser i kinnene, måker jeg meg bortover i moonboots og en sludd-brun ankellang boblejakke. De ser ut som Astrid S i «Tre Nøtter til Askepott», og jeg som kusken Vincek. At kulda tar fra meg både stil og verdighet, er ikke noe nytt. Allerede som en tander ti-åring sa bestefar til meg: «Ho Julli er så grann at ho har sleng i stillongsen. Det er itte normalt det.»

Til tross for at det bare skal bli kaldere, har jeg ikke mistet livsgnisten. Nå handler det om å komme seg gjennom jula – og sikre stilen. Her er noen strømsparende råd til alle dere som også må bruke vaselin som bodylotion.

 Jeg har hatt konstant tårer i øynene siden 1. desember, men jeg er ikke trist – bare hundre prosent nedkjølt. Men hva med å få tåreflod og nesesekret til bokstavelig talt å skinne? Kast kleenexen og la det renne. Du vil se like ung og glødende ut som en RS-syk treåring og slipper å punge ut for dyre rynkekremer. Vinn-vinn! 

 To ullskjerf surres rundt hals, munn og nese – med dobbeltknute. Tenk at du skal se ut som levende kanelbolle 

 For å sikre tilførsel av oksygen må du holde munnen vidåpen. 

 når du kommer inn og tar av deg skjerfene. Jeg har selv erfart at dette er lett å glemme, noe som kan gi de rundt deg inntrykket av du er riv ruskende gal.

 (med å brenne dine fiender): Lite tiner blåfrosne lepper mer enn å fyre i peisen. Spesielt varmt blir det om du hiver på gamle bilder fra ungdomsskolen – og lar han som sa at du hadde for tynne hofter til å få barn, brenne i helvete.

Sleng i stillongsen

Mandagen startet med et smell. DNB kunne «varsle» om at jeg denne måneden har brukt 80 prosent mer penger på take away-kaffe og scones enn «andre kunder med lignende økonomi».

Det var da det slo meg: Folk som har ting på stell, kjøper ikke jålekaffe, de lager smoothie hver morgen. Dessverre er blenderen min ødelagt. På onsdag gikk jeg derfor til Godt Brød og kjøpte en reboot tyttebær-smoothie for 75 kroner, mens jeg googlet «blender kupp 2022». Nå er det helg, og kortet mitt ble nettopp avvist på Elkjøp.

I lys av ukas økonomiske situasjon og den kommende Black Friday har jeg gjort meg noen tanker. For vi vet alle hvor vanskelig det er å kjøpe julegave til den som har «alt». Men hva med gaven til den som har «ingenting»? Her er mine personlige tips:

D-vitamin-mangel kjennetegnes av tretthet og svekket kraft i armer og bein. Dette er nøyaktig det jeg kjenner på når venner og familie spør «hvilket fond» jeg er i. Om tilførsel av solvitaminet kan bidra til å få meg ut av Søstrene Grene og inn i DNB Teknologi, legg det gjerne under treet.

Den berømte geita er ikke bare en flott veldedig gave å gi til den som har alt, men også til den som vil late som. For hva er vel bedre enn å sanke hjertelige nikk fra onkler og tanter på julekvelden, mens det du egentlig hadde trengt var å få Amnesty International til å hjelpe 

 Da med å si opp premium-abonnementet på TV 2 Play før du går til grunne.

Jeg vet ikke hundre prosent hva dette er, men jeg får gjentatte brev om at jeg mangler det, så fører det opp på lista. Merke er ikke så farlig, bare spør i butikken.

Blakk week

inn Sophie Elise for å nå unge jenter, og det gjør meg opprørt. Ikke bare fordi hun har større pupper enn meg, men fordi jeg selv sitter på en skattkiste med ideer for å nå de unge. Jeg er rett og slett 

Ifølge podkasten er Sophie Elise «den frekke storesøsteren du ikke visste at du trengte». Freidig har jeg dessverre aldri vært, men en gang skrev jeg en falsk dagbok om at alle guttene i klassen var forelsket i meg, så storebroren min kunne sniklese og tro jeg var populær. Så jeg antar at jeg kan være «den keitete lillesøsteren du ikke visste at du hadde». Eller noe sånt.

Som en 23 år gammel stemme (hvis du stokker om tallene litt) vet jeg hva som vil slå an. Her er noen «konsepter» jeg tenker vil være spennende for NRK å satse på framover:

Politisk kvarter for ungdom, bare at politikk er byttet ut med psykisk helse. Det blir 15 minutter hvor jeg snakker med Peder Kjøs om mine positive egenskaper (snill, smart osv.), før de resterende 90 minuttene tar for seg alt som går galt i livet mitt – og hvem som har skylda for det.

Vi vet alle at ungdom sliter med søvn, og vi vet også at de elsker reality. Hva er vel da bedre enn å lytte til åtte timer med lett snorking fra «Ex on the Beach»-Nina? Jeg sover ved siden av for å gjøre det mer personlig.

