Krig, inflasjon, energi- og matvarekrise, økende polarisering i samfunnet. Hvordan skal egentlig klimakrisa løses når det alltid kommer mer akutte kriser i veien?
– Alt dette styrker behovet for å konkretisere alternativene. Klimajobber må gjøres reelle. Det holder ikke med retorikk. Ord kan ikke konkurrere med lønnsslipper, sier Andreas Ytterstad, professor i medier og kommunikasjon ved Oslomet.
– Hva er egentlig en klimajobb?
– Det er nye jobber som det må være mange av for å kutte utslipp, for eksempel innenfor fornybar energi og transport. Mange bussjåfører vil få klimajobber fordi det bidrar til å utfase fossile biler.
For ti år siden skrev Ytterstad en bok der han argumenterte for at det må bygges en bru i samfunnet mellom det umiddelbare behovet de fleste av oss har for gode og trygge jobber, og planetens behov for at vi kutter utslipp.
Boka het «100 000 grønne arbeidsplasser og klimajobber nå!» og ga opphav til Broen til framtiden – en allianse mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen og kirka, som arrangerer årlige klimakonferanser.
I dag går den tiende konferansen av stabelen på utestedet Rebel i Oslo sentrum.
Allianser i vinden
Ytterstad møtte Klassekampen i forkant av konferansen sammen med Kjersti Barsok, forbundsleder i Norsk Tjenestemannslag (NTL) og Andreas Randøy, rådgiver i Greenpeace. Sammen representerer de ulike deler av alliansen. Bare kirka mangler.
Samarbeid mellom klima- og fagbevegelse er i vinden. Det er bare et par dager siden Industriaksjonen og Natur og Ungdom la fram sine ti bud for en grønn industripolitikk, der behovet for å satse på nye, grønne arbeidsplasser med gode, trygge vilkår, sto sentralt.
På Broen til framtiden skal mange av de samme temaene diskuteres. Randøy i Greenpeace mener samarbeidet er mer aktuelt enn noen gang tidligere.
– For ti år siden sa vi at vi måtte ha alternativer før vi kunne fase ut olja. Nå er det motsatt. Vi har masse alternativer. LO og NHO påpeker at det mangler arbeidskraft for å bygge opp grønn industri fordi det er så høyt tempo i oljenæringen, sier han.
Det er ikke bare et krav om 100.000 klimajobber alliansen har samlet seg bak. De krever også at norsk oljeutvinning bremses.
– Dere føler ikke at debatten om å fase ut norsk olje er mindre aktuell etter at krigen i Ukraina brøt ut, og Norge tok over som Europas viktigste energileverandør?
– Nei, svarer alle tre.
– For det første konkretiserer disse krisene hvilke alternativer man har, som enøktiltak og å bygge ut fornybar energi. For det andre er det noe med horisonten her. Å investere i nye oljefelt som skal produsere i 2050, er noe ganske annet enn å løse krisene vi står i akkurat nå, sier Barsok.
Oljesplid i LO
NTL – som organiserer mange ansatte i staten – og Barsok har lenge kjempet for å dra LO i en mindre oljevennlig retning.
På LO-kongressen i fjor fremmet NTL forslag om at LO skal «jobbe for at det ikke åpnes nye olje- og gassfelt på norsk sokkel». Det vant ikke fram. Forbundet har også sendt inn egne, kritiske høringssvar til utlysningen av både Wisting-feltet og regjeringens årlige utlysning av letearealer til oljeindustrien.
Sistnevnte var første gang LO ikke leverte et felles høringssvar som støtter regjeringens oljepolitikk.
– Er dette tegn på en mer åpen splittelse i LO i oljespørsmålet?
– Nei, det vil jeg ikke si. Det er ikke noen stor overraskelse at ulike forbund har ulikt syn på dette – som i befolkningen for øvrig, sier Barsok.
Randøy skyter inn at LO har endret oljepolitikk etter kompromisset som ble vedtatt på kongressen i fjor.
– Der ble det vedtatt at noen fossile ressurser må bli liggende urørt. Foreløpig har jeg ikke sett at de har klart å peke ut hvilke det er, så det er veldig bra at noen forbund går foran og viser veien, sier han.
Vil endre taktikk
Ytterstad håper årets Broen til framtiden kan være en arena for å diskutere ulike taktikker i klimakampen.
Randøy er som tidligere medlem av Natur og Ungdom og nå Greenpeace vant til å utføre direkte aksjoner i klimaets navn. Majoriteten av Barsoks medlemmer i NTL har derimot ikke for vane å lenke seg fast utenfor departementer.
De ser ulikt på aktivisme, men Ytterstad mener det finnes et stort, urealisert mulighetsrom mellom de radikale klimaorganisasjonene og «business as usual».
– Jeg opplever at mye av debatten den siste tida har handlet om hva den radikale delen av klimabevegelsen gjør. Men hva skal den store delen gjøre? spør Ytterstad.
– Vi kan ikke overlate aksjonismen til de mindre organisasjonene. Vi er nødt til å skape store folkelige bevegelser for klimajobber.