Julie Nordby Egeland

Etter ukevis med husmødre vs «hurper» i nyhetsstrømmen, døde tradwife-debatten ut. Heldigvis er jeg her for å grave den opp igjen. Det har blitt etterlyst nyanser i debatten, og de skal på bordet. Men først vil jeg velge lag. 

For hvem er jeg, en karrierejeger eller konemors siste offer? Min medieviter-karriere har gått i stå siden jeg byttet ut frokostmøter med «digital kveldsprat» med psykolog Hedvig Montgomery (

Linkedin har måttet vike for spicy linsesuppe, og alle ambisjoner har gått rett i airfryeren. Jeg er nødt til å velge tradwife-laget.

Siden forklevenninnene har fått noen skudd for baugen, har jeg noen alternativer til hva vi kan kalle oss isteden.


Kvinnefellesskapet kaller seg «husmorhæren». Det synes jeg blir litt karikert. Men at våpnene våre er ladd med smør, sukker og kanel, det er det ingen tvil om. Hverdagen henger ikke sammen, så jeg løper hjem og lager kanelknuter. Elter og elter, jeg er en kanelkriger.

Alle elsker en god kanelbolle, og kanskje vil de elske meg også om jeg lager verdens beste.


Har likestillingen gått for langt? Jeg vet ikke, men det er definitivt for mye kanel ute og går.
Nå er det sopp som gjelder! Og jeg skal lage den nydeligste kantarellsuppe. Skulle det ikke være noe i denne blaute myra her, da? En tidligere leder i Utdanningsforbundet sier til NRK at kvinners rettigheter ikke kommer rekende på ei fjøl. Men det gjør ikke kantarellen heller. Jeg finner cirka fem, og nå må jeg hjem. For soppen skal renses, fryses, men før det forvelles. Det blir for mye. Jeg koker suppe på spiker, jeg er kantarellkone.


Jeg elsker å lage mat. Spesielt til mange. Spesielt 40 grisemuffins med krøllet hale.

Sadwife

Jeg har akkurat landet fra min første vennetur på åtte år og må samle trådene. Jeg har livnært meg på kroatisk 

og olivenolje, og alt her hjemme er flytende for meg nå. Likevel har jeg et ansvar som journalist og vaktbikkje, og jeg slutter ikke å bjeffe. Selv ikke når stemmen er hes etter gjentatte taler på restaurant. («My friends are the best. Seriously, they are.»)

Her er derfor (forrige) ukas nyheter – sett gjennom mine balkanske briller.

kolibrisang og Kirsti Bergstø på Politisk kvarter. Noen knekker dagens første Bayer. Bergstø har stilt ultimatum om Oljefondet. Det er alvorlig, og hun står på sitt.

Vi kjører i full fart til Blue Lagoon. Havet er grønt, men kjøleskapet er tomt.

Så er redningsbåten her: en snekke som selger Piña colada i sånne kopper de har hos tannlegen! Den beste jeg noensinne har smakt.

Så vil ingen snorkle mer, og alle må tisse.

Kapteinen setter kursen mot small village, 

Kokokabana

Jeg pleide å svinse til jobb i lette kjoler og mokkasiner. Nå tar jeg toget i regnbukse og klatresekk fordi jeg frykter de mørke skyene i enden av tunnelen.

Pendelen svinger, og nå er jeg en pendler.

Toget er herlig. Det tar bare 13 minutter til Oslo S. Og mens folk klager i mediene over at det går for sakte, så synes jeg det går for fort. Jeg er nemlig redd det korte tidsvinduet har gitt mine medpassasjerer et forskrudd bilde av hvem jeg er. For å oppklare noen avsporinger, har jeg følgende melding til dere i bakerste vogn:

Til deg som åpnet døra da jeg la eyeliner på togdoen på mandag: 

Du skvatt litt da jeg sto der i bare bh-en. Du må vite at dette ikke var fordi jeg «ville

 at du skulle komme inn; jeg vile bare ikke sminke min hvite skjorte. Du må også vite at jeg ikke engang bruker eyeliner på mandager! Men akkurat i dag er leppene mine blå og øynene røde fordi jeg gråt litt i tåka på perrongen rundt halv åtte.

Til deg som så meg sitte oppi dobbeltvogna med to hylende barn på tirsdag: 

Vi pleier ikke å sitte klemt under regntrekket her alle tre. Jeg har vanligvis en mild, nesten skjør, stemme mens jeg ser ut av vinduet og sier «Se på det fine løvtreet der

. Men i dag er det nok. NÅ ER DET FAKTISK NOK!

Til deg jeg skvettet kaffe på mens du sov på onsdag: 

Du sa au, men termokopp er ikke helt «meg». Og det er derfor jeg bruker den uten lokk akkurat i dag.

Jeg er like overrasket som deg. Jeg trodde jeg tok Ian McEwans klassiker opp fra veska, men så var det en Ipad?! Tenker det er greit for deg å vite at jeg, som deg, pleier å høre på Politisk kvarter (mens jeg leser). Men

i dag har jeg ikke det kvarteret. Jeg har bare ti minutter til å se siste utvikling i tenåringsdramaet «The Summer I Turned Pretty

Til deg som så meg hamre og sparke i dørene mens jeg ropte «Hallo?! Jeg skal da ikke til Hakadal!» på fredag: 

Toget er herlig. Til Oslo S tar det bare tretten minutter. Men 

 i dag er jeg på feil spor, og må gå av etter to.