Det er ikke sant at ungdom ikke bryr seg om litteratur, men skal man lage en bokpod, må det skje på deres premisser. Og premisset er at det å lese er veldig, veldig kjedelig. I denne podkasten inviterer jeg derfor kjente personer til å snakke om bøker de ikke har hørt om. I første episode kommer Erling Braut Haaland for å diskutere Annie Ernauxs «Årene». Han tror hun er en belgisk håndballspiller, og utover i samtalen blir det klart at jeg ikke har lest boka, jeg heller.

Sophie Elise 2.0

, jenter; jeg starter en klinikk. Klinikken vil selvfølgelig by på kvinnehelse, men med en personlig twist: Her blir det ingen kjedelige sykdommer (endohvaforno), men fokus på «helseutfordringer» 

 hverdag. Velkommen til ÈI (EgelandIssues). Bak ÈI står meg og mine råskinn av noen venninner. Minus venninnene, da det viser seg at jeg ikke har noen nære jentevenner (på grunn av kvinnehelseproblemet backstabbing). Uansett: Dette kan vi kan hjelpe deg med.

Gjør seg synlig som en utvekst cirka midt bak på leggen, som følge av at gårsdagens truse på mystisk vis har satt seg fast nederst i tightsen?! Opptrer ofte i forbindelse med morgenmøte på jobben. Tights-svulst er godartet, men må behandles raskt. Fra forskning (Egeland & venninner, 2017) er det kjent at det beste er å sitte med beina viklet rundt hverandre mens man venter på at møtet skal ta slutt, la de andre reise seg først og så smyge seg inn på do for å fjerne utveksten.

Møt appelsinhudens onde tvilling – multehud. Kjennetegnes ved et forgrått og rødmusset ansikt som er nær ved å gå fullstendig i oppløsning – lik en overmoden multe. Tilstanden oppstår ofte på handikaptoaletter. Trigges av fravær av ros og manglende evne til å «ta imot en enkel beskjed». Heldigvis er behandlingen like enkel som den er genial: Du stroppes fast i vår innovative stol, der våre dyktige behandlere forer deg med Ben & -is, komplimenter som «jeg synes du er flink, jenta mi», samt tre sesonger av Gilmore Girls.

En alvorlig bekymringsrynke, da den får deg til å se rundt 120 år gammel ut (ikke misforstå, jeg sier 

 at gamle troll er stygge!). EgelandIssues tilbyr her en banebrytende behandling: En mann med hatt og stokk utkledd som Søren Kierkegaard, som babler i vei om angst. Det er bare å lene seg tilbake og nyte.

Kjennetegnes ved at hendene får en klissete, ruglete overflate fordi du griper tak i en råtten banan hver gang du leter etter noe i veska. Behandles med store mengder våtservietter og en klorin-peeling. Obs: Om du i tillegg opplever at gamle, uåpnede regninger klistrer seg til banan-hendene, har du et mer alvorlig tilfelle. Vi vil da velge å gå under huden din for å endre ditt DNA – slik at du kan bli en annen person.

Under huden

strømkrisa herjer, ytringsfriheten er utredet, og jeg føler meg ikke så bra, jeg heller. Etter innkjøring i barnehage har jeg pådratt meg halsbetennelse og øyekatarr, med den konsekvens at jeg ikke lenger ser nyhetsbildet klart foran meg. Bokstavelig talt. Ord som «utenlandskabler», «rentehopp», «Kjetil Rolness» og «den feite hvalrossen» har forsvunnet i febertåka uten at jeg rakk å forstå noe om sakene – langt mindre mene noe om dem. I stedet har jeg søkt tilflukt et sted hvor det er mye enklere å velge side: I Ringenes Herre-universet. Her er ingenting tåkete og komplisert.

Når jeg trer ut av Midgard og inn i mediene igjen, skal jeg gjøre det enklere: Hvem er de onde i nyhetsbildet? Hvem er Norges Sauron? Her er noen kandidater:

Folk bekymrer seg over den såkalte fyllingsgraden i strømdebatten. Er den høy, er den lav? Ikke vet jeg, men når alle er så redde for den, må den være ond.

«Én rapport skal samle dem, én rapport betvinge dem og i mørket binde dem.» Høres det kjent ut? Akkurat som Sauron skapte den ene herskerringen, har Stavrum brukt over to år på å smi den ene ytringsfrihetsrapporten.

En stakkars hvalross som tilfeldigvis strandet på Oslos riviera i juli? Jeg kjøper det ikke. Hvalrossene pønsker på noe og sendte Freya for å avlede oppmerksomheten. OND.

 Personlig har jeg sansen for ham, men det er åpenbart mange som ikke liker Støre. Kanskje de vet noe jeg ikke har fått med meg? Og Støre og Sauron klinger relativt likt. Så er spørsmålet: Ønsker Støre, lik Sauron, å legge hele Norge i et evig mørke gjennom å eksportere kraft?

