Skoleforsker Øystein Brekke mener norsk skole er i ferd med å vende ryggen til de humanistiske fagene. I sin nye bok analyserer han konsekvensene.

Frykter for humaniora i skolen

KRITISK: Øystein Brekke, professor i religion, livssyn og etikk ved Oslomet, i trehytta til sønnenen sine. Han er kritisk til retningen norsk skole har tatt i kjølvannet av reformen Fagfornyelsen. Han mener humanistiske perspektiver blir nedprioritert.

– Norsk skole er i ferd med å vende seg bort fra humanistiske perspektiver, sier Øystein Brekke, professor i religion, livssyn og etikk ved Oslomet.

Høsten 2020 sjøsatte Solberg-regjeringen skolereformen Fagfornyelsen. Reformen innebar en storstilt renovering av de ulike fagene i norsk skole. Læreplanene skulle gjøres relevante for framtida og innholdet i de ulike skolefagene ble endret.

Et av de sentrale grepene i reformen var slanking av stoffmengden for å legge til rette for dybdelæring.

Mindre historie

Da de nye læreplanene lå på tegnebordet hos Utdanningsdirektoratet i 2018, skrev Klassekampen flere saker om hvordan det historiske stoffet ble redusert til fordel for et «samtidsfokus» – en tydelig tendens i flere av læreplanutkastene.

Tre år etter at denne skolereformen så dagens lys, har professor Øystein Brekke sett nærmere på konsekvensene. Resultatet har han lagt fram i boka «Religions­hermeneutikk – Forståing i ei polarisert tid» som nylig ble lansert.

Resultatet er at de historiske perspektivene er blitt kraftig redusert i flere fag, slår Brekke fast.

– Humanistiske betraktningsmåter har dårligere kår enn noensinne i skolen. Og sentrale humanistiske ferdigheter som historisk analyse og kulturell selvfortolkning er tonet ned til fordel for et gjennomgående samtids­fokus med vekt på empiri.

– Hva er problemet med det?

– Problemet er at elevene ikke får stifte bekjentskap med tusenårlange tradisjoner om hvordan vi tenker om verden og mennesket. Læreplanene som kom i kjølvannet av Fagfornyelsen uttrykker en slags bekymring for at elevene skal tenke litt for fritt – man ønsker å styre oppmerksomheten til de unge – og konsekvensen er at de mister synet av de lange linjene.

Samtidsfokus

Brekke viser blant annet til sitt eget fag, Kristendom, religion, livssyn og etikk (KRLE).

– De siste årene har dette faget blitt mer ensidig opptatt av empiriske og sosiologiske perspektiver. Det medfører at det er synet på religion og livssyn i vår egen samtid man primært er opptatt av og at den historiske dimensjonen blir ansett som mindre viktig.

Det er spesielt alvorlig i et fag som KRLE, mener Brekke.

– Det blir som om man skulle droppe subtraksjon når man underviser i matematikk.

Historiske og humanistiske perspektiver er ikke bare ett tema blant andre i faget som man kan prioritere opp eller ned, mener Brekke.

– Slike perspektiver hører grunnleggende med til hva religioner og livssyn er i det hele tatt som kunnskaps­objekter.

Brekke forteller at dreiningen blant annet kommer til uttrykk ved at elevenes tilgang til ulike tradisjons­uttrykk – som tekster og forestillings­verdener – nå skal foregå indirekte.

– Det skal skje gjennom møte med ulike samtidsaktørers oppfatninger av disse. I stedet for å drøfte eksistensielle spørsmål som direkte relevante for elevene selv, i form av undring over liv og mening, skal elevene primært studere ulike mennesker sine svar på slike spørsmålene.

– For den som kjenner faghistorien får man nærmest assosiasjoner tilbake Pontoppidans klassiske lærebok i kristendom fra 1737, med 759 spørsmål og svar til den unge lovende, sier Brekke med en munter mine.

Han mener dette bryter med målene som er staket ut for faget i skolen.

– Religions- og livssynsfaget i norsk skole bør fylle rollen som et humanistisk danningsfag, men det skjer ikke når den historiske delen av faget blir svekket.

I strid med politiske mål?

Det strider også med Humaniorameldingen Solberg-regjeringen presenterte i 2017, mener Brekke.

– Ifølge den rapporten er skolen en av de viktige arenaene for formidling av humaniora og humanistiske fagperspektiver i det norske samfunnet. Slik situasjonen er nå, vil jeg mene at vi overser skolens rolle i allmenndannelsen.

– Hva er årsakene til at de historiske perspektivene ser ut til å bli nedprioritert i skolen?

– En viktig årsak er at man har gått bort fra innholdsstyrte og over til kompetanseorienterte læreplaner. Det har ført til at man er blitt mer opptatt av kunnskap som kan måles og veies – hvor det igjen er lettere å teste ut elevenes ferdigheter gjennom skoleprøver.

Problemet er at dette synet på læring ødelegger for elevenes utforskning, mener Brekke.

– I stedet for å reflektere grundig over de eksistensielle spørsmålene som finnes i KRLE-faget, blir elevene snarere oppfordret til å kartlegge mange ulike svar på dem. Det lover ikke godt for de humanistiske perspektivenes plass i norsk skole.

Oppdragelsesorientert

Historieprofessor Fredrik Thue er enig i at det har foregått en dreining bort fra historiske perspektiver i norsk skole de siste årene.

– Vi har skapt en skole som er blitt svært oppdragelsesorientert, sier han, og viser til en gjennomgang av læreplanene i historiefaget i videregående skole.

– Det var slående at man stadig tydeligere kjørte fram noen holdningsmål som det ikke var meningen at skulle settes inn i en historisk sammenheng. Her læres elevene at menneskerettigheter, toleranse, demokrati og så videre er noe nærmest naturgitt og etisk absolutt, sier Thue og legger til:

– Slik blir elevene lukket inne i sin egen tid og dens dominerende forestillinger, i stedet for å utvikle en historisk bevissthet om at vi selv, i likhet med fortidas mennesker, er barn av vår tid.

Skeptisk til dybdelæring

Thue er også kritisk til Fagfornyelsens vekt på dybdelæring.

– Det er en ideologi som går ut på at elevene skal lære hvordan de lærer, og det innebærer at man kutter ned på antall timer hvor elevene får undervisning i historisk kunnskap.

Premisset er at i kunnskapssamfunnet går kunnskapen veldig fort «ut på dato», mener Thue.

– Og dermed har fortida begrenset interesse. Men historisk kunnskap har faktisk ganske lang holdbarhet, selv om perspektivene skifter.

– Hva er det som går tapt når man nedprioriterer historiske perspektiver i skolen?

– Man mister evnen til å sette seg selv og sin egen tid inn i en større sammenheng. Når man alltid skal være på høyde med sin egen tid, som er heseblesende orientert mot «det nye», kan det rett og slett svekke den allmenne kulturelle bevisstheten.

Kultur