På skinner

Mens alles øyne er rettet mot stortingsvalget, ser jeg lengtende mot en gymsal. Det er klart for sensommerens høydepunkt: skolevalget. Hundrevis av tenåringer legger seg motvillig ned på en klappstol. Det sitrer av spenning: «Er Unge Høyre-fyren sinnssykt rik?» og «Hvem faaaen er han gamle mannen fra Kistepartiet? ... Nei, Kystpartiet står det.»

Om du skal ut i ilden i høst, har jeg tipsene du trenger. Glem AUFs debattcamp: 

 er den kule storesøsteren som etter mye erfaring – og enda mer ettertanke – vet hvordan du knuser høyresida.

Her er fem ting du bør droppe i årets skoledebatter: Ikke ...

Muligens kontroversielt, men parti­identiteten din bør holdes skjult. På Oslo Handelsgym sa jeg: «Jeg heter Julie, og kommer fra R ... *host* Ungdom.» Så snakket jeg litt om gratis buss og sånn, og det funket som ei kule. Helt til han fra FpU grep mikrofonen: «Dere vet hvem hun er? Hun er kommunist og vil drepe faren deres!»

Hjemme­banen blir fort en såpe­glatt borte­bane når du holder et tåre­vått innlegg om mental helse. Du hører et «bu-hu» fra gutta på idrettslinja. Og den eneste som klapper er læreren din.

Unge Høyre-fyren drar luggen tilbake, blunker til deg, og sier, «Husk at himmelen er blå og helvete rødt.» Men la deg ikke friste. Ikke bare er han null interessert i jenter fra venstresida. Han er visst også null interessert i, vel, jenter.

 og ikke Bjørnar Moxnes her?» [trampeklapp fra salen]

Jeg avsluttet hver skoledebatt med å fremføre den politiske bursdags­sangen: «Hurra for deg som er veldig rik, ja Høyre vil gratulere, nullskatteytekonto i Sveits ...» Til full applaus. Men på den femte skolen gikk det galt. Jeg tok mikrofonen ut på gulvet, og denne gangen sang jeg virkelig klokkerent. Det var ikke før siste tone runget til øredøvende stillhet at jeg skjønte det. Jeg hadde sunget bursdagssangen – men med den orginale teksten.

Skolert

Unge menn vil bare lage podkast og skriver ikke lenger bøker, kan vi lese i Klassekampen. Jentene har tatt over. Bokverden er nå dynket i parfyme og fullstendig feminisert. Huff. Gutta må tilbake på banen.

Jeg har aldri vært noen guttejente. Men jeg har vært 

 – helt siden den fatale stringfredagen i 2003. Stringtrusa hadde akkurat kommet til Bjørkelangen, og det ble gjort krav fra Merete L om at alle jentebarn i syvende klasse skulle bære denne. Ingenting gnagde mer, og i all hemmelighet boikottet jeg. Da jeg i et storefri bøyde meg ned, og alle så at jeg hadde boksertruse med hester på, ble jeg utfryst. Heldigvis fant jeg ly i skjulet der sjakkgutta holdt til. De lærte meg å rokere med kongen, og jeg ble deres dronning. Siden har jeg aldri sett meg tilbake. Eller gått med string for den slags skyld.

 for laget (guttelaget). Jeg melder herved at jeg kan skrive Den store guttaromanen. (Hvis dere gutter synes det høres kult ut, da?) En guttebok skrevet av en «ung» kvinne har sine utfordringer. For å gi boka pondus henter jeg derfor inn den originale Gutta på tur-gjengen: Arne Brimi koker sammen et forord på en svær svineknoke, også får vi noen betraktninger om gli og obligasjoner fra Bjørn Dæhlie i epilogen.

som kvinne som mannlig forfatter? spør du kanskje. Jeg er nok ikke helt den kontinentale Karl Ove Knausgård, ei heller den tøffe gategutten Oliver Lovrenski. Jeg er nok mer den innlandske Hans Olav Lahlum, bare med en trangere topp og betydelig lavere sjakkrating. Som Lahlum er også jeg opptatt av å bake inn nyere historie i skjønnlitteraturen. Som den gangen i 2008 da jeg dro på skoleball i byen «bare som sykt gode venner» med Sjakk-Arne. Han skulle kjøre meg hjem til bygda, men gjorde et uventet trekk. Da natta kom, tok han avkjøringen i retning et nach med Merete L, og jeg ble bokstavelig talt dumpet – av i en rundkjøring i Lillestrøm.

Når jeg tenker meg om, tror jeg heller Lahlum får fullføre den der guttaromanen. Du hører fra meg i min neste novellesamling, Sjakk-Arne. «Kvinner i min situasjon».

Gutteblus

Jeg har gjort to ting denne uka: Sett dansk sommerkrim og tatt valgomaten. Men siden jeg stadig lander på Generasjonspartiet, vender jeg heller tilbake til salte mord og smukke betjenter i «Hvide Sande».

Inspirert av både valget og høye siv har jeg nå selv et dansk-ish sommermysterie på lur.