 Et utradisjonelt valg, vil mange si. Jeg har ikke «rukket» å lese så langt i kommisjonens rapport (jeg venter på filmen), men det er mistenkelig hvor godt ut av det Magdi kommer. Fyller Spektrum på kveldstid, nyanserer ytringsfrihetsdebatten på dagtid? Som i alle gode filmer kommer det nok en tvist, hvor det viser seg at han har vært ond hele tida.

Ja, du ja. De fleste vet ikke selv at de er onde. Har du tenkt på at det kanskje er du som ikke vet hva ytringsfrihet er? Kanskje det er dine magasiner som er nesten tomme? Kanskje du er en fare for publikum i indre Oslofjord? Hva vet jeg. Jeg har 39,5 i feber.

Krisenes herre

mojitos på Samos, og Greta Thunberg lever sitt beste liv på Glastonbury-festivalen. Alle er i utlandet. Det er faktisk kun deg i hele verden som skal ha norgesferie. Og hvorfor skal du det? Folk var ferdig med å sove ute i hengekøye idet tredje vaksineskudd ble satt, og tretopphytter legges bokstavelig talt ned. Jeg har selv prøvd en romantisk weekend i et «utsiktsrede» i Finnskogen. Målet var å finne urkvinnen i meg, men i en fotsid svart kjole som festet seg i alle kvister, minnet jeg mest om ei forvilla kråke.

når du, grønn av misunnelse, møter en bekjent på Oslo S, og hun skal til Napoli og du til Namsos? Når hun spør hvorfor ikke du skal til utlandet? Her er noen tips som ikke redder ferien, men kanskje livsløgnen.

satt meg på et fly, men tror jeg prioriterer at barna våre skal ha en klode å leve på.»

Venninna di skal klakke seg over brostein, og du har en billett til broderi-utstillingen på Norsk Folkemuseum. Og det gjør deg til et bedre menneske.

Sies med alvorlig stemme. Hva var det som skjedde og hvor i utlandet? Ingen vet. Dette vil gi deg en spennende og mystisk personlighet.

Anbefales ikke som forklaring da det ikke er troverdig. Å bli grillet levende på stranda, med en kald Peroni i neven, er faktisk å foretrekke framfor å grille i duskregn her hjemme. Som onkel sa på vei til 42 grader i Malaga: «Blir det for varmt, er det bare å sette seg i bunnen av bassenget.»

Norgesfengsel

Jeg skriver dette mens jeg sitter på badegulvet og venter på at tåneglene skal tørke. Jeg har malt dem kongeblå, for i morgen skal en ekte konge gifte seg. Tenk at han som alltid sa at ekteskap var for folk med institusjonelle issues, skal gifte seg før meg. Tenk det. Og tenk at jeg er invitert (uten pluss én og kun til festen etter middagen, men likevel)! Jeg skriver dette også til deg som skal i bryllup i sommer. Som en erfaren gjest vet jeg hva du kan bidra med for å gjøre bryllupet til din – jeg mener 

Hver gang du hører et engangskamera som rulles opp, hver gang fotografen løfter kameraet: Vær der. Tenk at når brudeparet blar seg gjennom minnene fra deres livs største dag, så er 

 der! Hvordan du velger å gli inn på alle bilder, er opp til deg. Personlig dukker jeg brått opp fra siden og løfter vinglasset, mens jeg roper «skål for kjærligheten, da, dere». Vær til stede i øyeblikket – alle øyeblikk.

men gå for elfenbein. Du skal selvfølgelig ikke konkurrere med bruden, selv om dere ironisk nok har gjort det siden den gangen hun stjal poenget ditt om Durkheims problem foran hele kollokviegruppa. Men om du kler en lys palett, sånn reint objektivt, er en klassisk buksedrakt i elfenbein veien å gå. Sprekt og verdig.

Mye kan sies med få ord, er det noe som heter. Dette anbefaler jeg ikke. Gå for de doble A3-kortene fra Ark. Ikke bare ser det lekkert ut på gavebordet (skyskraper-effekt), men du får også rom til meningsfulle metaforer: «Dere er som vannliljer i livets dam. Mens vi gled bort fra hverandre, fløt dere nærmere …»

Når «Fields of Gold» runger i kirka på brudens herlige dialekt («Enga eg ligg i er laga ta gull»), da skal det ikke være et tørt øye. Sangen varer og rekker, og det er mange dødpunkter, så legg gjerne inn noen hikst mellom refrengene. Vis at dette bryllupet betyr noe for deg. Vis at dette bryllupet betyr alt for deg.

Jeg skriver dette mens jeg nå ligger på badegulvet. For om det hele viser seg å være en misforståelse. Om du likevel ikke var invitert til bryllupsfesten, men kun til vielsen, så husk: Du kan fortsatt møte opp på kirketrappa og kaste ris. Så hardt du kan.

