Alt for få filmar handlar om berre å vera i verda. På sitt beste kan «De åtte fjellene» få oss til å gløyma personlege og samfunnsmessige mål med livet ved å la oss oppleva naturen i stille sameksistens med to vener på lerretet. Slikt kan skapa ei kraftfull og grenseoverskridande fellesskapskjensle.
Er ei anna verd mogleg?