Det er august i Arvedal. Den vesle kystbyen gjør seg klar for festivalen «Politiske Bølger». Men natten før blåser det opp til storm: I en gul solstol midt på kaia ligger det et blodig lik. Offeret er den folkekjære lederen i Alenepartiet, Elise Moss Granmoe. I bikinitrusa til Granmoe finner de en krøllete lapp:

Inn fra Køben kommer etterforsker og eks-marinebiolog Juliane Nordland. Hun er selvutnevnt autist og bruker ikke sminke. Likevel er hun slående vakker med et vidåpent blikk.

Etter obduksjon framkommer det at Granmoe er stukket 38 ganger med kniv i magen. Nordlands øyne blir skrå. – Men for 

 det antall ganger Alenepartiet har vært i media i sommer!

Er motivet sjalusi? Fire lokale mistenkte peker seg ut:

. Tidligere stjerne i det radikale partiet Oransj. Driver nå puben «Det lille Klittehus» ved strandkanten. Ga opp politikken etter en merkelig stand up-debatt mot Granmoe.

 Leder i nystartede MOT (Mot- og Tapperhetspartiet). Var ifølge lokalhistorien «sløyegutt og sløyejente» med Granmoe i tenårene. Kan noe ha surnet?

Mord i Arvedal

Unge unngår nyheter, og de sliter med å lese lengre tekster. Dette tar vi i Klassekampen på største alvor, spesielt når det gjelder nyheter om selve limet i samfunnet vårt – fagbevegelsen.

TV 2 er på ballen med avsløringene om Fellesforbundets leder Jørn Eggum, der de forteller historien til elskerinnen hans. I saken får vi lese mange av tekstmeldingene de har sendt hverandre, der vi introduseres for både varme hender, stive nakker og spennende drinker. Dette er en god start for å trekke inn ungdommen. Problemet er bare at saken er altfor lang.

Som ledd i å få flere unge engasjert i LO-valget, har jeg derfor noen nye, raske ideer til formidling av sakskomplekset.

Det er mange lokasjoner å holde styr på i TV 2-saken. Noen er i avdeling 10 (og hvor er det?), noen er på Ocean bar og noen andre igjen er på Espresso House. Det går i surr. Derfor lanserer jeg nå barneboka «Hvor er Jørn?». Her har den litt viltre lederen gjemt seg, og unge blir aktivisert gjennom å åpne klaffer for å finne ham. Er Jørn på Folkets Hus? Neei. Er han bak ­talerstolen i Sarpsborg? Neei, ikke der. Er han på Ikea Slependen? Neei, ikke nå lenger. Jørn er borte! Obs: Passer best å lese sammen med en voksen.

Unntaksbestemmelser og avdeling satt under administrasjon: Denne saken er rett og slett så kompleks at trykkekunsten kommer til kort. Jeg går derfor live på Tiktok for årets russekull. Her kjører jeg spørsmål/svar om LO-systemet mens jeg mikser en «LO-sambuca». Ingen spørsmål er for dumme: Hva er et forbundsstyre? Hvorfor er han fra Fellesforbundet så stiv i muskulaturen? Kan man ha cola i sambucaen?

Det er mange meninger om Eggum-saken, men at vi er 100 prosent investert i karakterene, er det ingen tvil om. Det er mye hooking rundt om i Oslo og fram og tilbake med meldinger. Jeg kopierer suksessformelen fra «Skam» og introduserer miniserien som følger de som jobber i LO og opplever kjærlighet, vennskap, svik og skam.

LO(L)

Jeg har overtatt en hage. Det er snart april, og jeg er ute. Ille ute. Det skal beskjæres, skåres, kuttes og beklippes. Naboene har stått over buskene som Edward Saksehånd i en måned alt. Men jeg har ikke hagesaks. Jeg har trimmet noen strå med en negleklipper – og håpet på det beste.

I hagen har jeg visstnok både begonia og georginer. Og jeg griner. I senter av hagen er et krater jeg ikke engang vet hva er. Men at det er dødt, er det ingen tvil om.

 fem sesonger med «Tid for Hage», så jeg for meg et vannspeil, pyntesteiner og en krukke mynte (til en mojito i min lounge). Men alt jeg har, er noe mose og et forkle det står 

«Det handler bare om å være kreativ. Jeg trenger ikke fancy verktøy», tenkte jeg forrige godværshelg. Nå skulle døde kvister forfriskes. Jeg sparket til ripsbusken før jeg rasket over med en kost. Sånn!

det utenkelige: Jeg rømmer hagen. Jeg løper til sesongens siste basketkamp for å sanke poeng. Men skuddene faller ikke, og vi ligger under. – Kutt, Julie! Kutt til kurven, roper laget mitt. Tilbake i 

 er jeg aggressiv og går for å stjele ballen. Så smeller det, men det er ingen

og ingen flere kutt. Det er jeg som brekker pekefingeren.

Jeg surrer meg inn i teip og kaster sammen tingene mine. Men hvor er … det er ikke mulig … noen har stjålet skoene mine i garderoben. Mine – koksgrå – sneakers?! Jeg subber hjem til hagen i basketsko. De er altfor hvite, og jeg holder på å spy. Det er sikkert noe som må gjødsles.

 jeg nye New Balance-­sko i posten, men jeg er i ubalanse. Fuglene skriker, og naboene vinker. Jeg går til Jula og ber om den største hagesaksa de har. – Å, du mener 

, sier de. En Fiskars Powergear L72, halv­annen meter. Nå skal det faen meg kuttes hvert ledige sekund fram til syttende mai!