Flink brudepike

skyter i været, melder mediene. Som mange andre er jeg bekymret for hverdagen framover. Vil dette påvirke prisen på Oslos diggeste brunsj? Fører økte råvarepriser til en dyrere mimosa på søndag? (sees 12.30, jenter!).

I samråd med forbrukerekspertene Emilie, Thea og Sofie (gjengen) har jeg gjort en prisvurdering av basisvarene jeg ikke klarer meg uten. Følg rådene nedenfor, slik at du kan bli like basic som meg og møte sommeren som en ekte basis bitch.

 Lik agurk består iskaffe av 99, 9 prosent vann, som nå er en mangelvare i Oslo. Forvent derfor et enormt prishopp, og at en enkel islatte på havrevann kan gå fra 58 kroner til 68? 78?

Dette er uansett ikke stedet å spare. Følelsen av å slurpe i seg en lunken sommerdag gjennom et sugerør som, lik livet ditt, snart går i oppløsning – for ikke å glemme lyden av isbitene som klirrer mot plastglasset midt i et møte – er ubetalelig.

 Det ryktes at det snart går inflasjon i hvor «sykt digg» det er å ta badstue med gjengen.

Dessverre har jeg allerede booket den største badstua med utsikt til operataket til neste fredag med kollegas, og det blir sykt digg.

Gradestokken har nådd tolv grader, og du må være forberedt på at prisene følger kurven til lengden på årets polyesterplagg: de kryper stadig oppover.

Vær derfor tidlig ute med å sikre deg den mest basice magetoppen i hvit, til nød beige. Dette gjelder spesielt om du også har rundet 30, men likevel insisterer på å innføre en «hot girl summer» i sandkassa i borettslaget.

17. mai-frokost med pavlova med masse, masse jordbær:

 Sofies legendariske pavlova, som hun har laget hvert år siden hun ble dumpa i 2017, krever 32 eggehviter. Når du i tillegg skal fylle kaka med det tradisjonsrike «jordbærreiret», med flere bær enn det jordbærplukkerne sanker på en dags arbeid, sier det seg selv at det blir dyrt med dagens priser.

Basis Bitch

og apotekene er utsolgt for jod. Men fortvil ikke! Jeg har lista over andre ting som ikke bare kan redde deg når tredje verdenskrig bryter løs, men som også vil gjøre hverdagen i bomberommet langt mer behagelig.

Her er sju ting du bør ha i beredskap når alarmen går, og du barrikaderer deg i kjellerboden:

Du skal kun omgi deg med ting som gir deg glede, skriver Kondo. Sjelden har dette rådet føltes mer aktuelt enn når du sitter omgitt av bunter med juletrelys og annet skrot i boden time etter time. Blir du glad av å se på den oppblåsbare sakkosekken du fikk i 2016, men som du aldri klarte å blåse opp? Gjør nødaggregatet deg lykkelig? Få det unna!

Putin trykker på den store knappen, og du har 15 minutter til det smeller. Da er det lite som er mer presserende enn å nå ut til alle dine Twitter-fiender for å proklamere at du hadde rett, og at det «faktisk er ganske viktig at det kommer en beklagelse med tanke på den videre debatten om Nato».

En hendig sak som sikrer deg tynn og sprø bunn på bare åtte minutter; altså tida det tar for en russisk panservogn å trenge gjennom veggene. For akkurat som orkesteret spilte mens Titanic gikk ned, skal Putin vite at vi nordmenn aldri gir oss, og at vi fortsetter å kjøre ut rykende varme pizzaer med fersk mozzarella mens bombene faller.

Ekstrem opprustning

og valentinsdagen rett rundt hjørnet ligger alt til rette for en hot date i skiløypa. Etter en stormfull lørdag i marka har jeg noen gode tips til hvordan du kan skape en uforglemmelig vinterdag for deg og din kjære – og for alle andre rundt dere.

Gi hverandre komplimenter hele veien. Har du også et følge som er raskere og bedre enn deg på ski? Ikke nøl med å framheve disse kvalitetene. «Å ja, du bare satte utfor før jeg rakk å ta på meg skiene? Tusen takk for at du ventet på meg i bunnen av bakken siden jeg tydeligvis er så j**** treig, da.»

Om du deler av turen velger å gå med armene i kors og følget kommenterer det med: «Du oppfører deg som en treåring», kan du som for eksempel 31-åring tolke det som om at du fortsatt holder deg ung og sprek.

Stikkordet er i det hele tatt kommunikasjon. Det fine med skitur er at man går med såpass stor avstand at man ikke kan mumle beskjeder til hverandre. Man er nødt til å rope for å bli hørt. Dermed er du også sikker på at forbipasserende slektninger, bekjente og kommende sentralbanksjefer får med seg det to kilometerlange resonnementet om at «Dette er akkurat som denne gangen du ville gå forbi meg på stranda på Gran Canaria i 2018!» «Ok, bare gå foran, du. BARE GÅ, SA JEG».

