Etter påske går Dagsavisen ned fra seks til tre papirutgaver hver uke. Ifølge redaktør Eirik Hoff Lysholm er det ikke fordi avisa har lyst til å kutte antall avisdager på papir, eller fordi leserne ber om endring, men fordi alternativet var at «Dagsavisen i stedet hadde gått ut av tida». I sin faste fredagsspalte forklarer han situasjonen: I fjor høst ble prisene på trykk og distribusjon nær doblet, samtidig som avisa fikk kutt i pressestøtta. Resultatet var månedlige millionunderskudd for et av hovedorganene for den norske arbeiderbevegelsen gjennom mer enn 100 år. Under navn som Social-Demokraten og deretter Arbeiderbladet fra 1923 til 1997 har avisa vært tett knyttet til Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Avisa hadde stor vekst, særlig i begynnelsen av Martin Tranmæls 30-årige redaktørperiode fra 1921, men også gjennom store deler av etterkrigstida. Framover må avisa forvalte sin stolte tradisjon i hovedsak på digitale flater.
Endringene som har truffet Dagsavisen særdeles hardt, er ikke ugjenkjennelige for andre aviser. Høstens prisstigning på papir var årsaken til at Aftenposten la ned sin søndagsutgave i vinter. Dessuten varsler selskapene som bærer aviser rundt i vårt langstrakte land at folk som bor utenfor byer, ganske snart må belage seg på å bare få papiravis tre dager hver uke. Vi har vært stolte over at hele Norge skal ha lik tilgang på nyheter. Den tida kan være forbi for lesere av papiraviser. Seksdagersdistribusjon av papiravis ligger an til å framover bli et gode bare for byborgere.
Vi står altså foran store endringer i det norske medietilbudet. Samtidig virker det som norske politikere er lite interessert i hvilke konsekvenser forandringene får for borgeres tilgang på informasjon. I stedet overlates mediepolitikken til byråkrater. Skal vi ha et norsk medielandskap som er uavhengig av teknologigigantene og kan stå på egne bein, så trenger vi en aktiv politikk. Innovative og forutseende politikere la grunnlaget for det norske mediemangfoldet. Nå må dagens arvtakere være sitt ansvar bevisst.