Jeg må bare sette meg ned i loungestolen først. Vente på at 

Vise for gærne hagedamer

Folk har begynt å hamstre krisevarer igjen, men jeg klarer ikke å bli revet med. Der jeg derimot følger situasjonen tett, er på vårens matnyheter. Det er krig ute i Europa, men blåmeisen kvitrer, og inne på Meny er det kommet chillibrunost! Jeg vet at jeg er ille ute. Jeg burde ha bønner og linser, gass og jod. Men alt jeg har lagret, er en halvfull Skyr med smak av rabarbra og sur vannmelon. Og den var ikke særlig god. Nå tar jeg grep. I samarbeid med Espen Nakstad (ikke spør hvorfor) har jeg utarbeidet et nytt og mer aktuelt beredskapslager, som vil engasjere selv den lateste prepperen.

Dette bør du ha i hjemmet i tilfelle krise – Nyhet-edition!:


Det meste blir bedre når en kjendis er involvert, også krig. Når jeg først skal spise noe så tørt en hel uke, vil jeg gjerne se et kjent og mektig ansikt som minner meg om Norges storhetstid. Der er jeg og Espen Nakstad helt enige. Petter Northug-knekken toppes selvfølgelig med vårens nyhet, Therese Johaug-brunost.


To ting er viktige når strømmen går: Det ene er å holde varmen, og det andre er å få økt tilførsel av proteiner i hjemmet. Her er hver enkelt vedkubbe tilsatt med hele 31 prosent protein, så her er det bare å fyre på.


Havregrøt er en klassiker i hårde tider. Men når det smeller, trenger vi en smakseksplosjon, og hvem gjør vel det bedre enn salt karamell? Vi blir aldri lei. NAM!


Vann må man ha når russerne kommer – i tillegg til noen bokser Frus med mandarin, så klart. Men de svære dunkene fra Biltema er veldig lite appellerende. En spennende nyhet jeg har merket meg i år, er at alt fra pålegg til sjokolade kommer i «nettere» forpakninger. Dette inspirerer.


Amerikansk gryte fra Toro har vært et fast innslag i norske krisehyller, men nå bør vi vende smaksløkene til mer østlige kryddere. Orientalsk gryte er kanskje ikke en nyhet, men den er like fullt et spennende alternativ – og hyperaktuell! Obs, obs; må ikke forveksles med Toros Biff Stroganoff.

Krig og Frus

Vi har endelig fått se meldingene mellom Nicolai Tangen, kjent fra Oljefondet, og Elon Musk. Kritikken hagler fra Mímir Kristjánsson og co., som mener Tangen er patetisk. Dette vil jeg rykke ut mot. Jeg har selv lang erfaring med å få avvisende og sårende meldinger fra kulere venner, og vet hvor tøft det er. Som ekspert har jeg derfor et par forslag til hva Nicolai 

 ha skrevet for å vise at han er en helt chill oljesjef.

Først ut er sms-en som startet det hele. Litt overkill å invitere til en stor middag? Her skulle nok Nicolai gått for noe mer casual.

 Heii, kommer noen folk på en sen lunsjgreie her (Ferrari, Adidas) bli med? Null stress hvis det ikke passer. Og grattis med oppskyting, forresten.

 Dette vil være veldig vanskelig og dyrt for meg å delta på.

Greit, vi bytter strategi. Det beste nå er å holde koken og å kjøre på med nye, kule invitasjoner.

Got it.Middag hos meg neste uke, da? Big CEO Knut Brundtland og Tine-boss kommer. Fleksi på tidspunkt.

Du bør ikke be meg om noe før du har gjort opp for deg. Friends is what friends do.

Nå brenner det på dass. På tide å komme med nytt fristende tilbud, men low key.

Ahh, skjønner. Er nok en misforståelse dette. Best å snakke om det face to face? Kan ta noe take away hos meg til uka, f.eks.

Heii, Elon

Jeg søker meg herved inn som elev ved Nerdrum-skolen

Kjære Odd Nerdrum m/fam. Jeg trenger en pause fra 2025. Bussene går ikke, og jeg har lidd av pneumoni. Jeg har blitt så lettvektig at jeg på vei til arbeidet sklir ut av veien og ramler inn i brøytekantene. Så nå vet også jeg hvordan det er å være på siden av samfunnet.

Jeg må ut av smogen og inn i varmen til Larvik kommune. Det sto mellom gården deres og en langhelg på Farris Bad, men jeg orker ikke kaldkulpen.

Slik er det; jeg står og spinner i samtidens slaps, og det er kun deres sønn Ödes arbeidsnever som kan dra meg ut.

Vel, jeg har ingen direkte erfaring med figurativ malerkunst. Men jeg har en 

 jeg tror vil egne seg. Til å stå modell for Odds neste mesterverk, altså. Jeg kan for eksempel stå med vidåpen munn som 

 på et svaberg. Gjerne i forbindelse med Midtsommars. Jeg har en benhvit linduk fra Kid i skapet som jeg kan surre rundt meg, så tar vi det derfra.