 Hva er vel mer romantisk enn å dele vaffelhjerter i en peisvarm markastue? Og hva om dere ikke kommer dere til en stue fordi dere ikke blir enige om hvor dere skal gå? Jo, da er det enda hyggeligere å bare stoppe midt i sporet og røske opp en Circle-K-bolle fra sekken.

Spis den gjerne gående mens stavene subber i snøen for å demonstrere for følget at du har det «helt fint» og ikke trenger noen pause likevel.

Noen vil kanskje mene at det er en dårlig idé å ta rasten i løypa mens du har halve juniorlaget til Koll IL pustende i nakken. Men det er også en gylden mulighet til å lære en tiåring med Oakley-briller og Johaug-glis en lekse om at livet ikke kun består av nedoverbakker.

Faktisk handler det mest om å sette seg på rumpa midt i en oppoverbakke og bælme en solo super.

for å vise følelser i løypa! Tårene dine fryser til is innen du når Tryvannstua uansett.

Sex og smøreliv

så kom baby. Så kom delta, og innen omikron hadde jeg trukket meg så langt inn i min egen hule at jeg ikke lenger merket tiltakene. Men både permisjoner og pandemier må ta slutt: Etter halvannet år hjemme var det tid for å krype ut av tåka og bort til kontoret. Det var tid for å reintrodusere meg selv som en profesjonell person.

Men hvordan tilpasser du deg arbeidslivets krav til normal oppførsel når din daglige nyhetskilde har vært «God Morgen Norge», både klokka åtte og reprisen klokka ti? Etter en uke på jobb kan jeg konkludere med at jeg har gått på en profesjosmell.

Om også du sliter med å møte voksne mennesker igjen uten å vinke til dem, kan du heldigvis høste av mine erfaringer. Her er to råd for hva du ikke bør gjøre når du drar tilbake til kontoret i 2022.

Etter å ha runda strømmetjenestens «kvalitetserier» (og da inkluderer jeg «Emily in Paris»), har jeg gravd meg ned i NRKs krim-algoritme. Der kan jeg nemlig se den samme mordgåten bli løst om igjen og om igjen – bare på ulike britiske puber. «Mysteria i Brokenwood», «Mordene i Pembrokeshire» og «Mordene på White House Farm»? Jeg har sett dem alle. Problemet er at jeg nå ikke lenger kan føre en profesjonell samtale på norsk uten å si ting som «det maker ikke sense».

Ikke snakk engelsk. «What’s wrong with you, lad?», mumler jeg til meg selv.

 Leste også du Vogue-saken om at Mini-Uggs er årets vintersko? Ikke fall for fristelsen med å sidestille California med ditt lokale kontor. For det som så fresht og loddent ut da du spradet over varmekablene hjemme mens du «øvde» på å være på jobb, kan ende med forferdelse når du faktisk er på vei dit.

Det viser seg nemlig at null grader, hålke og sørpe er en dødelig molotovcocktail for de profesjonelle tøflene: I beste fall legger du små hårete vanndammer etter deg på vei inn til morgenmøtet, mest sannsynlig går pelsskoa i oppløsning innen lunsj.

Nå som regjeringen letter på tiltakene, kan det være fristende å brenne joggebuksa og løpe til nærmeste fysiske møte. Men hva med heller å snu og løpe hjem igjen?

For husk: Ingen lettelser gjør det lettere å holde en power point-presentasjon med armene i kors fordi du glemte å ta på deg BH.

Profesjosmell 

#fff

#000

et brak. Jeg var i åttende etasje på min daværende sjefs kontor og fikk beskjed om at jeg ikke skulle jobbe der mer. Jeg pakket tingene mine og bestemte meg for å droppe heisen og heller marsjere ned alle åtte trappene for en mest mulig dramatisk exit. Men jeg skled allerede på første trinn og landet hardt på albuen.

Da jeg endelig kom meg ned på bakkeplan, ble jeg ringt av Get. De ga meg valget mellom å betale 5000 kroner asap, eller møte hos Namsfogden. Det viste seg at jeg ikke hadde levert tilbake en ruter jeg angivelig hadde leid av dem for et år siden. Prisen var opprinnelig 299 kroner, men nå hadde det, som Get-mannen sa, «hopet seg opp med gebyrer».

Det var da jeg skjønte at jeg ikke var på nett dette året.

 én ting å se fram til: drømmen om en sommer. I juni skulle jeg se mitt store idol Taylor Swift live for første gang. I sola, i Oslo, i en park! Sammen med tusenvis av likesinnede 19-åringer skulle jeg hyle ut Tay Tays famøse hits og strofer mens jeg supet i meg syrlige mojitos. 

We Are Never Ever Getting Back Together. 

