Leder

Urolige tider

Mari Skurdal

Etter påske går Dagsavisen ned fra seks til tre papirutgaver hver uke. Ifølge redaktør Eirik Hoff Lysholm er det ikke fordi avisa har lyst til å kutte antall avisdager på papir, eller fordi leserne ber om endring, men fordi alternativet var at «Dagsavisen i stedet hadde gått ut av tida». I sin faste fredagsspalte forklarer han situasjonen: I fjor høst ble prisene på trykk og distribusjon nær doblet, samtidig som avisa fikk kutt i pressestøtta. Resultatet var månedlige millionunderskudd for et av hovedorganene for den norske arbeiderbevegelsen gjennom mer enn 100 år. Under navn som Social-Demokraten og deretter Arbeiderbladet fra 1923 til 1997 har avisa vært tett knyttet til Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Avisa hadde stor vekst, særlig i begynnelsen av Martin Tranmæls 30-årige redaktørperiode fra 1921, men også gjennom store deler av etterkrigstida. Framover må avisa forvalte sin stolte tradisjon i hovedsak på digitale flater.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Offent­lighet og slagmark

Lørdag delte Donald Trump en rikt illustrert oversikt over hvordan han har endret det amerikanske medielandskapet. I kjent stil lister han opp en salig blanding av skryt, halvsannheter og løgn: Washington Post-redaksjonen er desimert, Stephen Colbert og andre kritiske røster er fjernet, Truth Social er en kjempesuksess, Tiktok er reddet (og Trump har 3 millioner følgere der), ytringsfriheten råder på X, Disney er ikke lenger politisk korrekt, og Trump-intervjuer slår alle seerrekorder. Med store bokstaver siteres en tittel fra den britiske avisa The Guardian: «Trump fører krig mot mediene – og han er i ferd med å vinne den». Samme dag som Trump delte dette budskapet med sine følgere på Truth Social, pustet den tyske filosofen Jürgen Habermas ut for siste gang. Han blir stående som en av de mest ruvende tenkerne i etterkrigstidas Europa. Best kjent er han for sine ideer om det offentlige rom: Demokratiets grunnleggende forutsetning er at det finnes en offentlighet utenfor statens kontroll, der borgerne fritt utveksler ideer og synspunkter. Det kan foregå i bøker, tidsskrifter, på kafeer eller i avisspaltene.

Lars Vegstein

A Lord on the board?

I en e-post til Jeffrey Epstein i 2011 stiller den britiske politikeren Peter Mandelson spørsmålet: «Need a Lord on the board?» (Trenger du en lord til styret?) Labour hadde tapt valget, og Mandelson var på jakt etter nye posisjoner. Gjennom en lang politisk karriere i det sosialdemokratiske partiet hadde han opparbeidet seg et stort nettverk, i tillegg til lord-tittelen han nå spøkefullt viftet med. Han ville veksle inn politisk kapital i styreverv som holdt ham inne i de øvre samfunnskretser – og med tida blir det mange, i tillegg til at han bygger opp konsulentfirmaet Global Councel. Slik opprettholder han kontakten med mektige mennesker, sikrer seg en stabil, høy inntekt og får med tida også nye politiske posisjoner. Da omfanget av kontakten med Epstein ble avdekket i år, måtte han fratre som USA-ambassadør – og kan dra statsminister Keir Starmer med seg i dragsuget. Hva skal politikere gjøre etter å ha tapt et valg? De demokratiske spillereglene er klare nok: Faller du ut av storting eller regjering, må du finne deg noe annet å gjøre – på lik linje med alle andre. Men de siste tiårene har det dukket opp en underskog av PR-­byråer som gjør det mulig for eks­politikere å fortsette å leve av kunnskap opparbeidet i offentlig tjeneste.

Mari Skurdal

Äntligen!

I flere år møtte den svenske journalisten Gert Fylking opp når Nobelprisen i litteratur ble annonsert og ropte et høylytt, men ironisk «Äntligen!». Poenget han ønsket å få fram, var at knapt et vanlig menneske hadde hørt om disse vinnerne. Når vi i dag tillater oss å låne Fylkings utrop, er det uten snev av ironi. For i går presenterte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun noen riktig gode innholdslister over tekster, sanger og hendelser som skal supplere læreplanene i norsk grunnskole. Listene skal være veiledende, så det er opp til lærerne selv å vurdere hvor tungt de vil lene seg på dem. Det er likevel godt at det nå foreligger gode, håndgripelige oversikter over tekster, sanger og historiske hendelser egnet til å få landet vårt til å henge bedre sammen.

Mari Skurdal