Hva gjelder havearbeid, holder jeg meg helt unna tomater og squash etter at plantekassen min råtnet i 2022. Men jeg kan gre hestene om de er snille, så kan dere flette håret mitt etterpå.

i kunstverden: Jeg forsøkte to ganger å komme videre i Ungdommens Kulturmønstring (UKM) med en mytologisk skulptur. Da en klassisk – om ikke helt realistisk – fremstilling av hippogriffen Buknebb fra Harry Potter. Begge ganger ble jeg kansellert til fordel for noe beatboksing fra Kolbotn. Forferdelig.

Nå er det mine filosofiske refleksjoner jeg vil bygge videre på. Jeg har ti studiepoeng i Søren Kierkegaard, og jeg kledde meg ut som Thomas Aquinas en gang i fadderuka. Jeg kan gjerne snakke mer om hva som skjedde på akkurat den festen i podkasten til Bork, for det var et ganske sykt opplegg.

må jeg si at mekaniske kjøretøy aldri har fascinert meg. Med andre ord: Jeg har ikke lappen, og jeg trenger at Öde plukker meg opp. Skal vi si Oslo S?

Jeg står klar utenfor Espresso House med en fotsid alvekappe og en rød trillebag. Nu kör vi!

Min nerdrøm

Selma Stormyren Larsen

Yohan Shanmugaratnam

Aina Ebube Helgheim

Jonas Henmo

Anna Krokene

Anniken C. Mohr

#fff

Se opp for disse stjerneskuddene i det nye året.

Seks å se opp for

Vi har trua på ordfører Håvard Handeland ... og fem andre unge med framtidsutsikter

#000

Den røde rampenissen er på plass, og det svartner for meg. Med sitt frekke flir og dådyrøyne lurer han meg ut på glattisen, igjen og igjen. Forrige uke pekte han på melposen, og jeg adlød. Jeg kastet en kilo mel på kjøkkengulvet og sluknet. – Se, rampenissen har fått det til å snø inne, sa jeg med bristende stemme til barna neste morgen. De lagde snøengler. Jeg satte meg på huk med feiebrettet, og har aldri sunket lavere.

Heldigvis er det ikke bare hos meg at den lille rakkeren skaper trøbbel. I år har vi fått se at rampenissen kan mer enn å helle konditorfarge i melka. Her er et knippe av årets beste voksenstreker:

I Arbeiderpartiet er det åpenbart en ekstra rampete advent, full av uventede påfunn og sprell. «Haha, åånei!» må Jonas Gahr Støre ha tenkt, da han fant ut at rampenissen har brukt de tøysete små fingrene sine til å taste nummeret til Lars Joakim Skarvøy i TV 2. Helt herlig at du lekker, din tullete nisse!

Alle vet at man finner rampenissen på de merkeligste steder. En stund gjemte han seg i en pendlerbolig på Grünerløkka. Men i dag føler rampenissen seg mest hjemme i vintervakre Trøndelag. Der spretter han frem mellom trærne og roper «No skal vi vinn!». Ååå, der var du jo igjen, din rampenisse.

Alle vet hvor morsomt det er når rampenissen har skrevet «God jul» med ketsjup på kjøkkenbenken. Men i år har den artige krabaten overgått seg selv. Ifølge mektige kilder har rampenissen nemlig sneket seg inn på partikontoret og skrevet «Støre må gå av» – med Non Stop! Hihi, hysj, jeg skal ikke si at det var deg, rampenisse.

. Når rampenissen har skapt så mye ramp og moro i julehuset, bare tenk hva han kan gjøre på Stortinget. Rampenissens siste strek er derfor å bli toppkandidat på en liste et eller annet sted i Midt-Norge. Nei, vent, eller skulle rampenissen vrakes? For å være ærlig går det i surr for meg hvem som skal hvor her nå.

Så lenge rampenissen pakker inn hele statsministerboligen i dopapir, så kaller vi det en dag. Haha, god jul!

Over streken!

Valget er ferdig, og tomrommet vokser i meg. Ikke fordi jeg som kvinne har tapt og sånn, men fordi spenningen er over. Vi vinker ha det til nakne amerikanere i Trump-truser, og jeg må prøve å lese om sykelønnsordninga igjen.

Heldigvis har et par nylige hendelser i eget liv gitt meg rushet tilbake. Om også du kjenner på apati: Her er tre ting som får blodet til å bruse denne seinhøsten.

Lite gir valgnatt-følelsen som å vise fram en ekstra forseggjort Powerpoint. For akkurat som i USA-valget ser forhåndsvisningen 

 fin ut, men når «resultatet» kommer på skjermen, går det strakt til helvete.

Det skulle være en fiffig kopling mellom magi og gode tall. Men både tekst og grafer er plutselig borte fra slide to og tre – og alt du viser fram, er fem bilder av ugla i Harry Potter. Og hvor er den stilige applaus-lydeffekten du hadde lagt inn? Du trykker og trykker, men ingenting skjer.

Og når du endelig når den siste sliden med «Problemer og utfordringer», og teksten er der, høres plutselig … applaus-lyden?! Du svetter gjennom ullstrømpebuksa og gir to slappe klapp til tomme blikk. «Herlig, dere. Takk for meg.»