Så da junivarmen kom, men Taylor uteble, var jeg sikker på at sommeren var avlyst. Med juli kom regnet og varmen forsvant. Det var den kaldeste juli på 30 år, sa de. Og plutselig dukket Taylor opp. Ut fra 

 overrasket hun alle med indiealbumet «Folklore», som brettet seg rundt meg som en varm og nedarvet strikkegenser. For mens resten av verden gikk videre den sommeren, gikk jeg i kjelleren. Jeg gikk ned i boden og børstet støv av T-skjorta jeg ikke hadde brukt siden den bitre krangelen mellom Kanye West og Taylor Swift startet for et tiår tilbake. «Team Taylor – lifetime member», står det på den. Og det mener jeg. Samtidig som Taylor kom ut av skogen, hadde byens treningssentre åpnet igjen. Kunne denne sommeren bli bedre!? Jeg dro på meg Taylor-T-skjorta, som hadde blitt altfor liten og dermed passet perfekt, og løp til Sats. Der fant jeg en ellipsemaskin med utsikt mot parkeringsplassen, og jeg så meg aldri tilbake.

 og det bedagelige tempoet til «Folklore» var som skapt for ellipsemaskinen – tredemøllas late storebror. Mens Taylor sang om å være 

, kunne jeg tørke både svette og tårer. Jeg gikk og gikk, uten å komme fram til noe som helst.

 noen søt midtsommer i Oslo, men det ble en salt seinsommer. Og nå, ved utgangen av året, kan jeg åpne døra med mine hakket mer definerte triceps, og si som Taylor gjør på «Folkelores» første linje:

I’m doing good, I’m on some new shit.

Swift på Sats

som handler om en ung jentes drøm om å bli verdens beste sjakkspiller, er høstens store overraskelse på skjermen, og har fått uventet mye oppmerksomhet både i og utenfor sjakkmiljøet. I miniserien følger vi barnehjemsjenta og sjakkvidunderet Beth Harmon i 50- og 60-tallets USA, som må kjempe mot familietraumer, pilleavhengighet og pengetrøbbel på veien mot å slå den russiske stormesteren Borgov.

Det første Beth Harmon gjør når hun vinner en større sum i en sjakkturnering er ikke å sette pengene på sparekonto, men å kjøpe en dyr designerkjole. Og enda en kjole etter det. Jeg må ærlig innrømme, selv som sjakkentusiast, at mine favorittøyeblikk i serien ikke er de listige sjakktrekkene til Harmon, men snarere antrekkene. Hvorfor føles det så radikalt og forfriskende å se et sjakkgeni spankulere rundt i lekre 60-tallskjoler? Jo, fordi det i 2020 fortsatt er den mørke herreblazeren som fyller både sjakklubbene og eliteturneringene som vises på tv. Blazeren er et tydelig symbol på den mannsdominansen vi ser på alle nivåer i den utøvende sjakken, og som sjakksporten ennå ikke har klart å riste av seg.

statistikken: Under seks prosent av norske aktive sjakkspillere er kvinner. Kvinneandelen i Norges Sjakkforbund har ligget flat siden 2012, og ingen kvinne har noen gang vært verdens beste sjakkspiller.

Det er derfor ingen tvil om at sjakksporten nyter godt av kvinnelige forbilder og fengende fortellinger à la Beth Harmon. Ikke bare for å inspirere en fremtidig kvinnelig verdensmester, men også for å vise unge jenter at de ikke må adoptere blazeren for å bli værende i sjakkens verden, eller i det minste få lyst til å prøve seg ved brettet.

Vil den glamorøse feelgood-historien fra Netflix automatisk lokke flere jenter til sjakkbrettet og få dem til å bli der? Selvfølgelig ikke. Årsaken bak sviktende rekruttering av kvinner til både topp- og breddesjakk er mangefasettert, og stikker dypere enn mangelen på rollemodeller og trendy solskinnshistorier med Audrey Hepburn-snitt. Men uavhengig av forklaringen bak kjønnsgapet, er hva man faktisk kan gjøre for å få flere jenter inn i sporten. En av de tingene er hvordan man som jente blir mottatt i miljøet.

Judit Polgár, virkelighetens sjakkdronning – den eneste kvinnen som noensinne som har nådd topp 10-lista over verdens beste sjakkspillerne – mener at serieskaperne av vært for «for snille» i skildringen av hvordan hovedpersonen blir møtt av sine mannlige motstandere. I virkeligheten ville de behandlet henne mye verre, sier Polgar til The New York Times. Selv om Harmon må brøyte seg gjennom en verden laget av og for menn, møter hun null sexisme, nedsettende kommentarer eller seksuell trakassering.

i fjor, fortalte hun om hvordan mennene hun spilte mot så på henne som et romvesen fordi hun var en kvinne som «spilte som en mann». Om hvordan hun bevisst ikke spilte partier i åpen bluse eller skjørt, fordi hun ikke ville gi mennene «sjansen» til å bruke det mot henne. Polgar var ikke aktiv elitespiller på 60-tallet, men på 2000-tallet.