». Om du heller vil kjenne pulsen av ekte julemagi, anbefaler jeg å trille rundt på en ærverdig herregård. Nei, ikke med hest og kjerre, men med to barn i dobbeltvogn.

Barna skriker om brune pinner. Jeg lemper vogna inn i presteboligen for å sikre meg noe mangochutney. Plutselig kommer en Husfliden-dame i nissebunad stormende mot meg.

«I alle dager, DU KAN DA IKKE TA VOGNA INN HER!»

Hun peker ned og mener jeg har ødelagt et originalt eikegulv. 90-åringene tramper hissig med gåstolene i køen bak meg, og jeg rygger stille ut.

Valgets kvaler

I våres ble Nordberg i Oslo kåret til Norges beste nabolag. Friluftsliv og marka løftes fram som 

. Men etter å ha bodd en sommer hos svigers i dette nabolaget, har jeg nå sett skyggesida. For hvordan kunne 

 bli en utøver å regne med her oppe? Jeg, som kommer rett fra et eviglangt kakebord i Aurskog-Høland?

For de av dere som ikke har funnet veien opp: Med Holmenkollen i ryggen og Sognsvann rundt hjørnet er Nordberg stedet på Oslo vest der sjampanjen er byttet ut med melkesyre.

Det er mange bakker opp til Nordberg. Og mens naboene tråkker opp på rulleski, ligger jeg i bakre felt på en rosa sparkesykkel med navn Voi. De har drikkebelte på hofta, jeg har halvannen liter Pepsi Max i et bærenett. Og den dasker meg på rumpa hver gang jeg ruller over humpene på gangfeltet.

Jeg hadde nemlig et hemmelig våpen – en basketball. Som guard på laget Nordberg Basket Kvinner så jeg en varm dag i juli mitt snitt til å bli hele nabolagets «Steph Curry» – en kald skytter, en som står distansen ut.

Jeg tar på meg drakt og spretter ut til sandkassa på tunet. Jeg har ikke driblet lenge før det kommer bort en søt dame i blomsterkjole, trillende på en barnevogn. En ny venninne?! Og har jeg ikke sett henne før, kanskje på babysang?

Vi snakker om barn som ikke sover. Så får hun endelig øye på min profesjonelle basketball.

– Ja, vi spiller faktisk i andre divisjon, sier jeg og nevner noe om et «veldig tett kampprogram».

Jeg sentrer ballen fra den ene hånda til andre, før jeg legger til:

Turnover

Rød Ungdom-leder Amrit Kaur vil «rebrande kommunismen». Som gammel RU-er er det ingenting som appellerer mer til meg. For er det én ting jeg har jobbet for her i livet, så er det å skifte sømløst mellom identiteter. På videregående gikk jeg fra emo- til athleisure-stil på under en uke. Men ingen av guttene på idrettslinja likte meg visst uansett, så jeg ble deprimert og byttet tilbake igjen.

Kan RU-lederen og jeg få til et fruktbart samarbeid? Onde tunger vil ha det til at vi står på ulike tuer i politikken. Kaur kjører på med rød revolusjon,

haiket med Unge Høyre-bussen på vei til skoledebattene – og skulle ønske jeg ikke gikk av, om du skjønner hva jeg mener. Men når vi nå forener oss om en ny og spennende merkevare, kan ingenting splitte oss. (Muligens partiet Rødt, men det tar vi seinere.)

Uansett, her er fire nye konsepter for kommunismen:

Her gjelder det å hente sterke symboler fra den gamle verktøykassa og skru det til. Ingen jeg kjenner i Norge bruker sigd. Men hva med hammer og krølltang? Glem raudtrøyestakk og palestinaskjerf: Vår nye visuelle profil skal trykkes rett på sommerens bikini – for å snakke til mine helt vanlige arbeidervenninner på Sørenga.

. Et nettsted à la Visit Norway – bare med kommunistiske ledere som spiller golf i midnattssol.

 «Stalin er bad», sa Kaur til Torbjørn Røe Isaksens podkast. Her er hun inne på noe viktig, og jeg vil bare legge til at Rosa Luxemburg er en basic bitch.

 Enhver ideologi må ha en foregangsfigur. Og mens Kaur har en nestleder som elsker Lenin, elsker jeg Trine Sandbergs lasagne. Det jeg – nei, jeg mener kommunismen – trenger nå er å vende tilbake til våre moderlige røtter. Derfor lanserer jeg og Kaur nå «Trines kommunistiske matblogg» – en smøremyk revolusjon for kjøkkenet. Men vi bør nok ikke bruke ordet kommunisme akkurat her. Hva med å heller fokusere på at vi skal bygge et

Uten en rød tråd

Jo Skårderud

Anders Kvammen

B) Ja, det er enda mange kamper å ta. Viktig å stille opp og vise at vi står sterke sammen.

C) Nei, dagen har utspilt sin rolle. Vi har det mer enn godt nok i det norske arbeidslivet.

D) Ja, men jeg har ikke tid til å markere dagen, dessverre.

A) Noe fresht, effortless. Og solbriller.

B) Dress eller kjole – og noen gode sko fra Ecco.

Hvem er du  i 1. mai-toget?