Sjåvinisme og sexisme er fortsatt reelt i sjakken, da spesielt i nettsjakken – en arena som også vokser seg stadig større. Jeg har selv erfart hvordan det å spille mot fremmede på chess.com med et «kvinnelig» profilbilde, gjør at jeg mottar slibrige og nedsettende meldinger – som ikke mine mannlige venner får.

Selv om Netflix tegner et bilde av at kvinner som kaster seg inn i sjakken blir heiet frem av kjekke, mannlige motspillere, stumme av beundring, er det viktig å være bevisst på at dagens sjakkforumer også forteller en annen historie.

Dronninggambit

ble jeg invitert med på seiltur av gutten jeg likte. La oss kalle ham Kaspar. Han studerte juss og gikk med oppbrettede buksebein hele året. Kaspar hadde en 50 fot King Cruiser, og jeg hadde en caps det sto «Little Sailor» på. Capsen var egentlig ment for babyer og var altfor trang.

Tidlig om morgenen ble jeg plukket opp på Kongen Marina i Oslo.

– Velkommen til «Casabianca», sa Kaspar.

Familiebåten var nemlig oppkalt etter farens favoritt-prosecco, og det gikk rykter om at han hadde et lager med flasker av den under dekk. Dette skulle bli en eksklusiv tur.

– Åh, Jeg elsker havet, sa jeg og hoppet om bord i mine nye korksandaler. Jeg var som en tidlig Greta Thunberg, bare med tyngre eyeliner og et mer spekulativt engasjement for havets ve og vel.

Jeg og Kaspar hadde snakket mye om havet, om hvordan vi var aller mest oss selv når vi var «utpå». Det Kaspar ikke visste, var at jeg med «komfortabel på vannet» siktet til somrene hvor jeg lå og fløyt på en oppblåsbar ananas ute på Røytjern – min hjemkommunes vakreste furustrand.

, men nå skulle jeg utaskjærs. Ja, jeg skulle være hun som tok styring, kvinnen ved roret!

til roret, sto det en annen kvinne der. Jeg så med en gang at det var søstera til Kaspar. Hun hadde de samme lyse krøllene. Og hun gikk barbeint. Jeg gikk aldri barbeint på Røytjern. Det var alltid for mange kongler på stranda og blodigler som gjemte seg i sivet.

– Kan du gå babord, jeg må bakke, sa søstera til Kaspar idet vi rygget ut fra Frognerkilen.

Nøling i fjæra

– I feel like I can’t breathe, because I ate to much fishh, dude. It’s like my childhood in Russia.

Hun imiterer delfinlyder, beatbokser og blander inn russiske strofer i sangene sine. Hun synger om kreftpasienter som kjører chemo limo og om å lage datamaskiner av makaroni. Det er lett å plassere singer-songwriter Regina Spektor i quirky-båsen, sammen med vimsete, lett filosofiske og søte heltinner som Phoebe fra «Friends» og Amélie fra Montmartre. Med et smil bredere enn pianoet hun spiller på, snur hun seg mot publikummet og hvisker inn i mikrofonen:

Men når hun setter fingrene på tangentene, når hun lener seg frem og hånden vibrerer som om hun spiller fiolin og ikke piano, forsvinner også fnisingen fra publikum og den søte minen fra ansiktet.

Om du ikke har hørt om Regina Spektor, har du garantert hørt noe av henne. I 2013 kom hun for fullt inn i norske Netflix-hjem med introlåta til serien «Orange Is the New Black». Piano-popen har også dukket opp i «How I Met Your Mother», «500 Days of Summer», «Boardwalk Empire» og senest i den japanske animasjonsfilmen «Kubo and the Two Strings».

Etter fire år uten konserter og nyskreven musikk – hun har blant annet blitt mor i mellomtiden – er Regina nå tilbake på turné med sitt syvende studioalbum «Remember Us to Life». Med sanger som ifølge Regina er skrevet og laget med «babygulp på skjorta». Like fullt omtales albumet, som er innspilt med et fullt strykeorkester i tillegg til det gjenkjennelige pianoet, som hennes sterkeste siden det kommersielle gjennombruddet med «Begin to Hope» (2006).

Hun vokste opp i Moskva, hvor den jødiske familien opplevde religiøs diskriminering og forfølgelse. Da Regina var ni år – under perestrojka – emigrerte de til USA, og bosatte seg i Bronx, New York. Trang økonomi til tross, faren sørget for å gi Regina grundig skolering i klassisk musikk.

Til hjerter som blør


På jobben må jeg ha med meg min egen PC, og det er veldig fint. Jeg kan se ferdig roseseremonien av «The Bachelor» til morgenkaffen og handle tre par flipflops i lunsjen. Jeg har liksom med meg livet mitt på jobb.

Men det dumme med å ha med egen PC på jobb er at jeg har med meg hele livet mitt. Google-søket husker alt, og det begynner å bli et problem. Det er minner jeg vil fortrenge. Jeg vil slette fortida, men vet ikke hvordan.

For når kollegaen min bøyer seg over meg og lurer på om hun bare kan søke kjapt på google, så fryser jeg til is. Hva vil dukke opp denne gangen? Det er et helvetes lotteri. Jeg ser fingrene hennes gli over tastaturet, på jakt etter riktig bokstav. Det er A for angst, og A for anger.

Så fort hun berører tasten K, dukker det opp i skrikende lilla: «Kan man gå med Klamydia i flere år?». Jeg lurte på dette én gang i 2012, men kollegaen min kommer aldri til å slutte å lure.

Men det finnes faktisk ting som er verre enn kjønnssykdommer. Her er de tidligere googlesøkene kollegaene mine har fått øye på de siste månedene, men som jeg skulle ønske de aldri hadde sett:

Etter at jeg begynte å gråte av utstemmingen på Hele Norge Baker, så ble jeg rett og slett nysgjerrig. Men ingen av Googles psykologer kunne hjelpe meg den gangen, og det kan ikke kollegaene mine heller. Nå ser de på meg med store øyne og spør om det er «greit at de sender meg en mail», og snakker til meg med babystemme.

Alt jeg kan si her er at fredagspilsen brått ble noe anstrengt.

ESC.ape


Noen ganger blir ikke ting slik man tror de skal bli. Det skulle bli verdens beste pannekaker. Det var en av de siste heimkunnskapstimene i syvende klasse, og jeg hadde fulgt oppskriften til punkt å prikke. Røra ble helt i panna, og den freste slik den aldri før hadde frest. Jeg var virkelig i slaget.

Men så begynte det å ulme. Hissige saltbobler sprutet opp fra panna, og skolekjøkkenet ble med ett fylt av en kvalmende gass som var vond å puste inn.

Det viste seg at jeg hadde gjort en halv teskje salt om til fem desiliter salt.

De salte pannekakene skapte ringvirkninger. Stina fikk astmaanfall og måtte hentes i lillefri, og klassens bulimiker fikk en god unnskyldning for å spy høylytt i storefri.

Men jeg nektet å gi meg. Jeg gråt salte tårer og rakk å steke tre og en halv pannekake før klassens HMS-ansvarlige satte foten ned og slo av stekeovnen.

– Dette ble en salig røre Julie, sukket læreren mens hun satte saltet tilbake på øverste hylle (som om jeg skulle prøve meg igjen!) Men jeg følte meg alt annet enn sjeleglad, og jeg skjønte ikke hva hun mente.

Noen ganger blir ikke ting slik man tror de skal bli. For det skulle bli en tilbakelent helg.

Jeg hadde kjøpt ny sofa, og alt som sto mellom oss og sofalykken var fem trapper. Men heldigvis har vi heis, et skranglete lite rom som ikke rommer noe som helst. Etter å ha delt sofaen i to, fikk vi presset inn halvparten og båret den inn i leiligheten.

Med sjeselongen i hus, gikk vi fornøyde tilbake for å gjenta prosessen med del to. Men heisen ville det annerledes. Den hadde stoppet i første etasje og ville ikke rikke seg. Da det var totalt uaktuelt å bære sofaen opp fem trapper, var løsningen å ta kvelden og be til Gud/vaktmester om en løsning dagen etter.

En salig røre


Jeg bestemte meg allerede i syvende klasse. Det var den lørdagen jeg satt på første rad på bygdekinoen og så «Ringenes Herre: Atter en konge». Etter filmen var det loddtrekning på billettene. «Rosa F35», ropte en kommuneansatt fra scenen. Jeg spratt opp av plaststolen: Jeg hadde vunnet en plakat av Legolas! Jeg hang den over senga, og ville aldri lukke øynene.

Fra da av var det bestemt: Jeg skulle bli nerdenes konge.

Den vinteren tilbrakte jeg mer tid i Mordor enn i kantina. Jeg kastet allværsjakka og vandret dramatisk gjennom skolegården iført en fotsid alvekappe i lilla plysj. De andre i klassen pekte og lo, men jeg hørte ingenting av hva de sa. For tett mot ørene hadde jeg førsteutgaven av «Silmarillion» på lydbok.

Og ikke brydde jeg meg heller. For jeg visste at dagen ville komme: En dag ville det lønne seg å ha droppet tysktimene til fordel for selvstudiet i alvisk. En dag ville det lønne seg å være nerdenes konge.

Det var i forrige uke at dagen endelig var kommet. Jeg hadde akkurat begynt i min nye jobb, og på kontoret satt tre filmnerder. «Yes», tenkte jeg. «Disse vil la seg imponere av at jeg kan alle sitatene fra slaget ved Helmsdjupet!»