Jo Røed Skårderud

Anders N. Kvammen

Ta testen: Hvilken 1. mai-type er du egentlig? 

Fjorårets 17. mai startet med at jeg kastet eggerøre på samboeren min. Det var noe med at han «ikke tok det alvorlig» at vi manglet gressløk.

2022s emosjoner var ikke et unntak. Tilbake I 2012 hadde jeg store planer om å imponere en spesiell frokostvert med en «sinnssyk» Smash-pavlova. Dessverre bommet jeg på målene og hadde en desiliter hvitvinseddik i kaka istedenfor for en teskje. Pavlovaen ble seig som en gummistrikk, og med søt marengs stuck i ganen ble jeg utkonkurrert av en frisk ostekake. Da verten og ostekaka gikk sammen ut fra frokosten, rant det over for meg. Og det ble ikke bedre av at all eddiken gjorde tårene ekstra bitre.

For meg starter eller ender enhver 17. mai med en psyke som vaier i vind. Når flagget heises og patriotiske toner ljomer i gatene, er det ikke bare kveldssola som har «fått det røde», men også mitt hovne øyeparti.

Jeg kan ikke være den eneste som strever med nasjonalblues. Her er derfor mine beste tips til hvordan du best skjuler 17. mai-tårene – og beholder verdigheten.

Bunad er ikke kjent for å være et praktisk plagg, men kan bli din redning når det brister. For er det en ting jeg er sikker på, så er det at våre formødre designet kepen med en funksjonell baktanke – da ved å forme den som et gigantisk lommetørkle. Gå i dekning under kappen og gni vekk snørr og maskararester. Kom ut på den andre siden med et, om ikke duggfriskt, så 

Solbriller er et selvfølgelig tips for å skjule at du er mentalt ustabil, men et par trendy smale 90-tallsbriller gjør pandaøynene ingen tjeneste. Vær beredt, og gå for store skibriller! Om noen stusser, forkle det som en hyllest til nasjonalikonet Therese Johaug.

Rødt, hvitt og forgrått

Vårrengjøringen er i gang. For noen handler det om å feie oppkjørselen for grus. For andre innebærer det at barndomshjemmet skal selges: Rommet ditt skal jevnes med jorda, og den eksklusive steinsamlingen din går rett i grøfta.

Om du som meg kvier deg for ryddesjauen, har jeg noen tips til hvordan du kan kvitte deg med det gamle uten å anklage noen for å «kaste personligheten din på historiens skraphaug». Eller som familien min sier «ta dette som en voksen».

 Da jeg kom hjem for å sortere i gamle tanker, var både dagbok og skoledagbøker allerede brent. Og visstnok også lest og refusert? «Det sto fryktelig mye pinlig, der, Julie …», sa mamma. «Det var tante 

 enig, så det var bare å hive». Javel.

Om gamle drømmer kastes på bålet, fortvil ikke: Nye minner kan stå opp fra asken: Glem Pusurs Skoledagbok, og start en jobbdagbok! Hva 

 egentlig yndlingsfargen til din nye kollega? Hvem snakket egentlig med hvem på gårsdagens arbeidsflyt-seminar? Spennende.

 Dine fordums klær skal visst sendes til Ukraina – og med på lasset følger russebuksa (!). Det gir mening i det meningsløse å tenke på at dine gamle hekletopper nå er humanitær bistand. Men det betyr ikke at verden bare skal glemme at du enstemmig ble valgt som «Executive party-ansvarlig» i russestyret. Ta på deg russebuksa en siste gang, og finn fram Bacardien. Om du tilfeldigvis er høygravid og ikke får russebuksa over knærne; improviser. Erstatt russebuksa med en rød tights og skjenk deg en shot Fanta Exotic. Tidenes fest er ikke over.

 Du får tårer i øynene bare du tenker på at diplomen for «deltakelse i Ungdommens Kulturmønstring» (kom ikke videre med mitt haiku-dikt … ) tas ned fra veggen. Men husk hva ryddeguru Marie Kondo har sagt: «rydd ut, men bær med deg minnene.» Ta dette bokstavelig: Putt kampesteinen fra hytta og de magiske krystallene i en stor svart søppelsekk og slep den med deg på bussen – og sett den i din egen bod.

Vårsjau for voksne

Det hvite hus går inn for et mulig Tiktok-forbud, og her hjemme mumles det om å bannlyse appen fra regjeringens mobiler. Det gjør at jeg stiller meg spørsmålet: Hvorfor er ikke jeg på Tiktok?

Som tidligere Rød Ungdom-medlem og utøver i freestyle discojazz har jeg kombinasjonen som trengs for å nå ut til unge radikale: Et noe lavt politisk engasjement, men et høyt splitthopp. I mylderet av sminkevideoer skal jeg være noe helt annet: En myk fører på venstresidas dansegulv. Men hva med Tiktoks overvåkning, spør du kanskje.

Her har jeg knekt koden: Jeg har nemlig ikke hatt personvern siden Netflix-kontoen min ble hacket av noen kinesere i 2019. Seriebiblioteket mitt er nå fylt opp med asiatisk feelgood, og hver søndag ser jeg og hackerne «Smaken av Chaoshan». Så nå er det nesten så jeg spionerer på dem, om du skjønner?

Uansett: Her er tre aktuelle Tiktok-videoer som vil få venstresida opp og fram på nett. Nyt det før Tiktok svartelistes og vi må ta til takke med ti nye podkaster fra Magnus Marsdal og Mímir Kristjánsson.

 Se på meg mens jeg blåser nytt liv i Karl Marx: Jeg leser høyt fra «Kapitalen» mens jeg tar på den virale liplineren alle snakker om! Det er litt vanskelig å lese de lange leddsetningene høyt samtidig som jeg legger liplineren, så det er mulig jeg bare mimer til Marx her.

What to wear – Lønnsoppgjøret-edition.

 Å være på venstresida handler ikke kun om ideologisk tankespinn, men også om å få mer penger. I vårens fineste sneakers fotfølger jeg årets lønnsoppgjør – og streiken for tariffavtale på Oslo-restauranten Olivia.

Foreløpig vet vi lite om utfallet, men det vi vet sikkert, er at vi trenger en oversized blazer over de stygge gule streikevestene. Se på meg mens jeg kler meg for å spise Pizza Parma på Olivia Hegdehaugsveien! Eh, jeg mener for å streike utenfor Olivia.

 I denne explainer-videoen tar jeg for meg vindkraft og byr på en speedet up versjon av «Wind of Change». Se på meg mens jeg ikke bare forklarer, men løser Fosen-floka ved å gre inn en helt magisk hårolje! I 40 sekunder! Obs: Sponset innhold.

Julie Nordby Egeland

Artikler

Glem tradwife. Dette er kvinnerollen jeg føler meg hjemme i.

Norske nyheter sett fra guttetur i Syden.

Melding til alle reisende: Jeg er ikke den dere tror jeg er.

Skolert

Min kamp for å bli en av gutta.

Sommerkrimmen du ennå ikke har sett.

Hvordan snakke med russen om fagbevegelsen.

Vise for gærne hagedamer

Apokalypsen skal smake salt karamell.

Meldingene Nicolai Tangen burde ha sendt.

Jeg søker meg herved inn som elev ved Nerdrum-skolen

Seks å se opp for

Vi har trua på ordfører Håvard Handeland ... og fem andre unge med framtidsutsikter

Rampenissen har inntatt offentligheten.

Hei hå, nå er jeg hul igjen.

Turnover

Forsøk på å rebrande kommunismen – og meg selv.

Er du sjampanjefrokost-sosialist, fanebærer eller rakeren? Ta vår uhøytidelige test og finn ut hvem du virkelig er på kampdagen.

Ta testen: Hvilken 1. mai-type er du egentlig?

Rødt, hvitt og forgrått

Når russebuksa sendes til Ukraina.

Et siste forsøk på å slå gjennom med Tiktok på venstresida.

En morsdag du ikke vil glemme.

Trendalarm

Når kulda tar fra deg verdigheten.

Perfekte gaven til hun som har «ingenting».

Fra frekk storesøster til keitete lillesøster.

Glem tradwife. Dette er kvinne­rol­len jeg føler meg hjemme i.

Norske nyheter sett fra guttetur i Syden.

Melding til alle reisende: Jeg er ikke den dere tror jeg er.

Skolert

Min kamp for å bli en av gutta.

Sommer­krimmen du ennå ikke har sett.

Hvordan snakke med russen om fagbe­ve­gelsen.

Vise for gærne hagedamer

Apoka­lypsen skal smake salt karamell.

Meldingene Nicolai Tangen burde ha sendt.

Jeg søker meg herved inn som elev ved Nerdrum-skolen

Seks å se opp for

Vi har trua på ordfører Håvard Handeland ... og fem andre unge med framtids­ut­sikter

Rampe­nissen har inntatt offent­lig­heten.

Hei hå, nå er jeg hul igjen.

Turnover

Forsøk på å rebrande kommu­nismen – og meg selv.

Er du sjampanje­fro­kost-sosialist, fanebærer eller rakeren? Ta vår uhøyti­de­lige test og finn ut hvem du virkelig er på kampdagen.

Ta testen: Hvilken 1. mai-type er du egentlig?

Rødt, hvitt og forgrått

Når russebuksa sendes til Ukraina.

Et siste forsøk på å slå gjennom med Tiktok på venstre­sida.

En morsdag du ikke vil glemme.

Trend­alarm

Når kulda tar fra deg verdig­heten.

Perfekte gaven til hun som har «in­gen­ting».

Fra frekk store­søs­ter til keitete lille­søs­ter.

Glem tradwife. Dette er kvinnerollen jeg føler meg hjemme i.

Sommerkrimmen du ennå ikke har sett.

Hvordan snakke med russen om fagbevegelsen.

Apokalypsen skal smake salt karamell.

Vi har trua på ordfører Håvard Handeland ... og fem andre unge med framtidsutsikter

Rampenissen har inntatt offentligheten.

Forsøk på å rebrande kommunismen – og meg selv.

Er du sjampanjefrokost-sosialist, fanebærer eller rakeren? Ta vår uhøytidelige test og finn ut hvem du virkelig er på kampdagen.

Et siste forsøk på å slå gjennom med Tiktok på venstresida.

Trendalarm

Når kulda tar fra deg verdigheten.

Perfekte gaven til hun som har «ingenting».

Fra frekk storesøster til keitete lillesøster.